Utsnitt fra Minecraft. illustrasjon av はちよん (C) Creative Commons.
Alle har meninger om hvordan våre omgivelser skal være, men verktøyene som brukes kan være så mangt.
Ole Wang Høiem, student landskapsarkitektur, NMBU.
Det vil alltid være noen som velger å gå en kreativ yrkesvei, en vei som gir mulighet til å formgi andres verden og virkelighet. Mange kreative yrker krever stor innsikt og mye faglig tyngde for å fremstå troverdige slik at folk skal ha tillitt til dem som bestemmer våre fysiske omgivelser. Planleggere, arkitekter, landskapsarkitekter, urbanister og designere må alle studere lenge, lese mye, ha lang praksis og helst ha innsikt i tilgrensende disipliner for å kunne tilføre sitt yrke noe ekstra, noe som gjør at dagens fysiske miljø kan bli litt bedre enn gårsdagens. Men hva vil det si å være planlegger? Er planlegging forbeholdt en akademisk elite som kan ta avgjørelser over hodet på menigmann? Alle har meninger om hvordan våre omgivelser skal være, men verktøyene som brukes kan være så mangt.
Alle har vi vel i barndommen sittet i sandkassen og bygget byer. Med veier, hus og plasser. Dog kanskje med en høyere andel festninger og murer enn dagens planlegger er innvolvert i, men plan er plan. Det å danne seg et bilde av hvordan våre fysiske omgivelser skal se ut, i fugleperspektiv, fra tidlig alder, er kanskje et grunnleggende verktøy som man latent bærer med seg gjennom resten av livet. Noen får mer bruk for det enn andre, men alle har vi bruk for å forstå byens og omgivelsenes struktur og logikk. Selv var jeg glad i å bygge med LEGO. Her kunne jeg bli sittende i timesvis, flere dager på rad, og bygge med disse små plastklossene. Hver for seg har ikke en slik liten plastkloss noe mening eller funksjon, men sammensatt med hundrevis av andre blir de et intrikat byggverk. Hus, tårn, murer, broer, brygger, alt kunne skapes av disse små klossene i alle regnbuens farger. Fasinasjonen for dette skapende leketøyet var kanskje det som i senere tid ledet meg mot landskapsarkitekturen.
Samfunnet er i stadig forandring. Hva som er moderne, hva som er det siste verktøyet for å fremstille virkeligheten forandres og utvikles stadig. Fra tegning og maling i 2D til modellering i 3D, fra analoge verktøy til digitale. I dag finnes det er mektig underskog av digitale verktøy som tillater oss å fremstille virkeligheten så naturtro at man kan fortape seg i dem. Programmer blir mer og mer avanserte, tillater oss å bruke flere og flere funksjoner, og krever mer og mer kompetanse. Men når man må gjennom kurs, lese manualer, følge mange tutorials på nettet, og ha mange tusen timer med praktisering; hvor allmennyttig er verktøyet da? Når det ikke er tilgjengelig for alle, er det godt at det finnes noe som kombinerer datidens simple, folkelige modelleringssett og nåtidens digitale verktøy. Et slik program er Minecraft. Dette spillet ble lansert i 2009 av svensken Markus Persson. Et dataspill som ikke har som mål å gi oss en mest mulig realistisk grafikk, men heller uante muligheter i form av å kombinere klosser. Minecraft-verdenen er faktisk større enn jordens overflate. Om ikke dette gir evig mange muligheter, vet ikke jeg.
Hva er det som er så facinerende med å bygge med klosser? Om de er i tre, plast eller er digitale spiller ingen rolle. Mennesket er skapt for å skape, vi skaper for hverandre med forskjellige materialer. Vi lar oss fascinere av hverandres skaperverk. Barna i sandkassen og arkitektene på kontoret. Vi har den samme grunnleggende fascinasjonen i oss. Allsidigheten med Minecraft er det som gjør det så populært. Fra å forme i detalj til store landskapsgjengivelser. Her kan man spille for å overleve med sin karakter eller bare bygge til krampa tar deg. Simpelheten gjør at man vet hva man får, men ikke hvor mye man kan lage.
Utsnitt fra Minecraft. illustrasjon av はちよん (C) Creative Commons.
Jeg tror Minecraft appellerer til et urinstinkt i oss. Et instinkt som handler om å forme våre omgivelser, også kalt ’terraforming’, som bokstavelig talt betyr å forme jord. I nyere tid er terraforming blitt brukt om en teori der målet er å finne en planet som kan gjøres beboelig, ved å etterlikne jordens forhold. Da dette i uoverskuelig fremtid vil være urealistisk å få til, er kanskje den virtuelle verdenen i Minecraft noe vi må ta til takke med og øve oss på i, til den dagen kommer at terraforming kan settes ut i livet.