Det er en klar og fin høstdag, men det lukter likevel både jord og snegle. Stillheten pakker seg inn rundt meg, men vi er fortsatt i byen.

Erlend Sjåvik, byplanlegger

Jeg står alene og ser nedover en gate på Sinsen som i utgangspunktet er helt ordinær; femetasjes lamellblokker i rød, gammel teggelstein, en enkel bjørkeallé som ikke er mange årene og biler parkert langs fortauskanten. Folk må allerede ha rukket å komme seg hjem og satt middagen på bordet, foreldrene har ropt inn alle barna, de eldre har begynt på desserten. Jeg er alene og i ferd med å fortsette rett frem, men på vei ut av krysset ser jeg noe i sidesynet. Jeg stopper opp, myser og ser forbi frisøren, de store vinduene påskrevet Esperanto, ja videre forbi Nærbutikken og fotballpuben Wembley. Hva er det i enden av gata, borte i horisonten?

Langs gatas rette linjer stiller jeg inn siktet og skyter blikket mot det som ser ut til å være Oslo Plaza og Postgirobygget møte med fjorden. Jeg endrer kursen og går bortover mot de store husene, og glemmer helt at jeg er på vei til middag og at brutterns fiskegrateng på Carl Berner blir kaldere og kaldere. Teggelstensbyggningene rammer meg inn på hver side, der jeg beveger meg midt i gata på en snor-rett linje. Alt jeg tenker på er orkesterplass mot fjorden og hvor herlig det vil være å komme seg helt ytterst på tuppen og la byen og fjorden folde seg ut foran meg.

Nedover gata akkompagnerer bjørkerekka takten av mine skritt med sval rasling. Jeg er 200 meter lengere ned og burde boble over av begeistring, likevel føler jeg meg tung og mer som en sekk. Hva er dette for et opplegg? Det er jo så rolig, ikke kjeft å se! Det eneste levende jeg ser er ei kråke som setter seg på en rød bil. Den ser på meg og rister på hodet. Blikket fra det ene øyne er låst fast til meg og når jeg passerer roper den et heslig, langt «KRAAAAAA». Jeg stopper opp og iakttar denne mørke skapningen. Den hopper to steg mot meg og vrenger ut enda et «KRAAAA» før den setter hodet på skakke. Fordi kråka stiller så mange spørsmål forsøker jeg å svare for meg. At jeg skal til kanten, ja, nedover der og se på utsikten. Det er jo en helt utrolig utsikten derfra, ser jo hele byen! Kråka svarer med å le en tørr og vemmelig latter, før den forsvinner over husene. Det iler gjennom kroppen. «Hvorfor en slik hånete latter?» Jeg begynner å småjogge. Er det egentlig fjordutsikt her? Gata ser ut til å svinge nedover!!? Hva feiler det den kråka? Har den rett?

Jeg løper etter fjordutsikt. Jeg er en den fyren. Der andre går på ski- og skogturer, eller jogger i landlige omgivelser, kaster jeg meg desperat etter aksegater, fondmotiv og utsiktpunkt. Ingenting slår en ferdselsåre som er forankret i byen med tydelige intensjoner; at den fremmer bevegelighet av ulike slag, spiller på lag med landskapet så vel som bebyggelsen, at den har funnet sin plass i nabolaget og at den er fortrolig med hvor den befinner seg i gatehierarkiet rundt.

Det er derfor jeg løper, det er derfor jeg hamrer føttene i asfalten og kjenner en gammel kneskade rives opp. Jo nærmere jeg kommer enden av gata, jo tydeligere blir det at gata driver gjøn med meg. «Hæ, hva er det som skjer?», roper jeg. «Hva er dette for noe dritt?». Jeg stoppes av en bil som er parkert i en sving som fører nedover. Fortvilt ser jeg rett inn i et bilvindu, og et speilbilde. Den grønne flekken som skulle være et forløsende utkikkspunkt, ligger nedenfor et bilvinduhelvete og foran et bygg som strekker seg akkurat høyt nok til å blokkere utsikten!

«For en drittgate!», spytter jeg på bilvinduet foran meg. Det uaktsomme utbrudd får en nabokone til å åpne vinduet sitt. Fra 4 etasje spør hun hvordan det går med meg. Hun har en mørk, rungende røst, som får bjørkebladene til å blafre. Jeg smiler skremt. En gatelykt henger over meg og iscenesetter min dumskap. Hva er dette for et nabolag som bryr seg slik om gatevandrere? Jeg forsøker å dekke til min galne oppførsel ved å nikke litt i hennes retning, og beveger meg samtidig sakte mot fortauet.

«Alt vel», svarer jeg. «men [kremt] det ble ikke slik jeg trodde».

Hun nikker anerkjennende. «Utsikten eller?»

Litt brydd, gir jeg en flau tommel opp, samtidig som smilet mitt går over til en rynke i pannen. Hva er dette for ei dame, tenker jeg. Likevel kjenner jeg at hennes imøtekommende vesen beroliger meg, og jeg trekker pusten for første gang siden kråka fløy. Vi utveksler et blikk som får sekundene til å gå.

Hennes mørke røst bryter stillheten: «Du er den tredje denne uka».

«Ja, jo. Det er jo bra at jeg er den tredje denne uka» sier jeg og blir med ett veldig selvsikker. «Det er jo en kjent plass dette. Vel, en beryktet og litt, hva skal man si… Det krever litt smak, litt talent for å spotte den her gata og, og, ja. Den skuffer ikke om man på en måte tar historien om gata og utsikten i betraktning. Ehhh, den tredje ja… vi er [kremt] alltid på utkikk etter gater….»

Jeg begynner å tvile på mitt eget resonnement og lengtet etter fiskegratengen på Carl Berner. Skulle jeg bare løpe ned rundt svingen, bort Bålhusveien, ned Trondheimsveien og inn blokka i Finnmarksgata…... Løpe fra dette, løpe fra henne, løpe fra alt? Men jeg står og ser på henne og kan ikke røre meg.

«Kom og ta en kaffe da», tuter nabokona fra vinduet.

Det er en klar og fin høstdag, men det lukter likevel både jord og snegle.