Bokomtale om Fem Fortellinger

Tittel: Fem Fortellinger

Forfatter: Ingrid Fallet (red.)

Forlag: NLA

År: 2019

Sider: 199

Tekst av: Maya Libiszowski, Mikael Oscar Johansen og Tina Lam

2019 var et høydepunkt for norsk landskapsarkitektur. Året markerte 100 årsjubileum for   landskapsarkitektstudiet på NMBU, noe som gjør det til Europas eldste, og 90 årsjubileum for Norske landskapsarkitekters forening. I den sammenheng var Oslo vert for verdenskongressen for landskapsarkitektur i september. Fem fortellinger om landskap ble utgitt på kongressen, for hva er vel et 100 årsjubileum uten en bok?

Fem fortellinger om landskap er et ensembleverk som hyller moderne norsk landskapsarkitektur. Ved å presentere prosjekter, og berike dem med fagtekster, har redaktør Ingrid Fallet komponert en god og behagelig leseopplevelse. Boken er inndelt i fem fortellinger: Steder å vokse opp, Store forandringer, Veldig små ting, Folkehelse og det fagre og Det grønne skiftet. På hver sin måte trekker fortellingene frem forskjellige aspekter av landskapsarkitekters innvirkning på våre bygde omgivelser. Fortellingene blir innledet av to til tre tekster, av ulik sjanger, før et utvalg av prosjekter blir presentert gjennom tekst, bilder og illustrasjoner.

Steder å vokse opp

Den første fortellingen tar for seg oppvekst. Pernille Heilmann Lien innleder Steder å vokse opp med å sette spørsmål ved paradigmene rundt by som oppvekstmiljø; «I dikotomien by/land blir byen sett på som et farlig sted», skriver hun. Ved å presentere idealer for byutvikling og landskapsarkitektur argumenterer teksten for et skifte i boligpolitikken for å etterstrebe gode oppvekstsvilkår i indre by.

Et høydepunkt i Steder å vokse opp er teksten Lekeplassen av Thea Kvamme Hartmann. Hartmann skildrer utviklingen av fenomenet lekeplass fra 1800-tallet til i dag. De beste lekeplassene er ikke homogene standardiserte lekeområdet, ifølge Hartmann, som inviterer leseren til å resonnere over lekeområdene fra egen barndom ved å gi et innblikk i sin egen på St. Hanshaugen.

Et prosjekt som er hvert å trekke frem er Tufoen i Tøyenskogen av LALA Tøyen. Prosjektet er et eksempel på hvordan landskapsarkitektur ikke trenger å være forankret i politiske føringer om bydelstransformasjon eller store økonomiske innvesteringer. Tufoen i Tøyenskogen har gjort skogen til en destinasjon, som siden har gjort den tryggere. Atmosfæren er godt gjengitt i bildene, men prosjektet burde for all del besøkes.

Store forandringer

Den andre fortellingen er om områdetransformasjon. I den første teksten anmoder Ola Bettum landskapsarkitekter til å ta mer politisk tilstedeværelse for å sikre riktige prosesser og idealer i byutvikling. Noe som er et gjengående tema om mer innflytelse fra Pernille Heilmann Liens tekst.

Den andre teksten er på mange måter en kontrast til prosjektene i Store forandringer. Marius Fiskevoll skriver om utredelsen av landskapsanalyser på Vegaøyne. Fiskevoll formidler at et område kan gjenspeile motstridende landskap ved bruk av landskapsanalyser. Ved å benytte slike verktøy kan man skåne kulturhistoriske landskap fra nettopp store forandringer.

Alle prosjektene i Store forandringer har hatt stor innvirkning på hvordan faget oppfattes og på komposisjonen i byene de er etablert i. Allikevel skiller Operataket av Snøhetta seg ut, som kanskje et av Norges mest velkjent og besøkte byrom. 

Veldig små ting

Det tredje kapitlet er tilregnet små detaljer, ting som folk flest kanskje ikke gir en tanke til. Kapitlet  åpner med en essay av Ingerid Helsing Almaas som sier ”det er de små tingene som avgjør”. Det kan være riktig lys, en plante eller kanskje noe udefinerbart som kan ha en stor effekt på et prosjekt. Hun skriver om det som ikke kan beskrives - om å beskrive landskap som noen ganger kan være ubeskrivelig, eller vanskelig å beskrive. Å beskrive er jo nettopp noe man i denne bransjen må kunne gjøre godt.

Høydepunkter fra dette kapitlet er blant annet intervjuet med bygartneren Finn Rossing, en fargerik karakter fra Steinskjær som er kjent for å ha masse gærne idéer som å plante en tulipan for hver innbygger og prøve dyrke mat på E6.

Prosjektene fra dette kapitlet framhever ulike ”små ting” som løfter et prosjekt. Lys for eksempel spiller  en stor rolle i prosjektet Kleivodden utsiktspunkt eller de gamle brosteinene i Bergen. Av prosjektene kan Strindfjordvegen Park av Agraff Arkitektur for Grilstad Marina trekkes frem, en park i Trondheim som er delt inn i tematiske soner med små detaljer om sjø som en rød tråd gjennom hele parken.

Folkehelse og det fagre

Omgivelsene rundt oss har mye å si for vår helse, det femte kapitlet fokuserer på temaer innenfor dette. Torbjørn Eklund skriver om å gå i Jeg går derfor går jeg. Her trekker han frem stiene og dens historie og betydning. Også gjenoppdagelsen av bevegelsesformen å gå blir poetisk tatt opp.

Her er det flere gode prosjekter som handler om stier/veier og hager. Her har selvfølgelig fengslet i Halden blitt nevnt, prosjektet av Asplan Viak har fått internasjonal oppmerksomhet for den humane utformingen. Prosjektet Hiet på Vedahaugene kan trekkes frem som et godt sti/vei prosjekt. Kapitlet viser kanskje noe av det viktigste landskapsarkitektur gjør, nemlig dens rolle i folkehelsa. Fra innelukkede anstalter til åpne landskap, alles helse skal bli tatt på alvor.

Det grønne skiftet

Siste kapitel er dedikert til det grønne skiftet. Landskapsarkitektur har i senere år fått en større rolle i planleggingen mot en hverdag stadig mer preget av klimaforandringer og kursendring mot en mer bærekraftig utvikling. Kapitlet åpner med Kathrine Strøms essay Er vi grønne nok? Hun tar opp et ubehagelig tema: at landskapsarkitektur tilhører bygge-bransjen, en av verdens verste forurensere. I landskapsarkitektur alene, importerer man granitt fra andre land og lager monokultur, at man dyrker de samme artene på samme jordstykke i lang tid uten å skifte dem ut med andre typer. Hun setter fokus på at landskapsarkitektene trenger å rette et kritisk blikk mot seg selv. Strøm avslutter med en slags mal og presenterer ulike idealer for å gjøre landskapsarkitekturen mer bærekraftig. Blant punktene finner man blant annet gjenbruk og mindre langreist import.

Av prosjekter som står ut er Klosterenga Økologiboliger av Grindaker for Boligbyggerlaget USBL. Økologiboligen har som målsetting å filtrere og rense gråvann i et naturinspirert vannkretsløp. Vi tar med enda et vannrelatert prosjekt: Deichmans gate og Wilses gate, kanskje Oslos posterboy for overvannshåndtering. Prosjektet er av Asplan Viak for Oslo kommune.

Oppsummeringer  på engelsk

Nesten alle essayer og prosjekter har fått en liten engelsk oppsummering noe som gjør boka enda mer tilgjengelig. Maya har lest gjennom alle og gjort seg noen tanker.

Five Stories on Landscape is a look at Norwegian Landscape Architecture through the lens of essays and built projects. Throughout the book you will find translations or summaries in English. This opens up the audience and acknowledges the increasing internationalization of the landscape architect's cohort of both students and practitioners in Norway. What the book does lack - particularly considering it is geared towards landscape architects - is critical analysis of built projects. It is a missed opportunity to provide honest feedback from experience. Furthermore, it is disappointing to see that even in times where every discipline has to question itself in relation to climate and social challenges, landscape architecture is still tapping itself on the shoulder about how many different species of trees were planted on The Street Arboretum and not the urban planning relevance of this street, or how Fornebu started its redevelopment but not about the carbon footprint of such a “vast transformation”. This being said, the book is an important work as a repertoire of a diverse number of projects. The essays also bring forward fundamental questions in regards to the field such as the essay Once We Were Nomads by Torbjørn Ekelund in which we are reminded of our evolution and consequently of the role of trails today. Although mostly written in Norwegian, the text is an interesting insight into the storytelling and approaches to Norwegian designs.

Viser frem sentrale temaer i norsk landskapsarkitektur.

De fem kapitlene  med tilhørende historier og prosjekter viser godt nyansene mellom store ting, små ting og alt det i mellom. Utvalget av historier og prosjekter gir et helhetlig, men også et variert bilde av hva landskapsarkitektur er (og kan være). Det er med andre ord en optimisme ved hva faget og feltet  kan bidra med i utformingen av våre fysiske omgivelser.

Men dette er ikke bare en ren hyllest og rosemaling av studiet og fagfeltet. Som med mange gamle studier har også landskapsarkitektur interne-problemer som må ryddes opp i. Det er noen få essayer som tar for seg disse problemene. I ”Er vi grønne nok?”  reflekterer Kathrine Strøm over landskapsarkitektenes rolle i en bransje som er en klimaversting. Byggebransjen sliter med mye klimagass utslipp, både med tanke på valg av materiale, avfall og selve byggeaktivitetene med rivning og bygging -  hva slags rolle kan landskapsarkitekturen spille her? En annen debatt som har blitt tatt opp før, blant annet i fjorårets Hurtig Praksis sin debatt, er landskapsarkitektens politiske rolle. Som nevnt ovenfor ønsker Ola Bettum seg landskapsarkitekter som tar en mer politisk tilstedeværelse i politiske prosesser. Med andre ord, det er ikke bare transformasjons-prosjekter det handler om, men også en transformasjon av selve yrket. Selv om disse selvkritiske essayene er velkomne og dypt savnet, skulle vi kanskje ønske at noen av de nevnte prosjektene kunne ha fått den samme kritiske behandlingen. Det hadde vært interessant å se om det var noe problematiske sider ved prosjektene. For eksempel, Dronning Eufemia gate prosjektet av Dronningen landskap. Dog visuelt vakkert og et interessant konsept, var den lenge en av Oslos dyreste og farligste veistrekninger. Eller hva med utfordringene ved  å bevare det stedegne naturmangfoldet i transformasjonen av Fornebu? En kritisk behandling av prosjektene hadde hevet det faglige innholdet et par hakk og gjort presentasjonen av prosjektene mer faglig interessant. Helhetlig er dette en interessant og lettlest bok om norsk landskapsarkitektur som alle kan ha interesse av å lese.