”Det er ingen sak å reise, se nye steder, vanskeligere er det hver dag å gå den samme ruten, se de samme stedene, på en ny måte, kanskje, men likevel, de samme gatene, de samme husene, for å finne en ny tanke, en helt ny måte å være den samme på.”

Utdrag hentet fra:

Espedal, Tomas. Biografi (glemsel). Gyldendal forlag, 4. opplag 2011.

I løpet av de to årene jeg har bodd i Oslo, har jeg nesten hver eneste dag beveget meg enten oppover eller nedover Ullevålsveien. Jeg har sett Ullevålsveien i vinter-, vår-, sommer-, og høstdrakt. Jeg har spasert langs veien i nattens mørke, skumringens grå, morgenens stillhet og ettermiddagens støy. Jeg har stått og sett ned Ullevålsveien i regn, sol, storm og snø.

Det er ikke Oslo sin travleste, mest urbane, skjønneste, styggeste, kjedeligste eller kuleste gate. Ullevålsveien er den eneste gaten jeg kjenner; jeg har sett alle dens endringer og dens stillstand. Når jeg nå sitter og skriver, dukker det også opp ulike erindringsbilder av mine endringer og min stillstand gjennom de årene jeg har gått langs den gaten.

Ullevålsveien er min favorittgate fordi den er den eneste gaten jeg har et så klart og sterkt forhold til.

Marie Meulman, arkitekturstudent ved AHO, medlem av nettredaksjonen