Jeg skal alltid bo ved havet

Vedsiden av fjellet og havet er jeg liten.

I tiden til fjellet og havet har jeg ingen tid

og det hele er nokså ubetydelig.

Ragnhild Augustsen, Landskaprarkitekt NLA, Asplan Viak

Vokser man opp under et fjell ved havet vil man si ”jeg skal alltid bo ved havet,” selv om man ikke gjør det. For ved havet står tomme hus hvor menneskene for lengst har forsvunnet. Det er kanskje ikke så hyggelig å føle seg liten alene. Sammen er vi sterke. Sammen er vi noe.

Vi tar tiden på hverandre sammen. Reiser man langt nok ut på havet finner man tiden i seg selv.  De andres hverdag går i en annen rytme ett annet sted. Man kommer i utakt med de som holder tiden.

Opplevelsen av tid er knyttet til tilgjengelighet. Tiden kom med toget og klokken. Det er klart tiden alltid har vært der, men det var da vi oppfant toget og klokken at vi menneskene klarte å fange tiden, og dermed fange oss selv i tiden. Vi snakker om tidstyver og banditter. God tid. Dårlig tid. Fergetider. Togtider. Kanskje er det slik at tiden alltid har noe den må rekke?

Kommer man seg riktig langt ut på havet er tiden prisgitt vær og vind. Vi blir ufrivillig bragt tilbake til tiden før tiden. Bølgene leker med oss.

Lyden av havet leker med oss. Distraherer. Som barn fikk vi lytte til havet i kongesneglens hus. Man lurte vel på hvordan man kan fange lyden til noe så stort i noe så lite. Man kan ikke fange noe som er så stort, det er hele poenget.

Ved siden av fjellet og havet er jeg liten.

I tiden til fjellet og havet har jeg ingen tid

Og det hele er nokså ubetydelig.