Kjære alle som ser frem til tørr asfalt og grønne blader på trærne, her kommer en liten hilsen fra frodige Tovo i Italia.

Tekst og foto: Marie Holm, student i landskapsarkitektur.

Tovo er et lite stopp langs den svingete veien i åsene over San Portolomeo og Cervo langs nordkysten i Liguriadistriktet. I området vokser det gull på trærne, i form av oliven. Balsam for smaksløkene og sjelen. I hvert fall synes jeg det, og muligens er befolkningen et bevis. De bruker oljen til det meste og lever lenge. Jeg vil derfor vise dere litt mer av dette vakre prosjektet med olivendyrking som gjør inntrykk på meg som en ganske gjennomsnittlig nordmann.

Trærne er i hovedsak av sorten Taggiasche, typisk for Liguria distriktet. Trærne står plantet i rekke etter rekke, langs etasje etter etasje med terrasselandskap i dalene. Sånne etasjer som gir meg lyst til å teste ut om det går an å ta fart og hoppe nedover fra trinn til trinn. De første plantene ble nok plantet for flere hundre år siden, og oppretthold og utvidet gjennom tidene. Dalene i seg selv må være formet av sedimentære marine lag, som man kan skimte som bølgete mønster på bare flekker i dalsidene.

Terrassene virker på meg som en genial bruk av bratte daler til dyrkamark. Jeg lurer på hvordan landskapet har blitt slik. Har de vært heldige at stein har rast og lagt seg etasjer nedover ettersom erosjon gjør jobben sin? Eller har de tatt med seg ideen om å grave terrasser i bratte dalsider for optimale lysforhold for høsting flere ganger i året, og gjort en veldig imponerende innsats for en tilværelse flere meter over havet? Antagelig det siste. Å si akkurat hvordan, for en som ikke behersker Italiensk og ikke får til noen dypere samtale med lokalbefolkningen enn et nikk og hei, var ganske vanskelig. Så det får bli en annen gang.

Nedover dalsidene finner man sammen med alle oliventrærne også restene av mindre vannsystem. Som nå har fått gro på egenhånd ettersom vannet kommer ut av slagen i krana. Utenom det og italienske mopeder med lasteplan, er det nok ikke veldig mange moderniseringer som er tatt i bruk på åkrene, som jeg kunne se.

Hva mer bør nevnes? Jo, kanskje at hvis du skulle komme deg på tur til dette vakre stedet, og fikk lyst til å kjøpe ett par liter av dette gullet, må du huske å ta med kontanter. Fordi den eldre damen som selger Morchio oljen, som antageligvis er av Morchio- slekt, fortsatt selger olje fra hånd til hånd i kjelleren sin. Med veksel i et skrin. Åpningstidene er uvisst, forhåpentligvis har du flaks og noen vil åpne.