Oslos ungdomstid har vært preget av voksesmerter der kroppsdeler har est ut, vi er fulle av selvtillit og eier ikke skam, samtidig som vi egentlig innerst inne ikke vet helt hvem vi er og hva vi vil. Fossens nye bok forsøker å svare på noen av spørsmålene.
+KOTE har valgt å skrive denne bokanmeldelsen som et kollokvium. Anmeldere etter alfabetisk rekkefølge: Hedda Aarrestad, Kjersti Børve Skjelbreid , Bengt Magnus Sjøberg Carlson, Tina Lam og Kristin Sunde
Foto: fra Arvinius + Orfeus Publishing
En bokanmeldelse av Erling Fossens Oslo - Learning to Fly, 2018.
Språk: engelsk.
Sider: 336.
Det er et massivt stykke bok redaksjonen har foran seg. Massivt, i form av et litt uhåndterbart format, med dertil tykt kvalitetspapir i ulike fargetoner, mistenkelig likt Vestre-paletten. Det vil være lett å finne boka i hylla, enten du sorterer etter sjanger, farge eller med ryggen vendt innover. Men denne boken oppfordrer ikke til å stå bortgjemt, da den er mer som en coffee table paperback å regne, der de mer enn 300 sidene stort sett er fylt med bold tekst og renderinger av prosjekter innenfor Ring 3.
Etter at førsteinntrykket har seget inn, spør anmelderiet i +Kote seg hva slags type bok dette forsøker å være. Både teksten på bokomslaget og introduksjonen forfattet av Greg Clark gir diffuse svar. Handler boka om Oslo som helhet? Om urbanistenes inntog i hovedstaden? Eller er det en bok som beskriver Oslo som merkevare - et slags frieri til utbyggere og branding av bransjen?
Foto fra Arvinius + Orfeus Publishing.
Høy på urbanisme?
Unlocking Oslo er tittelen på introduksjonskapittelet, forfattet av Fossen selv. Innledningsvis stiller han seg det underlige spørsmålet om når den over 1000 år gamle byen Oslo ble en by? Svaret: da Fossen var 23 år gammel og Aker brygge åpnet – 1986. Denne bastante påstanden er provoserende historieløs, men +Kote tolker det som et forsøk på en slags avgrensning av bokas fokusområde. Om det faktisk virker er vi usikre på. For Fossen er en virkelig by den nyliberale byen. I Oslos tilfelle er dette da Aker-industrien ble avviklet i Pipervika, og det er denne utviklingen Fossen setter søkelyset på. Aker brygge ble bygget ut som datidens største multifunksjonelle, urbane byutviklingsprosjekt i Norge. Området tiltrakk seg global kapital, og prosjektet ga Oslos befolkning nye opplevelser av urbanitet gjennom caféer stavet med C, Hawaii-burger og sushi.
1986 markerer også inngangen på en periode der et fagmiljø av urbanister bestående av planleggere, utviklere, arkitekter og politikere skulle legge føringer som har fått stor innflytelse for byutviklingen av Oslo. Siden 1986 har norsk økonomi og Oslo som by (følgelig) vokst raskere enn noen andre byer i Europa. Spesielt som havneby har Oslo opplevd en ekstrem forvandling. Boka beskriver altså prosjekter fra en periode der man kan påstå at mange har vært – og fortsatt å være – litt høye på velstand og urbanisme.
Til tross for at bokens intervjuer og artikler er fordelt på de fire kapitlene: fjord city (åtte tekster), hub densification (tolv tekster), transformation (fem tekster) og third places (fem tekster), er alle prosjektene som løftes fram stort sett fra en begrenset tidsperiode fra tidlig 2000 til nå, med et fokus på Oslo sentrum og fjorden.
Klamt i Oslopolitan-losjen
Fossen har fått med seg fremtredende navn i bokprosjektet. Fra akademiske tungvektere som Marianne Skjulhaug (AHO) og Elin Børrud (NMBU), politisk elite som Erling Lae (H) og Khamshajiny Gunaratnam (Ap) til utøvende arkitekter og byutviklere som Bjørnar Johnsen (Oslo house) og Aslaug Tveit (Léva urban design) – for å nevne noen. De ulike stemmene opptrer i intervju eller med egne tekster. Tross en god lineup, rettferdiggjør det ikke bokens raske og banale punchlines.
Fossen sammenlikner utviklingen av Oslo med H.C Andersens fortelling om den stygge andungen og svanen, derav tittelen Learning to Fly. Tiden etter 1986 er riktignok enestående og fabelaktig med tanke på Oslos historie. Men å påstå at Oslo ikke har DNA (ref. Rem Kolhaas og Christian Norberg-Schultz), ingen nevneverdig historie, er et ublu, retorisk grep. På side 29 må vi legge fra oss boka og telle til 10, der Fossen over en hel side argumenterer for at Oslos befolkning tilhører brandet Oslopolitan.
Foto fra Arvinius + Orfeus Publishing.
Retorikken virker å stamme fra gründerverdens salg-av-fete-konsepter-vokabular, og avslører om ikke annet byens pinlige voksesmerter. Ikke går vi på ski på Operaen heller. Bare fordi man skriver noe med bold skrift, er det ikke nødvendigvis sannheten. Fossen innrømmer å være glad i oppdagelsesreiser og pionertid i norsk historie, men forhåpentligvis har vi kommet lenger i samfunnsutviklingen, enn at en bemidlet, hvit mann i 50-årene kan påberope seg år null, oppdage en by og navngi dens beboere etter språklig Oslomet-norm.
Hvor bor Foodora-syklistene?
Hvordan skal Oslo bli en by for alle – uten å skape enorme motsetninger på bakgrunn av sosiale, økonomiske og kulturelle klasseforskjeller? Hvor bor Oslos Foodora-syklister egentlig? Den globale byen er ikke upåvirket av de regionale forstedene, og Fossens Oslopolitan-medisin er en placebo-effekt flere enn folk på Nesodden bør la være å føre opp på vaksinekortet sitt. Bare ved å konstatere at det ikke finnes noen «tangible evidence» på en global, spekulativ økonomi i det urbane boligmarkedet i Oslo er svakt. Fraværet av globale pengestrømmer betyr heller ikke fravær av lokal spekulasjon, bare se til hvordan Norges mest blåblå regjering så seg nødt til å stramme inn på Airbnb-utleiinger.
Troen på globalisme i fri dressur viser seg også gjeldene i intervjuet med ”millenial” Maiuran, som snakker om ”entrepreneurship”. I teksten hevder han at verdens største mediehus (Facebook) ikke eier noe innhold. Au contraire, de eier det meste, men produserer ingenting. Det er det oss brukere som gjør. Eksemplene med Über og Airbnb følger etterpå, som også eier enorme mengder brukerdata og en digital infrastruktur som gjør seg markedsmessig viktigere enn et fullt utbygget DAB-nett. I følge Maiuran kan vi se for oss en økende global lykke og effektivitet på bakgrunn av dette, i en verden hvor «living, socializing, and working allow for maximum flexibility. That’s really what being a “millennial” is all about.». Fordi millenials – i følge boken – elsker the gig economy og spenningen over om neste lønnsslipp vil dekke månedens basisbehov. Om noen av +Kotes medlemmer er født inn i denne generasjonen, ønsker vi å melde oss ut.
Bor det barn på Tjuvholmen?
Kapittelet Fjord City går inn for å beskrive Oslos konseptuelt konstituerte sjøfront, og dens forvandling de siste tre tiårene. Kommunens vedtak om å åpne byen mot fjorden og gi tilgjengelighet gjennom bolig, kultur, næring og rekreasjonstilbud belyses av aktører som selv har bidratt i de mange prosjektene. Arkitekt Lin Skaufels ”Will the Kids from Tjuvholmen Be Better Swimmers?” tar for seg utviklingen fra havneby til fjordby. På sitt beste beskriver teksten parameterne i den utvikler-drevne prosessen på Tjuvholmen, fra politiske krefter, økonomi og feider i det offentlige ordskiftet, til utvikling av offentlige rom og blandede funksjoner. Samtidig pakkes det faktiske hendelsesforløpet inn i en anekdotisk ønskedrøm om Tjuvholmens videre utvikling. For samtidig som Tjuvholmen er sterkt preget av Securitas-kontroll og overvåkning, og at det gjentatte ganger pekes på at det bor svært få barn i Fjordbyen – konkluderer forfatteren med at barna av Tjuvholmen helt sikkert blir bedre svømmere, surfere, seilere. De får også høyere sosial intelligens og vil bli mindre stresset – alt takket være offentlighetens plasser og parker.
Manglende avgrensning og kontekstualisering av tekstene i Learning to Fly gjør at boken oppfattes som manipulativ. Fjord City eksemplifiserer godt at et utvalg tekster virker tilfeldige når de sammenstilles, og er utvalgt for å skyve leseren i én bestemt retning. En rekke prosjekter ramses opp – noen idékonkurransebidrag, og andre prosjekter som er bygd eller skal realiseres, men aldri i en større sammenheng. En artikkel tar for seg hva som skjedde med Vestbanetomta, bilfritt byliv i Victoria terrasse og VIA i Ruseløkkveien. En annen om temporære installasjoner i Bjørvika. Et ”refleksivt” intervju med tidligere byrådsleder Erling Lae har tittelen «Horse-Trading in Bjørvika». På tross av interessante temaer behandles prosjektene lite inngående. Utbyttet blir for grunt, og kan tolkes som kirsebærplukking med et ensartet blikk på prosjektene og ikke byutviklingen i Oslo.
Fjordbyen i bold. Foto fra Arvinius + Orfeus Publishing.
Transformerte røverhistorier
Kapittelet om transformasjon er en kort affære på 37 sider. To interessante intervjuer om henholdsvis infill-arkitektur og transformasjon av tre institusjons-celler (Ullevål sykehus, Adamstuen og Landbrukskvartalet). Det ene intervjuet med Bjørnar Johnsen, det andre med Elin Børrud. Mellom de to intervjuene presenteres et slags epos om IBM som fikset opp i Oslos «Pusherstreet» (med stor P).
“Voila. Oslo’s Pusher Street has been transformed into one of Oslo’s main walkways.
It’s a win-win situation. The firm taps into the energy from the city, and the city learns from the firm. That’s how you create a liveable city.”
Bandwagon-effect sier Fossen at det heter, eller bare god gammaldags gentrifisering som vi ville ha kalt det.
Boken er på sitt mest interessante når Fossen stiller helt banale spørsmål, og får presise og utfyllende svar. Eksempelvis spørsmålet han stiller Børrud: ”Before this (prosjektbasert byutvikling) we had plan-driven urban development. Did that work?” Svaret hun gir, om prosjekter med «[...] zero potential for change» er interessant, men blir ikke fulgt opp. Men når Bjørnar Johnsen må svare på om «[...] urban sprawl is a modernist invention?» tipper det over til trivielt Reiseradioen-intervju man kunne sovnet til.
Mindre børs, mer katedral
Det siste kapittelet er det korteste - men det klokeste. Under tittelen Third Places presenteres prosjektene skapt av engasjerte ildsjeler. Aga Skorukpa får oppgaven med å definere og forklare temaet, i intervjuform. Nok et eksempel på at bokas redaktør ikke har tatt ansvaret med å beskrive eller diskutere et tema direkte. Kapittelet hadde fortjent mer plass, og burde i større grad belyst aktuelle temaer som midlertidige byrom, medvirkning, frivillighet, områdeløft, ikke-kommersielle byrom og historisk kontinuitet, alle aspekt som strever hardt i den nyliberale byen som boken bejubler.
Dersom boka skal brukes faglig mener vi at den ikke egner seg som et akademisk verktøy, men heller som en case-study for en diskursanalyse om hendelser, retorikk, ideologi og makt i en byhistorisk æra, der et olje- og globaliseringseventyr har orkestrert enormt store endringsprosesser. Oslo - learning to fly er beskrivelsen av noe som har vært, fremfor noe som skal komme; som fargene på boka - en solnedgang over den nyliberalistiske byen. Vi ønsker oss at byutvikling fremover skal handle mer å utnytte allerede eksisterende verdier. Børs må til i byutvikling, men vi vil se mer katedral. Som Knut Schreiner påpeker, er Oslo en by bestående av mange små landsbyer. Å dyrke frem ulike særpreg og historier fra nabolag og bydeler – også før Fossen opplevde 1986 - er kanskje neste skritt på Oslos dannelsessreise som potensielt kan gjøre byen vår enda mer stødig på vingene.