Få ting skaper glede, fascinasjon, nysgjerrighet, frykt eller ro som det havet gjør, og mennesket har til alle tider søkt mot kysten.
Vaar Bothner, Landskapsarkitektstudent, NMBU
Langs kysten skaper havet organiske former og vakre formasjoner med sine krefter. Dette er noe som har fascinert mennesket gjennom alle tider. I byene er disse formene strukturert på samme måte som bylandskapet for å dekke menneskelige behov. Transport, varehandel og annen form for kommunikasjon har oftest vært i fokus i byens havner. Dette har ført til at myke og organiske former er erstattet med rette og harde flater.
I dag er vi ikke like avhengig av den korte avstanden til havnens kommunikasjonknutepunkt, og disse blir ofte flyttet lengre ut av sentrum. Igjen står et ofte grått og livløst område som ikke er særlig tiltalende for mennesket. Dette er områder som vil få en helt ny betydning i byene fremover. Hva som skjer i disse områdene avhenger mye av hva som planlegges i denne mellomfasen fra logistikken flyttes ut, og nye ting får komme til. En fin ting er at vannfronten ofte blir tilgjengeliggjort for flere mennesker, og mange byer har alt omgjort havnene sine til nye og spennende friområder for offentligheten.
Oslo har som mange andre byer begynt å opparbeide et friområdene langs byens sjøfront. Promenader, grøntarealer, brygger og badeplasser, samt ulike kulturelle tilbud skal trekke menneskene ned mot havnen. Promenaden følger stort sett den formen som Oslos havn har fått gjennom tidene, og er derfor preget av et rettlinjet og strukturert formuttrykk. Disse formene ble skapt for å dekke praktiske behov, der blant annet ankomsten av store skip har ført at havnens store og harde flater oppleves som lite tiltalende for mennesker. Et formgrep som ville vært med å skape et spennende og mer variert område langs havnen, er å ta i bruk kyststripens naturlige form som en formingsinspirasjon.
Det å bruke kystens former som en inspirasjonskilde er ofte tatt i bruk, noe vi også kan se i Oslo. I middelalderparken i Bjørvika er parkens vannspeil formet slik at det viser kyststripen slik den var i Oslo under middelalderen. Snøhetta tok også i bruk denne kyststripen som et element da de tegnet operaen. Bygget som bærer preg av rette arkitektoniske linjer har inne i byggets kjerne en slyngende vegg som en kontrast til dette. Denne veggen er en visualisering av at kyststripen der den gikk i middelalderen.
Om man lot noen av de rette flatene langs havnen få flyte ut av sine grenser og ut mot havet, ville en skape et spennende og variert landskap med opplevelser mer tilrettelagt for menneskelige dimensjoner. Et område med mer bevegelse, interaksjon og en mykere overgang til vannet vil gjøre sjøfronten mer tiltalende, og tilgjengeligheten til vannet vil også blir bedre. De organiske og utsklidende formen vil også fungere som et kontrast til det strenge arkitektoniske preget som i dag er i ferd med å oppstå langs Oslos vannfront.