Inngangen til Expo området. Foto: Ingunn Cecilie Hvidsten
Det første som møter meg når jeg går av t-banen på Rho Fiera Milano metro station er mennesker. Et buktende hav som tar meg opp trappene og fører meg fremover, inntil det stopper og danner en lang kø. Jeg har nådd inngangen til Expo 2015, Verdensutstillingen!
av Ingunn Cecilie Hvidsten, Arkitekt, Nettredaktør
Den første verdensutstillingen ble holdt i Crystal Palace, i London i 1851, og viste frem teknologiske nyvinninger fra hele verden. Oppfinnelser som telefonen, skrivemaskinen og heisen ble vist frem her. Andre utstillinger fulgte den første og de ble stadig større og mer overdådige, samtidig som temaene beveget seg vekk fra den opprinnelige intensjonen om å vise frem nye oppfinnelser, kultur og arkitektur. I 1928 ble Bureau International des Expositions etablert, som en motreaksjon til denne trenden. Målet med denne organisasjonen var å få på plass et felles regelverk, samt kontrollere størrelsen og varigheten av utstillingen.
Den brasilianske paviljongen. Foto: Ingunn Cecilie Hvidsten
Selv om BIEs regelverk skulle forhindre at utstillingen ble for overdådig, blir jeg fortsatt slått i bakken av synet som møter meg i det jeg kommer inn på området. En bred overdekket vei er flankert av paviljonger så langt øyet kan se. Hver paviljong er et forsøk på å besvare og diskutere årets tema: ”Feeding the Planet, Energy for Life”. Det er både lærerikt og fascinerende å se hvordan hvert land vil løse fremtidens matmangel og hvilke aspekter av dette temaet de har valgt å fokusere på.
Den chilenske paviljongen. Foto: Ingunn Cecilie Hvidsten
Det er like fascinerende å se på arkitekturen som preger paviljongene. Noen paviljonger er oppsatt med tradisjonelle byggeteknikker, slik som Nepals paviljong, mens andre har satset på nyere teknikker. For noen av paviljongene er det det ytre som teller, som hos Chile der byggesystemet vises på utsiden, men er totalt fraværende og har ingen påvirkning på de indre rommene. Hos andre er det det indre som teller. Østerrike har valgt å fokusere på frisk luft og formet paviljongen som en lukket form som skjuler innholdet for de forbipasserende. For å avdekke byggets indre må man stille seg i kø og man blir etter hvert ført inn i paviljongen. Her blir man møtt av kald, frisk luft og en naturalistisk skog.
Inne i Østrerrikets paviljong. Foto: Ingunn Cecilie Hvidsten
Hvert land hadde valgt seg ett tema og dette temaet ble behandlet på flere måter. I paviljongen til De forente arabiske emirater ble man vist rundt av hjelpsomme guider som forklarte hvordan problemer knyttet til vannmangel og en stadig økende befolkning vil bli løst. Storbritannia hadde valgt å presentere sitt tema på en annen måte. Temaet var biers ved og vell og de hadde brukt arkitekturens som virkemiddel for å få frem budskapet. Selve paviljongen var formet som en åpen, løs, kube, med en mindre sirkel inni. Paviljongen ble dermed en forstørret bikube, elegant plassert i enden av en frodig park.
På vei inn i De forente arabiske emiraters paviljong. Foto: Ingunn Cecilie Hvidsten
Den engelske paviljong. Foto: Ingunn Cecilie Hvidsten
Intensjonen til årets Expo er god, det er viktige temaer som blir tatt opp og diskutert. Paradoksalt nok blir selve Expos eksistens ikke trukket inn i denne debatten. Med et tema som fokuserer på hvordan vi skal utnytte verdens resurser best mulig, blir det ikke stilt spørsmål om det er forsvarlig å bruke penger, materialer og energi på å oppføre over hundre paviljonger for en periode på et halvt år. Selv om noen av paviljongene forklarer, via små skilt, hvordan de skal gjenbrukes, kommer dette ikke tydelig nok frem. Man kan også spørre seg hvor miljøvennlig det er å sende en paviljong frem og tilbake til Midtøsten bare for å gjenbruke noen av veggene i fremtidsbyen Masdar.
Med sine rundt 20 millioner besøkende er Expo en unik arena for å vise frem fremtidens løsninger og for å diskutere de problemene vi har i dag. Det er derfor synd at utstillingen ikke retter blikket mer innover og viser verden hvordan den selv kan være mer bæredyktig.
Foto: Ingunn Cecilie Hvidsten