Av Cecilie Johannessen
I en travel lobby på Arkitektur- og designhøgskolen finner vi en modell av Sverre Fehns Brusselpaviljong – en elegant konstruksjon som i 2008 ble vist på Nasjonalmuseet og senere rundt om i verden. Brusselpaviljongen ble tegnet av Sverre Fehn i 1956 og sto ferdig til Verdensutstillingen i Brussel to år senere. Modellen er av godt håndverk og laget i lyst tre. På tre stablede paller kjemper modellen om oppmerksomheten den fortjener. Kampen er eksepsjonell vanskelig når pidestallen er av samme type som dagens leveranse av tørkeruller.
Rommet modellen befinner seg i, har et robust uttrykk. Massive betongsøyler, åpne rør og jernrammer gir et industrielt uttrykk. Rommets høye takhøyde underbygger de industrielle assosiasjonene. Modellens lyse, rene treverk står i kontrast til dette industrielle uttrykket. Det robuste fremhever modellens fine linjer og presise språk. Andre kontraster er modellens form og linjer mot omgivelsene. Rommets mange repeterende vertikale linjer i vinduskarmer, dører og de øyefangende betongbjelkene kontrasterer modellens horisontale aspekt som gjør den mer tydelig som det severdige objektet det er.
Brusselpaviljongens modell er omringet av repeterende, rettvinklede former, i glassveggens rammeverk, men også i de tilfeldige plasserte pallene av blå og røde papirkartonger. Vi kan lure, er papiret finansiert av skolens konto for «utstillinger som ville beriket skolen fellesarealer»? Modellen mister sitt uttrykk plassert ved en datamaskin og printer. Svarte ledninger slynger seg som lianer og lager et forvirrende kaos. Blikket til de forbipasserende ledes vekk fra det fine studentarbeidet. Modellen kunne vært en inspirasjonskilde for studentene som daglig passerer, men trues nå med å viskes vekk av omgivelser som ikke innser deres påvirkning på en beskjeden modell.
For en verdensvant modell som har stått under langt bedre kår, er dagens situasjon stusselig. Det er ingenting i veien for at rommet og modellen kan spille på lag, synd ikke denne viljen har funnet sted.
