KOTE har intervjuet Heidi Bergsli om Fjordbyen og delområdet Bjørvika, om en kulturledet byutvikling som strategi og styring av byutviklingen.

Christina I. Martinsen, studerer by- og regionplanlegging ved NMBU, redaksjonsmedlem i KOTE

Heidi Bergsli har avlagt sin doktorgrad om kulturledet byutvikling, hvor casene Fjordbyen i Oslo og Euroméditerranée i Marseille i Frankrike er belyst. I sin avhandling: «Urban attractiveness and competitive policies in Oslo and Marseille. The waterfront as object of restructuring, culture-led redevelopment and negotiation processes », setter hun fokus på prosjektenes roller og betydning i en større bysammenheng.

Forsker Heidi Bergsli. Foto: Sonja Balci. © Alle rettigheter.

Hva innebærer den kulturledete byutviklingen som strategi?

- Kulturledet byutvikling er en strategi hvor kulturtilbud og urban design benyttes aktivt i byutviklingen for å gjøre byene (og byområder) attraktive. Det er særlig to grunner til dette som jeg knytter til fremveksten av kunnskapssamfunnet og dets globale karakter. For det første er kunnskapsøkonomien basert på en territoriell fordeling av produksjon, der tjenesteproduksjonen er urban og særlig basert i vestlige byer, mens vareproduksjonen i stor grad legges til periferien og til utviklingsland. I tillegg er lokaliseringsstrategiene til næringslivet fleksible, noe som øker den territorielle konkurransen om investeringer. I byene især har den høykompetente arbeidskraften blitt mobil, og ikke bare knyttet til arbeidsmarked, men også til kulturelle forhold. Dette siste forholdet henger sammen med den andre grunnen til at kulturledet byutvikling har bredt om seg, nemlig at urban livsstiler har fått en sterk posisjon, særlig innenfor ledende og kreative yrkesgrupper. Disse livsstilene innebærer at jobb og fritid gjerne går over i hverandre, og i det ligger et høyt kulturelt konsum, både av uteliv og av kulturaktiviteter.

- Den nye bypolitikken blir derfor rettet mot å skape attraktivitet for både mennesker og næringsliv, fordi kulturtilbud og estetisk fremtoning går sammen i et symbolsk landskap som kan sette byen på kartet overfor besøkende, og imøtekomme kreative menneskers og bedrifters preferanser. Dette skal både fremme innovasjon og øke antall besøkende til byen. Den kulturledede byutviklingen innebærer tilrettelegging for både temporære tilbud slik som festivaler og utstillinger, og permanente tilbud slik som museer, konserthus og et levende byliv.

Hvordan kommer dette til uttrykk i Fjordbyen?

- I Oslo er den kulturledede byutviklingsstrategien tydelig i sentrumsfornyelses generelt og i Fjordbyen spesielt gjennom design av gater og plasser, tilrettelegging for et levende byliv ved bruk av konsumtilbud, og nedflyttingen av kulturinstitusjoner til havnefronten. Fjordbyen blir Oslos nye horisont og tidsbilde, og representerer en visuell strategi for Oslos plass på det europeiske bykartet.

- Kulturelle innslag og institusjoner har bidratt til å skape en bevissthet rundt mulighetene ved utviklingen av havnefronten, siden midten av 2000-tallet. Bjørvika Utvikling har et kulturprogram særlig med temporære aktiviteter som innebærer at Oslos befolkning har hatt en grunn til å besøke området i løpet av utviklingsprosessen. En annen faktor er byggingen av Operahuset i en tidlig utviklingsfase, som har vært et godt grep for å gjøre området tilgjengelig og besøkt selv mens byggingen pågår. Det lå ingen automatikk i at dette skulle bli en vellykket strategi, i verste fall kunne operaen blitt isolert i de mange årene frem til Bjørvika står ferdig. Byggets programmering og arkitektur har bidratt til å gjøre Operahuset til en suksess, målt i besøkstall, internasjonal anerkjennelse, og bruk som nasjonalt symbolområde for alle slags arrangement, fra statsbesøk til TV-programmer.

Operataket har blitt et nytt offentlig rom i Bjørvika og Fjordbyen. Foto: Christina I. Martinsen. © Alle rettigheter.

- Astrup Fearnley-museet på Tjuvholmen har blitt den publikumsattraksjonen som var ønsket i dette eksklusive området, og som fremhever Tjuvholmen som en forlengelse av bysentrum. I motsetning til Operaen ser det ut til å være mest vekt på å rendyrke museumsfunksjonen, heller enn å skape et «flerbrukshus».

- Mens operaens offentlige uterom særlig benyttes av bybefolkningen, vil det fremtidige Deichmanske bibliotek i større grad tilby tilgjengelige funksjoner innomhus. Munch-museet vil kunne komme til å spille en større rolle for byens besøkende enn for Oslos brede befolkning, men det vil programmering og bruksområder i det nye museumsbygget bidra til å avgjøre. Vippetangen er fortsatt i støpeskjeen, og her har Plan- og bygningsetaten anledning til å forme en bredere sosial bruksflate og til og med også tilrettelegge for et helt nytt kulturtilbud i Fjordbyen.

- Samtidig er det ingen overraskelser og lite fokus på kulturelt mangfold å spore i Fjordbyen så langt. Med fjerningen av teaterbåten Innvik og Borgen, et sted for kulturproduksjon fra Bjørvika, er ingen av de opprinnelige kulturtilbudene tatt med videre i utviklingen. Min vurdering er at manglende økonomisk lønnsomhet, ingen estetisk verdi i den utviklingen som var forespeilet, og for lite politisk press for å bevare disse tilbudene, bidro til at de ikke hadde livets rett i det nye området. Oslo Kunsthall er det eneste nye tilskuddet til kulturtilbudene i Fjordbyen. Selv om dette er et godt tilskudd er det et typisk ett i en kulturledet byutvikling.

- Samlet sett fremstår Fjordbyen som en samkjørt markedsstrategi for å fremme Oslos attraktivitet utad, for å øke investeringer i byen generelt og i Fjordbyens delområder spesielt, og der kultur inngår som et forskjønnende attraktivitetsmoment. Et tilleggsmoment som jeg mener er uheldig er at etablerte steder for kulturopplevelser i andre deler av byen går tapt når kulturinstitusjoner flyttes ned til havnefronten. Steder og stedsidentitet bygges over lang tid, men brytes ned på et øyeblikk. Hva de etterlatte byggene skal fylles med er ikke bestemt. Dette gir noen muligheter, men det avhenger likevel av en visjon for Oslos kultur- og fellesskapsarenaer.

Kultur som markedsføringsstrategi. Foto: Christina I. Martinsen. © Alle rettigheter.

Hva fører den kulturledete byutviklingen av Fjordbyen med seg for bysamfunnet, byens særpreg og mangfold?

- Bysamfunnet består av ulike sosiale grupper og klasser, med ulike behov og preferanser. Et viktig utgangspunkt er at jeg finner at Oslo er en delt by som har behov for sentrumsområder som skaper fellesskapsarenaer hvor man møtes på tvers av skillelinjer, og at alle skal finne grunn til å besøke sentrum. Fordi Fjordbyen utvikles av selskaper, både offentlig- og privateide, mister man i stor grad mangfolds-perspektiver, etter mitt skjønn. Så lenge investerings- og inntjeningsbehov står i sentrum selger eksklusivitet bedre enn sosialt og kulturelt mangfold.

- Når det gjelder hvordan særpreg utvikles eller bevares gjennom kulturledet byutvikling, oppfatter jeg strategiene å være tuftet på internasjonale trender som bidrar til å strømlinjeforme byene mer enn å gjøre dem unike. Dette finner jeg paradoksalt siden kulturstrategier kan fremme kontekstuelle forskjeller, tradisjoner, visuelle uttrykk mv. Trenden er imidlertid at byene benytter den samme komposisjonen av bylivstilbud og design, slik at de homogeniseres heller enn å skape distinkte uttrykk. Når byene også skal gi uttrykk for kreativitet er det et paradoks at byutviklingen fjerner de uventede, rufsete og egenartede kjennetegnene, og dermed også annerledeshet, som er en faktor for kreativitet. For både Oslo og Marseille [som er det andre caset i avhandlingen, red. anm.] har de omfattende byutviklingsstrategiene bidratt til å endre byenes estetikk og sentrumstilbud.

- Det finnes få direkte reguleringsmuligheter, for eksempel i boligmarkedet, for å fremme sosialt mangfold i beboersammensetting eller gjennom næringslokalene. Aktører slik som Teaterbåten Innvik ville ha sørget for et tilbud som synliggjør det flerkulturelle og unge Oslo, et tilbud som så langt ikke blir utviklet i Fjordbyen. Komposisjonen av næring, bolig og kommersielle og kulturelle tilbud er også typisk for en trend med å skape «pakkede landskap», hvor hver funksjon går sammen om å skape et tiltrekkende område for øvre middelklasse, og som også blir besøkt av turister. Dette er en bevisst strategi både i Bjørvika og på Tjuvholmen. Hvordan Filipstad blir, gjenstår å se. I slike områder blir aktører slik som Innvik uromomenter som ikke passer inn i en strømlinjeformet helhet.

Et annet aspekt er hvilken rolle mer lokale hensyn og ønsker spiller for Fjordbyen. I planleggingen av delområdet Bjørvika ble det utarbeidet to forskjellige planforslag, et offisielt planforslag og et som ble utarbeidet gjennom en plansmie [verktøy for medvirkning] initiert av Gamle Oslo Bydelsutvalg. Noe av det som er påfallende, og som du påpeker i avhandlingen, er hvordan det offisielle planforslaget som vant frem bryter markant med innholdet i bydelens planforslag. Hvordan endte det slik?

- Selv om Bjørvika-utviklingen har blitt fremstilt som kjennetegnet av flest medvirkningsprosesser i norsk byutvikling, er det vanskelig å se hva medvirkningen har medført i resultater. Det er viktig at befolkningen er informert og orientert om det som skal skje i deres nærområder, men det er ikke det samme som at de medvirker til utviklingen. Manglende reell medvirkning innebærer et demokratisk underskudd i den norske planleggingen, slik som forskere ved blant annet NIBR har påpekt. Det er også et spørsmål om lokale myndigheter slik som på bydelsnivå befinner seg lengst unna beslutningsprosessene. I Bjørvika var dette spennende å se på fordi bydelspolitikerne var rimelig samstemte om en alternativ plan skapt gjennom en plansmie, en metode for en lokalt forankret utviklingsprosess. I mange år forut hadde man snakket om «byen bak» som manglet forbindelseslinjer til fjorden. Planen fremsatt av bydelsutvalget kom som et alternativ til reguleringsplanen for Barcode, med mål om at den kunne bli premissgivende for reguleringen av kommende delområder. Planen siktet mot å gjøre Bjørvika mer åpent mot bydelen, bl.a. gjennom et lokk over jernbanelinjene og en kontinuerlig kvartalsstruktur fra Gamle Oslo til fjorden. Denne lokale aksjonen ga seg resultat i reduksjon i antall etasjer i Barcode, men forhandlet ikke øvrige aspekter ved planen. Et uheldig aspekt ved denne plansmien, som foregikk i løpet av en uke i 2008, er at innbyggere, kulturutøvere og entreprenører oppfattet smien som en reell medvirkningsprosess. Denne erfaringen tilsier at bred medvirkning tidlig i en utviklingsprosess er gunstig for å forankre planer blant befolkningen og gi reelle muligheter til å påvirke utviklingen.

Akrobaten, en av de få forbindelsene mellom Bjørvika og byen i bakkant. Foto: Christina I. Martinsen. © Alle rettigheter.

Mens plansmia foreslo en sammenhengende bystruktur over dagens jernbanelinjer nord for delområdet Bjørvika, har man i det offisielle planforslaget og etter hvert i de bygde strukturene bevart jernbanelinjene som en barriere mot Grønland, med få krysningspunkter. Det er derimot laget en forbindelse vestover mot Kvadraturen og østover mot Ekebergåsen, som du skriver. Hva slags ringvirkninger får dette grepet for bydelen i bakkant?

- Selv om det å skape en sammenhengende bystruktur nordover ville vært en langsiktig strategi, er det forståelig at jernbanelinjene ikke fikk lokk. Et slikt grep ville måtte involvere flere statlige aktører og innebære en betydelig investering, på tross av at mulighetene for inntjening gjennom utvikling på jernbanelinjene virket til å være gode. Et annet aspekt er at mange tomteeierne i Bjørvika allerede hadde forhandlet frem en avtale da den alternative planen ble tegnet.

- Denne fysiske barrieren som jernbaneområdet utgjør har imidlertid ikke forhindret en Bjørvika-effekt i Gamle Oslo, gjennom utviklingen av en rekke næringsbygg langs Schweigaardsgate og Akerselva. Effekten kan komme til å medføre en økning i eiendomspriser og endring i bydelens befolkning, slik også opprustningen på Tøyen med sannsynlighet kan bidra til. Samtidig er kontrasten fortsatt stor mellom Bjørvika og Gamle Oslo, hvor førstnevnte viderefører en prisklasse som har preget de vestlige bydelene i Oslo. Enten vil derfor sannsynligvis Gamle Oslo gjennomgå en full gentrifiseringsprosess som i siste konsekvens kan være del av en utvikling hvor hele indre by bebos av mer bemidlede grupper, eller vi kan få kun en mer ensartet klassestruktur langs hele fjordlinjen, ettersom Bjørvika nå representerer prisklassene fra Nordstrandsområdene i øst og Frogner/Aker Brygge i vest. For øvrig er Kvadraturens utvikling viktig som del av attraktivitetspolitikken fordi den sammenføyer nye og gamle sentrumsområder, og bidrar derfor til at Bjørvika blir sentrumsutvidelse mot øst.

- Jeg tror forbindelseslinjene som går fra Bjørvika til Ekeberg i øst og Kvadraturen i vest handler om en rekke sammenfallende interesser i Oslos attraktivitetspolitikk og investeringspotensialet for næringslivet. Den estetiske dimensjonen i disse forente målene er viktig, fordi det symbolske landskapet som forbindes mellom Ekeberg og sentrum visualiserer den samme utviklingstrenden, med kultur- og kommersielle tilbud som forsterker hverandre i en utvidelse av sentrum.

Noe som kjennetegner dagens planlegging er at den er forhandlingsbasert og utbyggerinitiert. Hvilken rolle har styringsformer i byplanleggingen spilt for Fjordbyen?

- Styringsformene er i hvert fall avgjørende, sett i lys av markedsrettingen i norsk byutvikling (sett bort i fra områdeløftene). Dereguleringen av eiendomsmarkeder og omlegging av planregimer fra en styrende til en tilretteleggende og kontrollerende rolle, til markedsorienterte selskaper som utviklingsaktører, er bakgrunnen for dagens byutviklingspraksis- og utfall. Dette betyr at overordnende hensyn til helhetlig byutvikling og sosialt mangfold har blitt fragmentert om ikke tapt av syne.

- Det finnes muligheter til å styre utviklingen, dersom man hadde ønsket dette. Offentlige etater er sterkt representert i Fjordbyen, siden både Jernbaneverket og Havnevesenet gjennom sine eiendomsselskaper utvikler Bjørvika og Filipstad. Effektivitets- og inntjeningskravene skiller dem lite fra private selskaper. Det forrige byrådets partipolitiske sammensetting tilsier også at denne styringsformen og de målene som ble satt sammenfaller med deres ideologiske forankring. Likevel ser vi at bystyret i den perioden i stor grad støttet opp den uttrykte attraktivitetspolitikken, og at visjonene for Fjordbyen fremstod som rimelig konsensusbaserte. Det kan dermed virke til at partiene så en eksklusiv og utadrettet fjordby som indirekte gunstig for Oslos befolkning gjennom mål om økte investeringer og det å få satt byen på kartet. Om det nye byrådet nå setter visjonene og målene på prøve gjenstår å se.

- Ideologisk sett virker byutvikling, i alle fall sentrumsutvikling, å være fritatt refleksjon om etiske dimensjoner i byplanlegging. Det samme kan sies om stor unnfallenhet når det gjelder boligmarkedets mekanismer for byens utvikling. Her trengs det en debatt om Oslos vekst skal lede byen inn i en full gentrifiseringsprosess. Jeg tror byen selv har mest å tape på å bli et ytterligere segregert bysamfunn hvor folk ikke møtes på tvers av sosiale og kulturelle forskjeller. Det er vanskelig å se hva slags felleskap som skapes om man kun opptrer på separerte lokalarenaer.