Tekst: Jørgen Kaupang-Marthinsen

I julen gikk samtlige sesonger av «Der ingen skulle tru at nokon skulle bu...» på lineært fjernsyn. NRK2 – ja, du leste riktig, tok et slag for nordmenn som ikke bor som alle andre. De blir stadig færre, og er i ferd med å havne på rødlisten over utrydningstruede arter. Dette fikk meg på tanken; har vi reelt fritt bostedsvalg i Norge?

I lys av de siste ukenes rabalder langs Norgeskysten – ferjeopprøret – har det i større grad enn tidligere slått meg, en innfødt og oppvokst vestfolding og østlending, at mine landsmenn i mindre grad enn tidligere har valgfrihet knyttet til bosted.

For meg har det alltid vært naturlig å kunne treffe egen beslutning om bosted - å ha full valgfrihet om eget bosted. Tilgjengelighet, omgjengelighet og tilgang på aktivitet har aldri slått meg som noen hinder fra å bo et sted eller ikke bo et sted. Når jeg nå vitner og ser at mennesker i vårt land ikke kan bo der de ønsker og flytter fordi det har blitt for dyrt å reise til og fra stedet – altså, ikke prisene på bolig i seg selv, men tilgangen på selve stedet – ja, da undres jeg om dette landet gjør alt det kan for at landskapet, lokalsamfunnene og vår tradisjonelle bosetting skal opprettholdes.

Nå er det jo slik at nasjonale føringer er at vi skal urbaniseres, ergo flytt til byer. Det er altså en toppstyrt og topptung avgjørelse om å avfolke eller de-folke deler av landet vårt. Sagt på en annen måte; Norge A/S har bestemt at «selskapet» skal investere i byer og trekke seg ut av bygda. Er dette forenelig med en regjering som roper høyt om enkeltindividets frihet og valgfrihet?

Når man med små og store virkemidler tvinger folk til å endre livsstil og levemåte – opplever ikke jeg at man i dette landet har full valgfrihet knyttet til bosted. Ferjene har i alle år knyttet fastland, kyst og øyer sammen. Når man velger å gå til det steget å bevisst øke utgifter knyttet til tilgjengelighet av et sted, ja – da har man tatt et bevisst valg om å sakte, men sikkert kvele stedes levedyktighet.

Og det er jo det dette handler om; tilgjengelighet, når et sted ikke lengre er tilgjengelig, er det heller ikke mulig å leve og bo der. I en verden der tilgjengelighet er alfa og omega, så blir det enda tydeligere at noen ønsker å ta fra oss valgfriheten til å bo utenfor de største tettstedene når man struper nettopp tilgang og tilgjengelighet.

Øy for øy, kyststripe for kyststripe blir vi strippet for opprettholdelse av lokalsamfunn, kulturlandskap og vår tradisjon for bosetting. Kanskje er det bra, og man går jo definitivt i riktig retning med tanke på nasjonale forventinger, men er det dermed det rette å gjøre? Er det riktig at man fra toppen skal fjerne tilgang på lokalsamfunn, steder med historie og plasser der folk har bodd og levd i årevis?

Jeg har ingen fasit, men etter å ha sett «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu...» hele julen, har jeg i alle fall gjort meg noen nye erfaringer, noen nye tanker og noen nye inntrykk – som bunner i at vi, Norge A/S, i fellesskap bevisst legger ned steder, steder som egentlig er levedyktige. Steder vi knebler ved enkle grep som å øke ferjeprisene så til de grader at man ikke ser annen utvei enn å flytte. Vi har fritt skolevalg i dette landet. Vi har fritt behandlingsvalg i dette landet. Men jeg er jaggu ikke sikker på om vi har fritt bostedsvalg.