Den tidligere bankbygningen har gjenoppstått som samlingssted for kultur, spisesteder og kontorer. Kote tok en prat med Martin Revheim hussjef ved Sentralen i Oslo.

Når og hvordan oppstod ideen om å transformere den gamle bankbygningen?

- Vi i Sparebankstiftelsen DNB kjøpte byggene i 2007. Allerede i 2009 startet vi en prosess for å finne ut av om byggene kan brukes som en del av stiftelsens allmennyttige virksomhet. Vi er så privilegerte at vi har råd til å jobbe raskt, men vi har valgt å jobbe sakte. For oss har denne prosessen handlet om å stille de samme spørsmålene til mange nok mennesker over lang nok tid. Vi har gjort over 200 dybdeintervjuer, holdt en rekke workshops, ja, i det hele tatt involvert mange flinke folk.

Hvordan foregikk oppstartsfasen?

- Vi hadde en lang og veldig lærerik tenkefase. Vi lagde flere brukergrupper med konkrete praktikere fra ulike felt. Jeg tror en vanlig feil er å ha for visjonære folk i slike grupper. Vi har gått for de som kan drift, som er kjent med detaljene. Disse hjalp oss å åpne opp husets muligheter. Underveis skrev vi på prosjektbeskrivelsen, som ble stadig mer konkret.

Fotograf: KIMA arkitektur og Atelier Oslo

Hvem består dere av og hvordan ble de ulike involvert?

- Vi er Sparebankstiftelsen DNB. Vi holdt en stor arkitektkonkurranse hvor vi var så heldige å få med oss nesten alle tenkelige kontorer i prosessen. De som vant konkurransen var KIMA Arkitektur og Atelier Oslo sammen. Deretter valgte vi prosjektledere, etter en runde valgte vi Fokus Rådgivning. Deretter gikk vi løs på konkurransen med å finne de øvrige fagene. Alle fag har vi konkurranseutsatt og i intervjuene har vi ikke minst vært opptatte av å kartlegge samarbeidskaliteter. Vi har jobbet ut i fra en samspillsmodell, ikke totalentreprise. Da er vi avhengige av folk som forstå at det gode resultatet skjer i møtet med andre mennesker og ikke bare med XL-arket.

Hva er det ved de tidligere lokalene som passer til kulturformål?

- ALT! Sentralen er et hus for kulturproduksjon og samfunnsinnovasjon. Hos oss bor mer enn 350 mennesker fordelt på over 100 organisasjoner. Kulturprodusenter som lager et innhold som de presenterer til et levende publikum og entreprenører som jobber med å finne løsninger på problemene rundt oss. På den måten har vi samlet festivaler, dansekompanier, teatergrupper og ensembler i samme hus som gründere som jobber med temaer som sirkulær økonomi, skolefrafall, inkludering i arbeidslivet, rusforebygging mm. Sparebankstiftelsens virksomhet er knyttet til sparebanktradisjonene. Og sparebanktradisjonene har i stor grad handlet om lokalt engasjement, gjerne for kulturfeltet og det som i dag kalles sosialt entreprenørskap, så for oss er dette en helt naturlig videreutvikling av vårt historiske DNA.

Lokalene våre er gamle Chrsitiania Sparebank, Henrik Nissens bankpalass i Øvre Slottsgate 3. Å fylle dette med nytt innhold som både er i tråd med tradisjonen og som samtidig bidrar til å utvikle nye tradisjoner har vært spesielt givende i prosjektet.

Så er det også sånn at vi gjennom dette ønsker å vise potensialet som finnes i det eksisterende. Lokalene har allerede en historie, de puster av andre menneskers virke, vi stiller oss bare på skuldrene av dette. Denne energien merkes i bygget. Kulturuttrykk er alltid en del av en historie og en tradisjon, da er det kanskje ikke alltid riktig å bygge noe helt nytt, men kanskje heller gjøre tilpasninger av det eksisterende?

Hva ønsker dere å oppnå gjennom prosjektet deres?

- Sparebankstiftelsen skal utløse gode krefter. Vi er til for andres ideer. Når vi nå går inn i vertskapsrollen, som servicepersonell på et hus med 350 foretaksomme mennesker, håper vi jo at nettopp det skjer, at det utløser gode krefter. Vi har forsøkt å lage et samlingspunkt, der folk kan møtes, der båser brytes ned og veien til nye impulser er kort. Vi har også laget et verksted der dette kan testes ut, i en rekke saler og møterom. Og ikke minst – vi har laget noen scener for dette, slik at det kan få møte noen, et publikum, enten det er en konsert, en danseworkshop eller en konferanse som handler om hvordan vi skal få mennesker med funksjonsutfordringer inn i arbeidslivet.

Hva er de største utfordringene dere har støtt på?

- Det har vært noen utfordringer hver dag, men det som har tatt mest tid og kostet mest penger er å gjøre en snart 120 år gammel bankbygning tilgjengelig for alle. Vi har to bygg som nå i funksjon har blitt til ett bygg. Vi har bundet byggene sammen på alle plan, slik at du kan komme deg i rullestol til et hvilket som helst rom. Tilgjengelighet er en viktig del av dette konseptet, Sentralen er til for absolutt alle. Dette har vi fått til gjennom å bygge en helt ny heissjakt og et sirlig trappesystem. Vi har hatt et glimrende samarbeid med offentlige myndigheter, hvor spesielt samarbeidet med Byantikvaren må framheves. Uten deres forståelse hadde aldri dette gått. De er opptatt av vern gjennom bruk, på den måten har vi funnet gode løsninger sammen.

Hvordan er deres forhold til Kvadraturen og bygningens plassering?

- Kvadraturen er skjult perle i Oslo. Det er allerede et fantastisk miljø her som har holdt Kvadraturen i live lenge før vår ide ble født. Det er jo dette som er Oslos galleridistrikt, Kunst I Kvadraturen er en sammenslutning av gallerier og visningssteder som inkluderer tegning, grafikk, tekstil- og annen billedkunst. I tillegg har vi allerede en rekke gode spisesteder her. Det vi nok har litt for lite av, men som det kommer mer av, er boliger og små nisjebutikker. Kvadraturdøgnet må utvides, for det blir fort mørkt etter kl. 16.00. Vi skal gjøre det vi kan for å bidra til at Kvadraturen blomstrer. Heldigvis er naboene våre i Kvadraturen godt i gang, dette er ildsjeler som brenner for nærmiljøet sitt, så vi skal bare bidra i dette arbeidet sammen med dem. Det er all grunn til å tro at det denne bydelen vil framstå som langt mer levende, fargerik og pulserende om bare noen få år.

Hvordan bruke bevaringsverdige bygg som en positiv drivkraft i lokalmiljøet?

- Uten disse byggene blir vi historieløse. Det mest ekstreme tilfellet er byer som Dubai, som har gått rett fra beduintelt til skyskrapere. Alt er nytt, ingenting minner oss om hvor små vi er i den store sammenhengen, om hva vi er en del av, om hvorfor vi er til. Vern er ekstremt viktig. Men riktig bruk er like viktig, for uten myndigheter som ser muligheter får vi bare minnene, da blir det museer og ikke bygg som kan være med å peke enda lengre fram. Tilpasning er nøkkelen og her ser jeg gjerne enda mer vågemot. Vi er fortsatt høflige her til lands. Det er mye mer å gå på for å skape riktig friske dialoger og kontraster mellom nytt og gammelt. I Norge har vi kanskje for lite av denne historien, så vi verner det lille vi har ekstra godt, mulig grunnen er nettopp der, i knappheten. Men jeg hadde likt å se flere løsninger som vi ser, spesielt i Madrid og Barcelona. Det er en selvtillit i denne måten å tenke vern på, for det å tenke vern skal ikke være det samme som å være spak på vegne av den tida vi lever i, da blir det lett at vi står i skyggen av historien.

Har dere et tips til andre som ønsker å transformere gamle bygg? Hvordan kommer man i gang?

- Det er lett å stoppe ved at dette er gammelt, det var bygd til noe annet. Det er ingen tvil om at det alltid er mange begrensninger. Vi hadde etter hvert en lang, lang liste over alt våre bygg ikke kunne passe til, men vi stoppet ikke der. Byggene må avkles, det tar tid å finne potensialet. Arkitektene vi valgte har gjort en helt fremragende jobb her. Det krever en spesiell selvtillit å være mer interessert i potensialet til det eksisterende framfor å verke etter å få slengt på sin egen signatur. De har turt å tviholde på spørsmålstegnet, nysgjerrigheten. Når de fant ut av bygget, ja da ble signaturen deres måten de har løst det på. Det er vi og beboerne veldig godt fornøyde med.

Er det likende prosjekter som har inspirert dere?

- Jeg har ikke selv fått vært der, men Palais de Tokyo i Paris er et veldig godt eksempel. Her ser vi historien som årringer på et tre. Det er gjort ganske røffe grep, uten at byggets opprinnelige prakt er redusert. Anne Lacaton og Jean-Philippe Vassals grep har vært til inspirasjon for oss og mange andre i lignende prosesser.

Beskriv drømmescenarioet for Sentralen:

- Vi er allerede forbi det vi har evnet å drømme om! Det er så fantastisk mye bra folk på Sentralen, det lever nesten hele døgnet, folkene der skaper rett og slett en helt utrolig oppdrift. Alle trenger hverandre for å få til det de drømmer om, så jeg tror bare vi har sett starten på hva disse miljøene kan få til sammen.