I de 3,5 årene jeg har bodd i Oslo, har byen gjennomgått enorme endringer. Veier og kryss forsvinner og dukker opp igjen i midlertidige perioder, tilsynelatende uten varsel. Broer bygges bare for å bli tatt bort et par måneder senere, uten at strømmen av byen stopper opp. Etablering av nye bydeler, ferdigstilling av parker og nå forvandling av veier til gater er nesten umulig å unngå i Oslo, samtidig varsles vi om at det som oppstår i bymiljøet er midlertidig. Utvikling er noe som karakteriserer Oslo, samt den etterfølgende debatten. Selvfølgelig har politikere, arkitekter, byplanleggerne og fagfolkene en retning de vil at byen skal bevege seg mot, men også nesten alle jeg snakker med har en sterk mening om Oslos utvikling, om hva som bør og ikke bør skje i byen vår.

Maxwell Gitenstein, landskapsarkitekt, asnatt i Dronninga Landskap

I sammenheng med de enorme prosjektene som forvandler store deler av Oslo, blir små, midlertidige intervensjoner enda mer avgjørende. Byens utvikling kan ofte forsvinne ut av menneskelig skala, vanskelig å styre og helt uoversiktlig. I september har Dronninga landskap forvandlet en av Oslos mest sentrale gater til park for en dag, med bruk av kantparkeringsplasser. Arrangementet, et samarbeid mellom Bymiljøetaten og Dronninga landskap, var en del av Park(ing) Day, en verdensomspennende årlig begivenhet, grunnlagt for 10 år siden i San Francisco.

Ideen bak Park(ing) Day er først og fremst å rette oppmerksomheten mot den store mengdene plass personbiler tar av byens mellomrom og for å skape debatt om hvordan denne plassen kan brukes til noe annet. En standard parkeringsplass er 2 meter bred ganger 5 meter lang og innholder bare en bil. Men i denne bydelen, som er av den tettest bebygde, kan disse to meterne gi rom til gatetrær, møblering, breiere fortau, lek og mye mer til den voksende befolkningen.

Park(ing) Day foto: Maxwell Gitenstein — Park(ing) Day foto: *Maxwell Gitenstein*

Kvartalet som ble til park ligger i Dronningens gate, mellom Karl Johan og Prinsens gate. Forvandling av kvartalet var strategisk på to måter. For det første går vi gjennom dette kvartalet hver dag på vei til jobb og kjenner godt til det som er problematisk i gaten. For det andre er dette et veldig synlig kvartal for både bilister og fotgjengere. Dronningens gate er en av de få gatene som kutter tvers gjennom Kvadraturen, og med en nærhet til Karl Johan forbindes man til Oslos hovednettverk av fotgjengere, fra Oslo S til slottet. Gaten gav inspirasjon til temaer for dagen, med sine smale fortau, trapper som tar plass fra fotgjengere, fullstendig mangel på vegetasjon (noe som er vanlig i Kvadraturens gater), to-sidig kantparkering og kombinasjonen av mange gående og høy biltrafikk. På mange steder har fortauet en maksimum bredde på 1,25 meter, mens mange steder er det kun 60 cm bredt. Der finnes ingen møblering eller plass til møblering, ingen sykkelparkering og en generell mangel på mulighet for å bevege seg nedover gaten. Det er imidlertid 2 meter kantparkering på begge sider og et 4 meter enveis bilfelt, noe som sørger for at åtte meter med asfalt er utilgjengelig for fotgjengere og farlig for sykelister.

Mens nødvendigheten av flyt gjennom byen kan diskuteres, er et større spørsmål om denne fordelingen er rettferdig? Er dette ulikhet i byens mest offentlige riket? Slik oppdeling av byens mest offentlige steder stiller spørsmål om hvem vi bygger byen for? Svaret kan leses tydelig i gatesnittet. Realitetene i Dronningens gate og i mange av byens andre gater er at biler er prioritet nummer en. I en by som er i så stor forandring må vi spørre oss om hvilke forandringer vi ønsker. De nye områdene som skapes må ses i sammenheng med resten av byen, alt må ses i en helhet. I arbeidet med å utvikle det nye Oslo vil midlertidige tiltak være utrolig viktig. Gjennom disse kan man forhåndskontrollere utviklingen.

Park(ing) Day motiverte oss til å fortsette denne påbegynte debatten om bruken av byrommet, som var dagens hovedsuksess. Sekvensen av parken med hengekøyer, over 40 store trær og mer enn dobbelt så mange busker, lav terskel for lek gjennom aktiviteter som pingpong og paradisbane, et terreng bygget av palletter, sykkelparkering og lokal økologisk mat skapte et velkommende og lekent gateløp. Den timelige natur av prosjektet inviterte til nysgjerrighet hos en helt annen gruppe mennesker en de som vanligvis deltar i debatten rundt det offentlige rom. Den uformelle setting tillot lette samtaler, ikke bare mellom de fra prosjektgruppen og brukeren, men mellom brukerne selv. Dette skapte et fellesskap langs et drag av Oslos indre by som til vanlig er ganske umenneskelig. Prosjektets lyktes! Nødvendig buss og varelevering fortsatte som normalt, tverrforbindelsen gjennom Kvadraturen var uavbrutt, samtidig som det ble skapt et trygt, frodig og tilgjengelig rom.

Samtidig som Oslo fortsetter som en av Europas raskeste voksende byer, må det også skje en fundamental transformasjon av måten man benytter byens mellomrom. Bruk av midlertidige lavterksel-prosjekter burde fungere som en ”testing ground” for den typen av transformasjon byens brukere ønsker. Ikke-permanensen av prosjektene muliggjør testing med lav risikoinnstilling, der mange ulike mennesker inviteres med. Disse prosjektene legger grunnlaget for større endringer i byen, noe som har enorm betydning for Oslo akkurat nå.