Tekst: Henrik Schmidt og Ragnar Holm Aasan
Einar Støp-Bowitz (1947-2018) preget Oslo og byens gater i over 40 år. Hans liv kan ikke oppsummeres kort, og det er heller ikke meningen her. Men Einars rolle i bybildet i Oslo, og hans liv og lære om sykkelens plass i byutviklingen og om gjenbruk fortjener å bli viet oppmerksomhet.
Altmuligmannen fra Bolteløkka
Sykkelen stod sentralt i Einars liv, og det er nok også som sykkelmekaniker og sykkelforkjemper han er best kjent. Sykkelverkstedet Den Rustne Eike drev Einar i 36 år, først i Oscars gate bak Slottet, så på Bolteløkka/Bislet de siste 11 årene.
Hvor mange har ikke vært innom Den Rustne Eike siden oppstarten på 80-tallet? Utenfor verkstedet kunne hvem som helst komme og fylle luft gratis. Køen for å få sykkelen reparert gikk ofte over dørterskelen og ut. Inne på verkstedet har utallige sykkelmekanikere fått sin opplæring opp gjennom årene. Einar var en bauta når det kom til kunnskap om sykkelen og han delte dette med alle som var interesserte i å lære. Den Rustne Eike var (og er) en institusjon i sykkelmiljøet i Oslo.
Da husleia i Oscars gate ble for høy flyttet Einar verkstedet til en jordkjeller under en fem etasjer høy boligblokk på Bislet. Kjelleren gravde han seg inn i for hånd, han la gulv av gamle garasjeporter og det gamle banedekket fra Bislet Stadion og han snekret hyller av materialer han hadde funnet i containere. På denne måten ble Den Rustne Eike, slik lokalet fremstår i dag, innredet.
Inne i kjelleren på Bislet reparerte Einar ødelagte sykler og ga dem nytt liv. Det var gjenbruk i praksis. Som en av hans medarbeidere, Hans-Henrik Egede-Nissen, skrev i et minneord på Facebook: «Han var en beskytter av det som er blitt til».
Sykkelens plass i Norge
Om sykkelen har Einar selv skrevet: «Etter annen verdenskrig var det sykkelen som bygde landet, bilen ble ikke frigitt for offentlig salg før 1960». Det er produsert 20 millioner sykler på mer enn 300 fabrikker i Norge. Etter Einars mening var det ikke tvil om at Norge måtte ha et sykkelmuseum, som dokumenterte denne viktige delen av vår industri- og kulturhistorie. Så godt som samtlige museumsgjenstander hadde også Einar i sin besittelse. Han var selvtitulert sykkelhistoriker, og innehaver en enorm samling av sykler og deler. Over 500 norske sykler, alle produsert i Norge i perioden 1890-2000, hadde han i samlingen sin. Kanskje er dette verdens største samling av nasjonalt produserte sykler. Samlingen står lagret på Den Rustne Eike.
Å finne et annet, mer egnet, lokale til samlingen var ikke nødvendigvis enkelt uten sponsorer. Mange støttet Einars syn, men få gikk fra ord til handling i jakten på å få etablert sykkelmuseet. Det var ingen støtte å få fra det offentlige. Einar så for seg at tidligere industribygg eller nedlagte Valkyrien t-banestasjon kunne brukes. Ikke bare for et museum som fokuserte på den rike sykkelhistorien i Norge, men også for et opplevelsessenter som kunne føre sykkelkulturen videre. Deler av samlingen er solgt til Vegmuseet ved Hunderfossen. Men til tross for dette, og et par midlertidige utstillinger på blant annet Teknisk Museum, er Den Rustne Eike det nærmeste vi i dag er et permanent sykkelmuseum. Og på Eika greide Einar å skape en helt unik stemning. Følelsen man får når man går inn i dette lokalet for første gang er vanskelig å beskrive. Folk blir overrasket over den autentiske og nærmest magiske stemningen.
Når man først har funnet frem til denne skjulte perlen i byen, etter å ha gått den bratte bakken ned i bakgården like ved Bolteløkka skole, går man gjennom garasjeporten, forbi rekkene med sykler som står der til salgs, forbi liggesykkelen Einar brukte i Ta Sjansen i Holmenkollen i 1983. Og når man tror man har sett alt og ikke skjønner helt hvorfor dette stedet er så hauset opp, ser man trappa som fører videre innover. Ned trappa og gjennom en dør, og man befinner seg i hjertet av sykkelverkstedet og sykkelsamlingen. Nå forstår man virkelig hvor omfattende denne samlingen er, og hvilke tidsdokumenter de ulike syklene utgjør for de siste 100 år i Norge. Sykkel etter sykkel står lagret ved siden av, og over, hverandre. Dekk og reservedeler er stablet i hyller og hjul er festet i taket. Einars samfunnskritiske kunstverk har fått plass mellom sykler og hyller.
Den Rustne Eike fremstår nesten som et kulturminne i seg selv.
Sykkelpolitikk
Einar var en mann med sterke meninger om mye, meninger som han ikke var redd for å dele med andre. De som kom til Den Rustne Eike med en ødelagt sykkel de hadde prøvd å «fikse litt på selv», fikk som oftest like mye kjeft som ekspertråd om hvordan den skulle repareres. Og begynte man å prate med Einar om sykkelpolitikk var han krystallklar i sine meninger. Sykkelen får ikke respekten den fortjener, verken i byplanleggingen eller i politikken, mente han. Og autoriteter hadde Einar lite til overs for, spesielt samferdselsbyråkratene i kommunen.
I sin opprørsånd applauderte han alle som kjempet for bedre forhold for syklende, og en lunere, varmere by. Einar var en kilde til inspirasjon og pågangsmot for dem han diskuterte sykkel med. Han synes stat, by og kommune brukte alt for lang tid på å tilrettelegge for sykkelen. Han var derfor ikke fremmed for å oppfordre til sivil ulydighet. Da det i 2013 dukket opp et geriljasykkelfelt, håndmalt natten før, i veien langs Bislet Stadion, var han den første til å gratulere med innsatsen. Kommunen var raskt på banen og fikk det fjernet, men har i ettertid etablert et sykkelfelt nettopp der det ble malt den natten. Einar, og malerne, hadde rett – det var plass, og det trengtes kun merking*.
Om sykkelpolitikk har Einar selv skrevet:
«Det er ingen som trenger halvannet tonn stål, fire hjul, 10 kvadratmeter veibane og utslipp av millioner tonn CO2 for å frakte matpakken sin fra A til B! SYKKEL er det eneste miljøvennlige persontransportmiddel som finnes, den forbruker ingenting!
“ALLE har en sykkel"...(også statsministeren)
ALLIKEVEL er den tredje (og største) trafikantgruppe ikke tildelt noen egen kjørebane på norsk allment ferdselsareal, og blir totalt neglisjert (også historisk) av norske myndigheter.» **
Oslo som sykkelby har riktignok blitt mye bedre i årene siden Einar skrev dette. Mange av hans tanker og grunnideer finner vi også i byplanleggingsteorien og blant annet i Oslos økende fokus på sykkeltilrettelegging. Men når det kommer til å praktisere gjenbrukstankegangen i sitt liv og virke, var Einar virkelig unik. Måten han levde på er inspirerende og i økende grad aktuell.
Den Rustne Eike holder fremdeles åpent. Verkstedet og sykkelsamlingen drives og videreføres nå av Jan Petter Brennsund, i Einars ånd. Adressen er Sofies gate 60, og åpningstidene er hver torsdag mellom kl. 16 og 19. Et besøk her anbefales på det sterkeste!
* Sykkelfeltet ble omtalt i Aftenposten i etterkant: https://www.aftenposten.no/osloby/i/jPy4q/Plutselig-fikk-Bislett-nytt-sykkelfelt
**http://www.denrustneeike.no/innhold/sykkelmuseum-i-norge/