Minner fra Sorgenfrigata.

Mia Thun, studerer landskapsarkitektur ved NMBU, nettredaktør.

Sorgenfrigata må ha det fineste gatenavnet i Oslo, jeg kommer ikke på noe vakrere. Bare det å si dett får ting til å føles litt bedre. Som om det setter ting litt i perspektiv, for hvor mange sorger har jeg egentlig? Noe økonomiproblemer på grunn av bortkomne bibliotekbøker, hverdagssorg over alle helgene som ikke blir tilbrakt ute i naturen, håpløse romanser og alt for mange ufullførte lister. Men ingen store sorger akkurat nå, og det er jeg uendelig takknemmelig for.

“Sorgenfrigata må ha det fineste gatenavnet i Oslo, jeg kommer ikke på noe vakrere. Bare det å si dett får ting til å føles litt bedre. Som om det setter ting litt i perspektiv”

Kanskje var jeg litt mindre sorgløs da jeg trasket gjennom Sorgenfrigata som postbud for noen år siden. Ruta var alt for lang og tanken på at jeg skulle bruke resten av dagen til å jogge med posten, ofte uten å rekke gjennom ruta, var ikke særlig oppløftende. På vinteren var dette en av gatene som befant seg nederst på brøyteprioriteringslista og det var ikke sjelden at posttralla kjørte seg bom fast i den nyankomne snøen, ett tonn tung og umulig å rikke. Kanskje hadde jeg litt større problemer å gruble over også på den tiden? Skiltet klarte i hvert fall ikke overbevise meg om min sorgløshet akkurat da.

Foruten å få meg til å tenke over eksistensen, så er gata alltid like vakker å spasere gjennom. Med noen av Oslos flotteste bygårder på hver sin side, mektige trerekker og en gate så bred at man føler at man er en liten person i en stor by. Den er like vakker vinter, sommer og høst. Den er Oslo vest på sitt fineste. Allikevel er den ofte folketom. At man får ha gata for seg selv er ganske utrolig, særlig med tanke på at man befinner seg like i nærheten av Bogstadveien. Men det er vel kanskje derfor jeg er så glad i Oslo. Man kan være midt i sentrum av hovedstaden men allikevel være alene.