Det er sant at New York er byen som aldri sover. Det gjør ikke jeg heller.

Eva Katherine Kleveland Ardila, arkitekt.

Alle vet at New York er bråkete, jeg mener, volumet fra en passerende ambulanses sirener er høyt nok til å gi deg tinnitus. De enorme lastebilenes konstante piping når de rygger (og det virker som de ikke gjør annet enn å rygge), duringen fra tusener av air-condition-apparater, eller de ville utbruddene fra studentene som spiller beer-pong på fellesterrassen i 8. etasje bidrar til det. Men den virkelige støyen kommer fra bygningsarbeidet. Og her bygges det, i en rasende fart.

Diller Scofidio + Renfros Highline-prosjekt på vestsiden av Manhattan som åpnet i juni 2009, er nå i sin tredje og siste byggefase. Den 2,4 km lange offentlige parken bygget på en tidligere hevet jernbanelinje, strekker seg fra The Meatpacking District helt opp til The Hudson Rail Yards, hvor jeg bor. Prosjektet har fort blitt et av New Yorks «must sees» og er til en hver tid full av mennesker, både turister, ekte New York-ere og sånne som meg, som befinner oss et sted midt i mellom. Med prosjektets enorme suksess har mange begynt å se verdien av vestsiden, og det har blitt utviklet en masterplan for «The Far West Side», som har store ambisjoner om å gjøre det hittil lite utviklede industrielle området Hudson Yards til et av de mest ettertraktede boligområdene på Manhattan. Området avgrenses av Hudsonelven, Chelsea, Hell’s Kitchen og Midtown, og beskrives som intet mindre enn «BOOMING», da det vokser i en hastighet som er fem ganger raskere enn resten av Manhattan. Min overraskelse var stor da jeg oppdaget at kontoret som står bak mine søvnløse netter nettopp er det kontoret jeg kom hit for å arbeide for, SOM.

At jeg flyttet akkurat til denne delen av byen, var en ren tilfeldighet. Noen venner av meg hadde et ledig rom, så nå befinner jeg meg altså 20 etasjer over dette området av Manhattan som endrer seg fra dag til dag. På den korte tiden jeg har vært her, har det allerede åpnet to nye kaffebarer og en butikk innenfor en radius på mindre enn 2 km, noe som er en sikker indikasjon på gentrifisering. Utsikten over Hudsonelven er nydelig, og gjør det faktisk verdt å betale det dobbelte av leien i Oslo. Fra badet har jeg imidlertid en noe mer interessant utsikt; i krysset mellom 9. Avenue, Dryer Avenue og West 31st og West 33rd Street er SOM i ferd med konstruksjonen av ett av tre tårn.

“SOM is thrilled to be designing a whole new piece of Manhattan that will serve as an urban portal to the West Side development,” states Gary Haney, AIA, RIBA, Design Partner for this project.

“The three towers will be a significant architectural icon for the West Side, and the street-level amenities and open space will create a vibrant new neighborhood for the benefit of New York City residents and businesses.”-

Tårnet jeg ser ut på fra vinduet mitt blir bygget på grunnfjell og skal stå ferdig i 2016, mens resten av Hudson Yards-prosjektet skal bli bygget på en enorm plattform (ca. 11.150 m2) som strekker seg over de fungerende jernbanelinjene, som knytter Penn Station til New Jersey. SOMs Manhattan West skal fungere som en fotgjengervennlig måte å komme seg fra den nye Moynihan-stasjonen (knyttet til Penn Station) over til High Line’n, det fremtidige sentrumet Hudson Yards og selve Hudsonelven.

Uten å diskutere kvaliteten av masterplanen og selve prosjektet som består av to 60-etasjers kontortårn og et boligtårn pluss butikker, spisefasiliteter og et parkområde på bakkeplan, må jeg si at det virkelig er fascinerende å se denne massive utviklingen på nært hold. Det er, uten å overdrive, som om det kommer til en ny etasje for hver dag, og jeg tar meg selv i å bli stående å gape opp mot de enorme kranene som arbeider uten stans.

Byen og staten har også igangsatt store investeringer i kollektivtrafikk, nye parker og nye kultur- og rekreasjonsfasiliteter i området direkte ovenfor Hudson Yards, som også gagner det omliggende området. Denne offentlige investeringen har allerede katalysert rask utvikling i det omliggende områdene, som f. eks. de tidligere nevnte kaffebarene.

Akkurat nå preges bylandskapet av mer eller mindre kaotiske veisperringer, midlertidige overdekkede fortau og støy, veldig mye støy. Det er en bråkete by jeg bor i, men det har sine fordeler også: Man kan bestille kinesisk take-away kl. 03.00 om natten hvis man vil. Man kan ta en yoga-time på treningsstudioet på hjørnet, eller man kan gå på en jazzklubb, som sjeldent åpner før midnatt uansett. Denne byen sover ikke, det gjør som sagt ikke jeg heller, men det er, likevel verdt å få med seg; det er en by i endring.