Arkitektur-oppropet “Låt oss bygga vackert igjen”, Facebook-gruppen som har mer likes enn norske kommuner har innbyggere, og som skaper enorm blest i Sverige og flytter politisk makt og innflytelse. Gruppen som tar et oppgjør med svensk arkitektur og mangel på kvalitet i arkitekturen hos söta bror.
Tekst og bilde: Jørgen Kaupang-Marthinsen
Dette er en gjeng som drømmer seg tilbake til en svunnen tid med historisk tilpasset arkitektur. Med 40.000 digitale tilhengere når de langt med sitt manifest og budskap om at klassisismen er det perfekte ideal. Det store spørsmålet blir vel: hot or not?
Post-moderne arkitektur er for mange ensbetydende med enkle, rene linjer, store flater og enorme vinduer. Det er hvitt, grått og sort, har flate tak og det bærer preg av minimalisme. Ja, det er vel strengt tatt langt over grensen for hva jeg vil betegne som kjedelig. Kjedelig i den form av at slike uttrykk svært sjeldent gir noe tilbake til omgivelsene, folkene eller det bygde miljø. Det blir “fyllarkitektur” og ikke et bygd miljø som skaper engasjement eller entusiasme. Det er identitetsløst og plass-uavhengig, du finner det overalt. Man forteller at miljøet rundt ikke er verdt å se på historien, naturen eller de romlige kvaliteter som eksisterer, men bare tilføre - og nødvendigvis tilføying med mening. Og det er nettopp dette den svenske Facebook-gruppen tar til orde for - å bli kvitt “boksarkitetkuren” og satse på arkitektur og uttrykk som tar oss tilbake i tid.
Den svenske bevegelsen er veldig opptatt av at man skal bygge i stil med miljøet som bygget befinner seg i. Det trekkes frem prosjekter som nærmest fremstår som kopier av de bygningene som finnes på det aktuelle stedet allerede. Og dette ser ut til å være den ultimate våte drøm: å kopiere. Å skape stedstilpasset arkitektur som ikke avviker fra det gamle. Jeg mener de tenker i riktig bane - men ikke helt rett allikevel. Jeg ønsker å trekke opp en forskjell jeg selv ser og erfarer; stedstipasset og historisk tilpasset arkitektur. Den svenske bevegelsen faller helt klart innenfor det jeg selv definere som historisk tilpasset arkitektur. Altså bygg, landskap og rom som ikke tilfører stedet noe nytt, men kopiere det som allerede er der og på den måten holder et område suspandert i tid.
Dette er lett for mannen i gata å svelge unna, det skjer jo egentlig ikke noe nytt selv om området tilføres nye bygg eller funksjoner - forkledd som bygninger som har stått der lenge. På den andre siden har vi det jeg selv definerer som stedstilpasset arkitektur. Det er den typen arkitektur jeg personlig tenker man skal satse på fremover. Stedstilpasset arkitektur vil være arkitektur som henter elementer fra det opprinnelige miljøet og innovere disse til stedet. Man vil kanskje hente opp form, farge, uttrykk eller detaljer, men ikke kopiere disse inn i noe nytt, men innovere - altså skape noe nytt på noe eksisterende.
Jeg er helt enig med den svenske bevegelsen om at moderne arkitektur bærer preg av for mye “boksbygging”, der man lener seg tilbake og er tilfreds med fire vegger og flatt tak, det er kjedelig for å si det rett ut. Og det gir heller ikke noe nytt til det bygde miljøet. Jeg er likevel ikke enig med svenskene om at alt som skal bygges skal oppføres i en ren kopiering. Det må finnes rom for å leke. Lekenheten holder et sted vitalt, friskt og nyskapende. Leken må ikke begrenses av fire vegger, flatt tak og to strøk med hvitt. Leken bør inneholde elementer fra stedets historie, stedets karakter og stedets identitet. På den måten tror jeg mange flere prosjekter vil bli heiet frem på tvers av generasjonene og jeg tror og at det som oppføres er med å bygge videre på det allerede eksisterende. Nå venter jeg bare spent på at Facebook-gruppen “Vi som brenner for stedstilpasset norsk arkitektur” opprettes.