Fellesverkstedet startet opp som pilotprosjekt i Urtegata på Grønland i 2012, og kan i disse dager omsider se mot en klar horisont hva gjelder permanent tilstedeværelse i Oslo by. De har klart å investere i egne lokaler i Seilduksgata, og skal flytte inn allerede til høsten. Kote har snakket med prosjektleder Graham Hayward (GH) om hvordan de gikk fra idé til et konkret prosjekt; hvordan de trosset et hav av usikkerhet og tungt byråkrati og kom ut på andre siden som en (snart) helstøpt, etablert institusjon. Det er en coming of age historie til et uavhengig kulturprosjekt som har klart seg innenfor Ring 2, og som kanskje kan inspirere folk med kunstnerdrømmer til å slå ned en spiker eller tre.

Kristin Sunde, Landskapsarkitekturstudent NMBU, nettredaktør

Hva er fellesverkstedet, og hvordan kom dere til verden?

GH: Fellesverkstedet er et veldig enkelt konsept. Det handler om å tilby infrastruktur som kunstnere og andre kreative grupper trenger for å få ideene deres ut i verden. Vi snakker altså om en fabrikk der du kan få tilgang til verktøy- og verkstedsfasiliteter, og veiledning for å lage ting - la det være barkrakker eller store kunstinstallasjoner - til en leie som ikke koster skjorta. Det er et prosjektbasert verksted der folk betaler dagsleie basert på hva de ønsker å gjøre (f.eks hvor mye tid, eller hva slags utstyr man bruker).

For nesten 10 år siden da vi startet opp, hadde vi ikke mye peiling på hvordan byutvikling fungerte. Vi startet egentlig med kunsttrykking, men etter å måtte flytte på oss 7-8 ganger, innså vi at vi var nødt til å satse litt større for å få råd til å drive med dette prosjektet. Generelt var situasjonen vår preget av stor uforutsigbarhet og dårlig økonomi, et kjent problem for folk som driver innenfor kunstfeltet. Vi så for oss et sted som kunne tilby fasiliteter utover bare trykking, og her oppsto visjonen om hva Fellesverkstedet kunne være. Vi var heldige å få tilgang på et gammelt stållager i Urtegata, eid av menigheten Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, som gav oss en meget rimelig korttids-leiekontrakt. Bygget i Urtegata har vært ypperlig til den type lavterskel tilbud vi ønsket å få til med pilotprosjektet. Vi har fått mulighet til å teste ut hvordan vi kan drive butikk på best mulig måte: hvordan holde kostnadene nede, hvordan organisere rommene våre rent praktisk, hva slags bruk det er verdt å satse på, med mer.

Hvordan var veien mot å skaffe seg et permanent hjem Seilduksgata?

GH: Bygget i Urtegata har alltid bydd på store utfordringer f.eks manglende varmtvann og elendig brannsikring. Det er rett og slett et falleferdig sted, og svært lite HMS vennlig. Hvis vi skulle vært her over lengere tid måtte noen gjort store, dyre investeringer til opprustning av bygget. Hvis eieren skulle investert, ville det medført en økning i husleie over det Fellesverkstedet har driftsfinansiering til. Det har heller ikke har vært aktuelt fra eier å selge Urtegata slik at Fellesverkstedet selv kunne investere i bygget. Derfor ønsket vi et annet sted å være - et mer permanent hjem. Vi begynte å se på hva som fantes innenfor Ring 2, og oppdaget at det var vanskelig finne noe innenfor denne grensa. Men ikke umulig! Vi så på det som viktig å være sentralt, det at kulturen har sin plass innenfor Ring 2.

Så kom vi over Seilduksgata 29, som er et gammelt støperi fra 1915 på over 400 kvadratmeter. Bygget har stått tomt lenge og trenger totalrenovering, og siden bygget er regulert til et annet formål enn bolig, nølte utbyggeren med å investere. Slik fikk vi sjangs til å komme på banen. Vi hadde allerede sikret oss delvis tilskudd gjennom Kulturrådet og Oslo kommune, men for å skaffe full finansiering, godkjenning av kjøpskontrakt, tillatelse for renovering og så videre, måtte vi igjennom en lang, komplisert prosess. Vi var nødt til å bli eksperter på eiendom, juss og politikk, og vi måtte lære mye underveis. Det som tok oss i land var at vi hadde et sterkt konsept som vi kunne vise til konkret gjennom pilotprosjektet vårt, og at vi hadde klare, realistiske visjoner. Veldig viktig var også at vi hadde et såpass seriøst fokus på selve lokalet; det at vi ønsket å skape noe som skulle vare. Vi tok dette seriøst nettop fordi vi hadde opplevd så mye usikkerhet. Og da ble vi tatt på alvor tilbake!

Det må sies.. å skaffe finansiering; å investere; det å skulle eie, pålegger en et stort ansvar. Det er litt som å bli voksen! Man må sette seg inn i HMS regler, forskrifter, TEK10, rammesøknader osv. Det har vært en stor jobb. Men vi har gjort jobben, vi er igjennom det verste, og nå kan vi snart tilby et flott verksted som er skreddersydd, trygt å være i og det er bare vårt. Målet er at verkstedet aldri skal bli dyrt og utilgjengelig, så vi gjør alt vi kan for å investere smart og drifte mest mulig effektivt.

Nå som dere har blitt såpass kjent med systemet på godt og vondt, hva ville dere anbefalt kommunen å gjøre annerledes for å motvirke at kulturaktører blir skvist ut av bykjernen?

GH: Først vil jeg påpeke at alt ansvar ikke nødvendigvis ligger hos kommunen, men også hos oss borgere ved bruk av våre stemmer (red.anm - i ordets brede forstand, ikke bare som å stemme ved politiske valg). Alle offentlige prosesser kan påvirkes! Når det er sagt, kritikken fra grasrotnivå er at kommunen har reagert altfor seint på markedsutviklingen. Med et sterkt press på boligutbygging har det private markedet blitt satt under et enormt press. Lokaler som tidligere har huset kulturelle aktiviteter, har nå blitt erstattet av leiligheter og kontorer, altså aktører som har en større betalingsevne. For å imøtekomme en voksende by, har områder blitt omregulert uten hensyn til verdien i eksisterende aktivitet. Lette og kortvarige løsninger har blitt valgt uten at man har vurdert byens helhetlige økøsystem. I stor grad er kommunens egne eiendommer preget av store utfordringer knyttet til gamle bygg med et stort behov for opprustning, og er underlagt et rigid regelverk som gjør det dyrt og vanskelig for kommunen å gjøre opprustningsjobben. Kommunen henger etter med vedlikehold, og nødvendige midler har ikke blitt satt av i budsjetter. Resultatet er at enten bygninger står tomme, eller at kommunen ikke klarer å tilby annet enn midlertidige løsninger. Men dette er langt ifra en tapt sak! Det er masse som kan gjøres med god politikk. Ved å ta tak i regulering og regelverk, kan man finne løsninger slik at folk kan hjelpe seg selv. Vi klarte f.eks å argumentere for en unntaksvis oppmykning av regelverket for noe som heter kulturhustilskudd slik at vi kunne kjøpe et verneverdig bygg. Nå har vi skapt en åpning i regelverket slik at andre også kan kunne søke om midler på denne måten. Dette er god politikk.

Hva er deres beste budskap til folk som ønsker å starte opp kulturprosjekter?

GH: Det kjedelige budskapet handler om å ta seg selv seriøst. Hvis folk vet at de vil satse på et prosjekt, og ønsker å oppnå langsiktighet, og så må de tørre å sette seg inn i eiendom, politikk, og alt det der. Et mer oppmuntrende budskap - muligens litt klisjéfyllt - er JUST DO IT! Å tørre og prøve seg er den eneste måten å lære på, og finne ut av hva man er - man vet ikke hva man egentlig vil før man setter igang noe. Vi hadde verken oppnådd finansiering eller kontrakter hadde det ikke vært for at vi kunne vise til vårt pilotprosjekt. Just do it ja, det er mitt beste råd.