Kun en transportetappe fra bussholdeplassen og inn til byen. Kun en strekning uten pene bygg eller spennende mennesker. Kun en distanse som må passeres hver morgen for å komme til jobb. Et anonymt ikke-område der tankene flyr og blikket er ufokusert.

Ingunn Cecilie Hvidsten, arkitekt, nettredaktør

Men én dag stopper man opp. Kikker seg rundt og ser nærmere. Ser blomstene og buskene som trassig bryter seg opp av asfalten. Ser trærne som strekker seg mot himmelen. Ser det fine huset som pryder bakketoppen på den andre siden av veien. Ser det lille røde toget som venter på en ny dag og nye turister. Kjenner duften av kvernet kaffe som siver ut av kaffebrenneriene langs kaien. Man finner gullet som glitrer blant alle gråsteinene og man begynner å sette pris på sitt ikke-område og verdsetter de skjulte skattene.