Denne teksten ble først publisert i +KOTE #9 (2017). Marthe Kulseth og Nils Ställborn studerer interiørarkitektur ved Konstfack, University college of arts, crafts and design i Stockholm. De har dratt på en tidsreise til ei seter på 1860-tallet i Nord-Sverige. Dette for å se på normene bak vårs tids boligprogrammering og -arkitektur i lys av datidens tradisjon.
Tekst og illustrasjon av: Marthe Kulseth og Nils Ställborn.
1860-tallets Skidsta var et bondesamfunn med små gårder, langt nord. Gårdene produserte hovedsakelig mat til seg og sine. Fjorden som snor seg inn til Skidsta gav godt fiske. Innerst i fjorden lå et skipsverft som bygde båter som seilte til Rio de Janeiro og Amerika. De fire kvinnene (ovenfor (red.anm)) hadde dermed en relasjon til en fjern verden. De levde i tiden før industrialiseringen og det moderne prosjektet. Kvinnene hadde en tydelig rolle i samfunnet skapt og begrenset av datidens lover og normer. Arbeidet de gjorde på setra var viktig for familien hjemme på gården. På setra melket de kyr for å yste ost og kjerne smør til vinteren. Ressursene i området ble utnyttet ved blant annet å plukke bær og sende dyra ut på skogsbeite. Arkitekturen på setra var skapt etter tidens behov - for og av dem som utførte arbeidet. Laget av materialer fra egen skog, og bygd etter ressursenes muligheter og begrensninger. Setra var i evig forandring uten arkitektens styrende hånd. Den lille hytta var akkurat stor nok for de fire. De hadde sin soveplass, sin kopp hengende på kroken og nok plass rundt bordet. Hytta var kun bygd for sommerbruk, med et tun som lå i le for nordavinden.
“Hvordan kan god boligprogrammering være en avgjørende faktor for trivsel i fremtidens tette byer?”
Skidsta, bondesamfunn, 1860-tallet. Fire kvinner tilbringer sine somre på ei seter. De får et avbrekk fra sin hverdag hjemme på gården, mot at de bor trangt og har et tungt arbeide gjennom sommeren. Ved å analysere deres hverdag og samtid har vi avdekket kvaliteter som har mistet sin rolle i vår tid. Disse kvalitetene har vi i denne teksten samlet i begrepet alenetid. Med alenetid menes ikke nødvendigvis ensomhet eller tid tilbrakt alene, men tiden man vier til sine indre opplevelser. Alenetid er videre i teksten et begrep brukt til å belyse de sosiale normene samfunnet bygger på.
En samfunnsnorm er den gjengse oppfatning av hva som er normalt. Det normale endrer seg, men normene henger med oss uten at det nødvendigvis eksisterer bevissthet om deres opphav og relevans. Vi skaper sosiale normer for å gi et mer oversiktlig bilde av samfunnets adferdsideal.
Normenes grep om arkitekturen
Behov for alenetid kjenner alle på, men i ulik grad. De som kjenner på det mer enn andre blir ofte kalt introverte. Introverte drar nytte av å vie mer tid til sitt indre tankerom. Motsetningen av introversjon er ekstroversjon. Det er dem som samler sin energi fra ytre stimulans og er mer avhengig av sosialt samvær. Samfunnets foretrukne personlighetstrekk har endret seg gjennom historien. I vår tid favoriseres mennesker med ekstroverte personlighetstrekk. Dette er normen vi lever etter. Det fremgår som et sosialt aspekt, og i programmeringen av vår arkitektur. At vi skal behøve våre medmennesker og være søkende etter kontakt ligger til grunn for utforming det urbane samfunnet.
De siste tiårene har tradisjonelle enmannskontor blitt til store kontorlandskaper. Det åpne kontorlandskapet er modernismens forsøk på å demokratisere arbeidsstrukturen, og å skape samarbeid mellom fagfolk. I realiteten er kontorlandskapet tilpasset ekstroverte egenskaper. Dette speiler normen om ekstroversjon, men er også et eksempel på hvordan arkitekturen er med på å opprettholde og å forsterke normen. Videre har programmeringen av våre hjem fundamentalt forandret seg til åpne planløsninger med store panoramavinduer, som en scene ut mot verden. Stue og kjøkken slås sammen til et stort, sosialt familierom, uten hjørner å gjemme seg i.
Vi er verken rene ekstroverter eller introverter. Tar man dette i betraktning, ser man at samfunnets foretrukkenhet overfor ekstroversjon frarøver hvert individ potensiale ved dets introverte side. Det overordna idealet om hvem vi skal være, skaper normer som igjen manifesteres i våre fysiske omgivelser. Normene er i stadig forandring, og ser man tilbake på 1860-tallet var normen annerledes.
Tradisjonens kvaliteter, samtidens utfordringer
Alenetid og introversjon hadde en selvskreven plass på setra på 1860-tallet. De fire kvinnene som tilbrakte sine somre på ei seter i Skidsta hadde rom til både den gode samtalen og stillheten mellom arbeidsøktene. I den lille hytta med tunet og naturen som bakteppe, ble det å vie tid til sitt indre tankerom verdsatt. Dette var en naturlig del av datidens samfunnsideal. Bebyggelsen i naturskjønne omgivelser ga kvinnene et pusterom i arbeidet, og i sinnet. I 1860-tallets bygdesamfunn var introversjon innstøpt i samfunnsnormen. Normene datidens samfunn bygde på, har endret seg for å åpne opp for et mer likestilt og demokratisk samfunn, men det er et faktum at kvaliteter har gått tapt i forsøket på fremme de modernistiske ideene.
Det urbaniserte samfunnet står overfor mange utfordringer. Individets plass er en av dem. Urbanisering og normen om ekstroversjon bidrar for mange til mental overeksponering og -stimuli. Dette er alvorlig, og har konsekvenser for folkehelsen: vedvarende stress med medfølgende sykefravær. Når byen skal bli mer kompakt for få bukt med boligmangel og overprising, er senkede krav til størrelse og kvalitet på byboligen blitt konsensus. Det finnes utallige alternative løsninger på utfordringene om plassmangel. Det er viktig å analysere normen som ligger bak den urbane planleggingen, for å oppnå en forståelse av ringvirkningene den vil ha. Arkitektur er rammeverket i våre liv. Den formes av samtiden, og er med på å skape tiden den står i. Den skal kunne leve lenger enn de som bygger den, og på den måten fører den idéene og normene videre.
Mot moderne boligforskning
Programmeringen av våre hjem skal holde stand i fremtiden. Å bygge mindre leiligheter krever et smart planprogram. Uten hensyn til menneskets sinn og bevegelsesmønster, blir mini-leilighetene kun en holdeplass på veien mot et større hjem. Programmeringen av våre hjem må begynne i de små detaljene, og krever forskning på hvordan vi lever, hvordan vi bor. Hvor stor skal en garderobe være? Hvor stor plass trengs for å lage mat? Slike spørsmål må besvares ut i fra samtidens og fremtidens livsstil. Boligforskningen trenger en fornyelse, slik at eksempelvis panoramakjøkkenets standardmål ikke lenger bygger på 1940-tallets hjemmeværende kone. Det gjør IKEA-katalogen i dag.
Hvem kommer de reduserte kravene til gode? Gir de gode hjem for dagens og fremtidige generasjoner, eller profittmaksimering til entreprenører og eiendomsutviklere? Fremtidens byggetekniske forskrifter må stille krav basert på boligforskning, helse og livskvalitet som reflekterer vår samtid. 1860-tallets seterbebyggelse vitner i dag om trangbodde kår, men omgivelsene og romprogrammet tilfredsstilte sine huskvinner før velferdsstatens tid. Vi må stille spørsmål ved hva som skal ligge i normen for god livskvalitet. Det kan gi svar på hvordan vi kan trives med små hjem i et tett nabolag, og et mer bevist bilde av hvilken fremtid vi vil skape.