Hvordan skal en nyutdannet kunstner egentlig havne på Astrup Fearnley? Og hva slags by ville Oslo vært hvis alle som drev med kultur flytta til Berlin for billigere leie, og byen besto av kun boliger og butikker? I dette temaet ser vi på en utfordring knyttet til byutvikling med fokus på Oslo, nemlig at bygningsmasse egnet for uavhengig kulturproduksjon er utrydningstruet. Bygningsmassen minker på grunn av et stadig større utviklingspress på boligmarkedet i Oslo, og som et resultat av lite ambisiøs politikk hva gjelder å sørge for variert arealbruk i bykjernen. Vi har i dette tema undersøkt saken med spesielt god hjelp/takk til folkene bak prosjektet Kreativt Naboskap.

Kristin Sunde, Landskapsarkitekt NMBU, nettredaktør

Kote har snakket med en av prosjektlederne i Kreativt Naboskap, Espen Røyseland, som forteller oss om deres funn og tanker bak prosjektet, med en oppfordring om å fortsette debatten. Espen Røyseland (ER) er prosjektleder, og daglig leder i Transborder studio. Han har sammen med Øystein Rø drevet galleriet 0047 siden 2007, og driver nå arkitektkontoret Transborder Studio. Kreativt Naboskap er et prosjekt som startet for ca. 3 år siden, og er et samarbeid mellom Unge Kunstneres Samfund (UKS), Fotogalleriet (FG), Forbundet Frie Fotografer (FFF) og Galleri 0047.

Hva er målet med prosjektet Kreativt Naboskap?

ER: Prosjektet har en todelt agenda: På den ene siden har vi jobbet aktivt med å lete frem, utrede og evaluere konkrete eiendommer i Oslo med målsetning om å skaffe egnede lokaler for våre respektive virksomheter. På den andre siden har prosjektet hatt en offentlig, diskursiv dimensjon der ambisjonen har vært å drøfte og prøve å forstå byutviklingskreftene som så raskt former byen vi søker å være en del av. Som ikke-kommersielle, såkalt uavhengige kulturaktører er vi vant til å måtte flytte på oss som følge av gentrifiseringsprosesser rundt oss. Forskjellen i dag, sett i forhold til for 5-10 år siden, er at snart er det ikke flere steder i bykjernen å flytte til. Sentrale spørsmål blir dermed: Er det fremdeles rom for uavhengig kultur i Oslo? Hva betyr dette for byen? Og hva betyr det for kulturfeltet? Dette er utfordringer som vi mener har vært relativt oversett i Oslo, det at man er i ferd med å slå beina under et sårbart sjikt innenfor kulturfeltet som er viktigere for byen enn man kanskje tenker at det er.

KS: Hva er egentlig uavhengig kultur og hvorfor er det viktig for kulturfeltet?

ER: Det er ingen konkret definisjon på dette, men man kan si at det uavhengige kulturfeltet ligger i en slags posisjon mellom utdanningsinstitusjonene på den ene siden, og de store, etablerte formidlingsinstitusjonene og kommersielle galleriene på den andre. Mange er organisert som ideelle stiftelser eller foreninger og opererer ikke-kommersielt, med finansiering gjennom for eksempel medlemsavgifter og/eller offentlige og private fond. Dette betyr at premissene for den kunstfaglige aktiviteten ikke settes på grunnlag av markedsmessige eller politiske rammer, noe som igjen gir mulighet til å jobbe med nye og mer eksperimentelle, kunstneriske uttrykk. Sett i forhold til for eksempel et kommersielt galleri, eller et nasjonalmuseum, har uavhengige kulturaktører mye større frihet til å ta sjanser til å løfte frem nye kunstnere, utfordre normer eller levere kritiske perspektiver. Vi mener dette frirommet er viktig for den kunstneriske utviklingen generelt sett, samt at det representerer et viktig vekstgrunnlag for nye stemmer og nye kunstpraksiser.

KS: Hva har uavhengig kultur med byutvikling å gjøre?

ER: En stor utfordring for det uavhengige kulturfeltet er at de aller fleste aktørene har begrensede midler til rådighet og er avhengige av tilgang på lokaler med lave kostnader. Samtidig har man kanskje også litt spesielle funksjonskrav som behov for ekstra takhøyde og fleksible, åpne planløsninger. Det er denne kombinasjonen av pris og funksjonskrav som gjør at kulturaktører ofte søker seg mot eldre industribygg. Når verdiene i eiendomsmarkedet vokser så raskt som de har gjort i Oslo det siste tiåret er ikke bare konsekvensen at leieprisene går opp, men også at tilgangen på denne typen eiendom minsker drastisk; det rives. UKS’ tidligere lokaler i Lakkegata er et grelt eksempel på nettopp dette. Her mistet ikke bare byen et attraktivt mulighetsrom for kultur, men også et stykke lokal industrihistorie.

En betydelig opptrapping i riving av gamle bygg de siste ti årene.

I vår forrige publikasjon «Kreativt Naboskap – en mulighetsstudie i samlokalisering av UKS, 0047, Fotogalleriet og Forbundet Frie Fotgrafer» (2014) kartla vi den massive økningen av rivingstillatelser på industribygg sentralt i Oslo som har funnet sted fra midten av 2000-tallet og frem til i dag. I møte med byens krav til fornyelse og fortetting er det naturligvis vanskelig å forvente at alle disse byggene skulle blitt bevart. Det er heller ikke slik at kultur kun kan oppstå innen en bestemt bygningstypologi, men det er viktig å innse at noe kan gå tapt her, noe man ikke får tilbake. Dette handler ikke bare om å legge til rette for at kulturen skal ha driftsmuligheter i byen, det handler også om, på sikt, hvilke opplevelser Oslo kan tilby. Oslo risikerer nå å svekke sin posisjon som vital kulturby på internasjonalt nivå, på tross av de seneste års massive satsning på signalbygg innen kulturfeltet. Det handler om å klare, på tross av trykket i eiendomsmarkedet, å opprettholde i hvert fall en viss grad av variasjon av eiendomstyper og prissegment i byen. Dette er ikke bare viktig for kultursegmentet. En amerikansk studie, «Older, better, smaller» av Green Lab, tallfestet i 2014 en tydelig sammenheng mellom tilgangen på et variert eiendomsmarked og vekstgrunnlaget for kreative næringer, et aktivt kulturliv og lokalt entreprenørskap i byer med et sterkt eiendomsmarked. Man kan spørre seg om byens politikere har tatt denne urbane utfordringen på alvor.

Er det kun markedskrefter som styrer denne utviklingen? Hvilken rolle har kommunen oppi dette her?

ER: Oslo kommune har en viktig rolle som eiendomsbesitter, både tomter og bygg, og har naturligvis mye makt hva gjelder regulering og planprosesser. Som sagt har vi fra kommunens side sett en storsatsning på kultur i form av store prosjekter som f.eks det nye Munchmuseet, men vi har i mindre grad sett tiltak rettet mot det uavhengige sjiktet. Her mener vi at kommunen bør se bredere på økosystemet innenfor kultursektoren i byen. Det vi ser i praksis er at bykjernen er i ferd med å tømmes for uavhengige kulturaktører. Utviklingen er i hovedsak markedsdrevet, men er også et resultat av manglende politisk vilje til å definere gode, langsiktige visjoner for en innholdsrik og mangfoldig by. Heldigvis ser vi nå konturen av at Oslo kommune skal forme en egen handlingsplan for kultur, slik man for eksempel har hatt i Bergen siden 90-tallet.

Hvorfor bør vi ha uavhengig kunst og kultur i bykjernen?

ER: Det er utrolig viktig! Det er en forutsetning for utvikling og utfoldelse i kunstfeltet - det er i det uavhengige feltet nyskapingen skjer, og denne arenaen bør være synlig for et bredt publikum. Og ikke minst er det med på å gjøre Oslo til en mer interessant by. På midten av 00-tallet, før markedet virkelig strammet seg til, hadde vi en periode med fornyet interesse for bylivet i Oslo sentrum kombinert med relativt god tilgang på rimelige lokaler. Dette førte til en veldig oppblomstring innen den uavhengige scenen (og for så vidt også utelivet) i Oslo, spesielt innen kunstnerdrevene visningssteder. Dette ble raskt plukket opp av internasjonal presse og Wall Street Journal skrev at muligens er Oslo den neste kunsthovedstaden.

Hvordan responderer dere som kunstaktører på situasjonen i Oslo?

ER: Kulturvirksomheter opplever ofte at de ufrivillig blir del av en gentrifiseringsprosess der man er med på å bygge opp et områdes rykte og status, og dermed bidrar til verdiskapning, men selv blir drevet ut så fort prisene begynner å stige. Man ender opp med å nomadisk flytte rundt og bli sittende på halvgode, midlertidige leieavtaler. Så spørsmålet er om vi må fortsette livet som nomader eller om det finnes andre måter vi kan styrke tilstedeværelsen vår på i byen. Er for eksempel eierskap en mulig modell? Det er en meget ressurskrevende prosess å drive midlertidig. Noe av poenget med Kreativt Naboskap prosjektet er å kunne oppnå langsiktighet. Så en viktig del av arbeidet der går ut på å studere ulike drifts- og eiendomsmodeller som kan gi en mer forutsigbar deltakelse i byen.

Studie i muligheter for samlokalisering. Illustrasjon: Transborder Studio

Hva er veien videre for dere?

ER: Arbeidet med Kreativt Naboskap har allerede strukket seg over 3 år, og underveis har vi utviklet nye perspektiver og nye strategier å jobbe etter. Innledningsvis nevnte jeg viktigheten av et variert eiendomsmarked, med eksempelvis eldre industribygg som interessante mulighetsrom for kultur og kreative næringer. Men hva om dette ikke lengre er mulig å finne? Derfor ser vi nå på muligheten av å etablere helt nye arenaer for uavhengig kultur og kulturproduksjon, altså nybygg. Assemble Studio har allerede klart dette i London, og vi tror det også er mulig i Oslo med de rette samarbeidspartnerne; vel og merke kun når reguleringsplanene åpner for denne type tenkning. Vår neste publikasjon kommer ut i mars i år, og der vil vi presentere noen strategier som kan åpne for denne type prosjekter.

Mer ville ikke dessverre 0047 og Transborder røpe om veien videre, men vi i KOTE er veldig spente på hva det vil bli til med Kreativt Naboskap! Hvis leser ønsker mer informasjon om dette temaet, og om arbeidet rundt Kreativt Naboskap anbefales det sterkt å sjekke ut den forrige publiksjonen HER.