Bokomtale:
Andreas Malm: The Progress of This Storm:
Nature and Society in a Warming World (Verso 2018)

Tekst: Daniel Vernegg,
samfunnsgeograf

The Progress of This Storm er et drøyt to hundre siders teoretisk kampskrift om hvordan vi bør forstå klimakrisa dersom vi skal ha sjans til å stanse den. Boka både utfordrer dagens samfunnsvitenskapelige klimaforskning, så vel som å reflektere rundt dens rolle i klimakampen.

«Det er denne kløende følelsen», skriver den svenske marxistiske humanøkologen Andreas Malm, «av at den eneste meningsfulle tingen å gjøre nå er å gi slipp på alt annet og fysisk stanse forbrenningen av fossile brensler, punktere hjulene, blokkere rullebanene, okkupere plattformene, invadere gruvene» (1). For Malm er nemlig global oppvarming, eller det han kaller «den varmende tilstanden», intet mindre enn en eksistensiell trussel som krever umiddelbar og resolutt handling dersom en skal kunne gå en fremtid i møte hvor størstedelen av verdens befolkning gis muligheten til å leve verdige liv.

“Tør å føle på panikken. Velg så mellom de to hovedalternativene: forplikt deg til den mest militante og urokkelige opposisjonen som finnes mot dette systemet, eller sitt og se på mens alt sammen forsvinner ned i sluket. (2)”

For Malm fordrer denne situasjonen at miljøbevegelsen så snart det lar seg gjøre rekonstituerer seg selv som det han kaller «en rivningsgjeng», som så umiddelbart setter seg fore å rive ned de delene av økonomien som driver oppvarmingen. Til tross for denne understrekingen av behovet for at klimakrisa må møtes med resolutt og umiddelbar handling, har Malm tatt seg tid til å sette seg ned å skrive den teoritunge The Progress of This Storm. Heller enn å omhandle temaer som konkrete taktikker og strategier, tar boka for det meste for seg vitenskapsfilosofiske spørsmål om hvordan naturen og det sosiale bør forstås. Dette kan få det til å virke som om Malm tillegger teoriproduksjon stor sosialt transformativ kraft, noe han ikke gjør: For Malm gjør kreftene som legges i å produsere teori i det store bildet derimot ikke så mye fra eller til, men kan likevel være verdt innsatsen, da «handling forblir best tjent med konseptuelle kart som med en viss grad av nøyaktighet kan peke på kreftene som er i ferd med å kollidere» fremfor «utydelige grafer og tåkete tenking» (3). Dersom teorien ikke makter å bidra til å gjøre rivningsgjengenes arbeid lettere, bør den i det aller minste ikke gjøre det vanskeligere ved å «forkludre» deres forståelser av verden (4).

Teorier som gjør mer skade en godt

Malm både kritiserer teorier han anser for å være forkludrende, så vel som å argumentere for konseptuelle kart han håper kan bidra konstruktivt til rivningsgjengenes arbeid. Bokas tre første kapitler er viet kritikk av tilnærminger Malm plasserer i førstnevnte kategori, og leveres i form av frontalangrep på konstruktivisme, hybridisme og ny-materialisme.

Konstruktivisme

Med konstruktivisme sikter Malm til tilnærminger som forstår naturen som konstruert av mennesker. Disse deler han inn i idealistisk konstruktivistiske tilnærminger og bokstavelig konstruktivistiske tilnærminger. I den første kategorien finner vi tilnærminger som fremholder at konseptet natur er ideologisk konstruert og ikke kan sies faktisk å eksistere uavhengig av subjektets idé om den (anti-realisme). For disse er naturen en del av mennesket gjennom å være et produkt av menneskelig tenking. Bokstavelig konstruktivistiske tilnærminger hevder også at naturen er sosialt konstruert og at det ikke finnes noe skille mellom menneske og natur. For disse er derimot ikke naturen noe mennesket konstruerer sosialt, men noe det konstruerer fysisk. En eksponent for en variant av dette synet var den marxistiske geografen Neil Smith. Smith hevdet at mennesket gjennom å produsere blant annet sur nedbør og global oppvarming har sikret at det så å si ikke lenger finnes uberørt natur, og at all natur i dag derfor i større eller mindre grad er sosialt produsert (5).

For Malm er både idealistisk- og bokstavelig-konstruktivistiske tilnærminger utilstrekkelige grunnsteiner for et teoretisk rammeverk som kan hamle opp med utfordringene vi står ovenfor. Førstnevnte forkastes på grunn av dens iboende relativisme: Hvordan kan vi effektivt slåss mot den varmende tilstanden dersom vi ikke en gang kan enes om at den objektivt sett eksisterer? Den bokstavelige konstruktivismen forkastes av Malm på følgende grunnlag: Selv om kapitalismens vekst og økte ressursforbruk over de to siste århundrene definitivt har forsterket det sosiales påvirkning på totaliteten menneske/natur, er det likevel urimelig å hevde at førstnevnte dominerer helheten fullstendig. Hadde dette vært tilfellet, ville jo den varmende tilstandens eksistens vært umuliggjort!

Hybridismer

Felles for konstruktivismene som Malm beskriver, er som jeg har vært inne på det at de begge opphever skillet mellom naturen og det sosiale. Denne avskaffelsen er også gjort av ikke-konstruktivistiske ontologiske tilnærminger, og Malm bruker i boka Donna Haraways materialistiske post-humanisme og Bruno Latours ny-materialistiske Actor Network Theory (ANT) som eksempler. Mens eksistensen av noe sånt som sosialt produsert global oppvarming eller sur nedbør for Neil Smith som vi har sett betød at naturen nå er avskaffet gjennom å ha blitt sosial, trekker Latour og Haraway av dette i stedet slutningen at dualismen mellom de to kategoriene er oppløst, og at fenomener og objekter er hybrider av de to. Malm skriver at for disse teoretikerne betyr «det å være blandet det samme som å være én» (6). For Malm er denne måten å tenke på – der noe enten må være helt forskjellig eller helt det samme – en konsekvens av den opprinnelige dualistiske tankemåten, noe han uttrykker med blant annet formuleringen «hybridisme er for kartesianisme [dualistisk tenkning] hva e-sigaretter er for sigaretter» (7).

Ny-materialisme: Rom for menneskelig aktørskap?

Om en skal dra frem én antagonist i boka, er det Bruno Latour. I følge Latour er ikke evnen til handling noe som skal forbeholdes mennesker. Derimot er evnen til handling i Latours ny-materialistiske ANT-tilnærming noe som tillegges all materie (8). Det eksisterer ikke noe skille mellom det sosiale og øvrig materie, og det kan derfor vel så mye være bensinen i drivstofftanken som sjåføren som er den viktigste handlende aktøren når en bil suser av gårde og kjører ned en fotgjenger. I ANT setter bensin i gang biler, hammere slår inn spikre og kjeler koker vann. Forståelsen av hva det vil si å handle er ikke som i den daglige bruken av begrepet knyttet til forestillingen om mennesket som aktivt handlende subjekt, men er i stedet omgjort til noe sånt som at noe handler dersom det kan sies å være en nødvendig forutsetning for noe.

For Malm er denne formen for tenking en oppskrift på ansvarsfraskrivelse- og fragmentering. «Ingen ville be CO2-molekyler om å komme ned fra himmelen eller kreve at oljeplattformene skroter seg selv og betaler sine ofre» (9), skriver Malm. Samtidig kan det virke som at de ny-materialistiske teoretikerne selv ikke kjøper sin egen medisin, da de «enda ikke har blitt observert i å forsøke å overbevise prokaryoter (10) eller plastikkposer om sannferdigheten i påstandene deres», og er således selv til en viss grad humanister, fortsetter han (11).

Historisk materialisme og sosialistisk klimarealisme

Men finnes det teorier som ikke forkludrer? De mest fruktbare tilnærmingene til disse spørsmålene lokaliserer Malm i den historisk materialistiske – eller marxistiske – tradisjonen, dog med forbehold om at denne «som de beste av bibler er rik nok til å inspirere et vidt spekter av inkompatible tolkninger»(12). Hva er hovedtrekkene i hvorledes Malm foreslår at vi forstår den varmende tilstanden?

Sosialistisk klimarealisme

I motsetning til (idealistisk-)konstruktivistiske teorier om erkjennelse – hvor all kunnskap forstås som relativ og mentalt konstruert av subjektet – fremholder realistiske epistemologier at det eksisterer en ekstern verden utenfor subjektet, og at en gjennom vitenskapelig metode kan nærme seg objektivt verifiserbare påstander om denne. Mens Latour forsvarer førstnevnt posisjon, er realisme - som vi har sett - for Malm en forutsetning for at en skal kunne utvikle konseptuelle veikart for handling som leder oss bort fra den varmende tilstanden. En kan fremsette riktige eller gale påstander om graden av konsentrasjon av CO2 i atmosfæren. Dette er kjernen i det Malm kaller klimarealisme (13).

Sosialistisk handler i denne sammenhengen om at det sosiale gis forrang når drivkreftene i interaksjonen mellom menneske og natur teoretiseres. Malm fremholder menneskers mulighet til å projisere makt gjennom gjenstander, noe han hevder at ny-materialisme i form av ANT ikke åpner for, når disse tillegger gjenstander aktørskap på lik linje med mennesker (14). For Malm belager sistnevnte seg til det Marx beskrev som fetisjering av gjenstander (15), eller borgerlig ideologis tendens til å forstå det som i virkeligheten er resultater av foranderlige sosiale relasjoner som naturlige relasjoner mellom objekter. Dersom dette stemmer, er Latour en svært dårlig guide for enhver teori som ønsker å bidra til å sette en stopper for den varmende tilstanden, da rammeverket hans fort leder til at skylda for fossiløkonomien blir lagt på karbonmolekylene selv.

For polarisering og motsetninger – en dialektisk tilnærming

For Malm er løsningen på spørsmålet om dualisme mellom mennesker og natur hverken å bygge en mur mellom de to, eller å kollapse den ene inn i den andre. I stedet foreslår han at de to forstås om en dialektisk enhet – en property dualism - hvor kategorien det sosiale er en emergent property oppstått av naturen. Mennesket forstås da som en del av naturen som samtidig ikke kan reduseres til denne, og vi kan hevde at: «Naturen kan ikke reduseres til mennesker, som er del av den; mennesker kan ikke reduseres til naturen, som er del av dem» (16). Den første fellen har ifølge Malm fanget konstruktivistene representert ved Castree og Smith, mens den andre har slukt Latour og Haraway. For Malm åpner dette for en forståelse av både det sosiale og naturen som autonome men samtidig internt relaterte kategorier. Det sosiale kan ikke reduseres til natur eller vice versa. I stedet inngår de to i en dialektisk enhet hvor mennesket bør forstås som både del av og som mer enn naturen. Denne tilnærmingen åpner for at en kan snakke om den varmende tilstanden som en historisk – men ikke historisk nødvendig – naturprosess som på en og samme tid er både skapt av mennesker og utenfor menneskelig kontrol (17).

Det som har fått plass i denne bokomtalen er bare en del av spørsmålene boka tar opp, og både disse og andre problemstillinger diskuteres på et mye mer utførlig og systematisk vis enn hva som er blitt gjort her. Dette gjør at deler av boka nok for mange - inkludert undertegnede! – kan være krevende lesing, men som Marx skrev, er det «no royal road to science, and only those who do not dread the fatiguing climb of its steep paths have a chance of gaining its luminous summits» (18). The Progress of This Storm anbefales for enhver som innser at klimakrisa er prekær og ønsker et teoretisk fundament å handle ut i fra for å bekjempe den. Fremtiden er nå! Slutt deg til nærmeste rivningsgjeng så snart det lar seg gjøre!

Denne bokomtalen ble opprinnelig publisert i +KOTEs 11. utgave, som kom høsten 2019. Utgaven ble til som et samarbeid med Oslo arkitekturtriennale, som hadde degrowth som tema.

Kilder:

1. Malm, Andreas. 2018. The progress of This Storm. Verso Books. S. 226.

2. Ibid. s.16

3. Ibid. s.16

4 Ibid. s. 231

5 Teori om produksjonen av natur fremlagt i bl. a. Smith, Neil. (1984). Uneven Development: Nature, Capital and the Production of Space. University of Georgia Press.

6 The Progress. s. 47.

7 Ibid. s. 51.

8 The Progress. Se kapittel 3 for Malms diskusjon av ANT. Latour bruker ikke «agency» – som han avviser som kategori - om denne evnen til å handle, men snakker heller om «actants».

9 Ibid. s. 117.

10 En form for encellede organismer.

11 Ibid. s. 117. Malm referer til filosofen Kate Soper når han gjør det siste poenget.

12 Ibid. s. 157.

13 Ibid. s. 140-149. Seksjon om sosialistisk klimarealisme.

14 Ibid. s. 140-149. Seksjon om sosialistisk klimarealisme.

15 Ibid. s. 147.

16 Ibid. s. 160.

17 Ibid. Se kapittel 6.

18 Fra Karl Marx forord til den franske utgaven av Kapitalen (1872). Tilgjengelig her (sist besøkt 16.08.19).