Å bli hjemsøkt betyr å bli oppsøkt av noe som ferdes på nytt. Et gjenferd. Ordet har sitt opphav i det tyske ‘heimsuchen’ som betyr å oppsøke eller angripe noen i sitt hjem. På mange måter er vi hjemsøkt av fortiden. Selv fortidens fremtider angriper oss, et fenomen som har blitt forklart med begrepet hauntologi.
Tekst: Kristin Sunde. Illustrasjon: Martine Eid.
Hjemsøkt I: Hauntologi
Hauntologi er et begrep og et ordspill, innført av den franske filosofen Jacques Derrida, som kombinerer de engelske ordene haunted og ontology. Når man sier hauntologi på fransk, uttales med stum (h), altså bare ontologi. Med dette snedige grepet påpeker han at all eksistens – ontologi – er hjemsøkt, det vil si at enhver tilstedeværelse i nåtid består av usynlige (h), altså ting som allerede har vært. På denne måten er mennesker vi møter, steder vi oppsøker, eller begreper vi bruker både her og ikke her. Både levende og døde på en gang. Som spøkelser. En alltid-allerede-manglende-tilstedeværelse hvis man skal bruke franske filosofers knotete begreper.
For eksempel, hvis man vil undersøke sin egen identitet vil man kunne grave i arv og miljø til det uutholdelige. En bunnløs løksuppe. På samme måte, dersom man forsøker å undersøke stedshistorier for å finne et slags «genus loci» eller en stedlig essens, vil man, eller bør man få problemer med å definere utgangspunktet. Alle hendelsene og vesenene som har vært med på å forme stedet har sine egne forhistorier, og er med på å forsterke stedets løkete sjel.
“Mark Fisher blant flere bruker begrepet hauntologi for å forklare hvordan samfunnet er hjemsøkt av en rekke ideer og lovnader om en fremtid, fremtidsvisjoner som aldri har blitt realisert, men som likevel ikke forsvinner.”
Hjemsøkt II: Gjengangere i heimen
Ordet hjemsøkt kan også i språket vårt knyttes til noe som plager en, eller uhyggeligheter som setter sine spor i mennesket. Et eksempel er sitatet fra Ibsens Gjengangere, «Fædrenes synder hjemsøges på børnene». Som understreket i dette berømte dramaet er familier et spøkelsesmekka, enten det er barna som manifesterer foreldrenes spøkelser eller det er mye spøkelser i skapet. Foreldre, barn, søsken, forfedre - man er hverandres levende bevis og hverandres etterlevninger på samme tid. Slekt skal tåle slekters gang, si. Å komme hjem til familien, uansett hvordan den er konstruert og hvor den for tiden befinner seg, kan derfor oppleves som en tidvis uhyggelig, men aller mest en underlig affære. Som om at ditt tidligere liv som barn eller ungdom hjemsøker deg, med all den relasjonsdynamikken dette innebærer og de reaksjonsmønstre som må ha festet seg. Et hjem med alle sine spor og spøkelser kan for noen være en fin og betryggende ting, og for andre være heller iskaldt. Eller det kan være begge deler på samme tid.
Selve hjemmet, spesielt dersom det er hjemmet du har vokst opp i, er altså full av gjengangere. Å høre noen gå i trapper på en spesiell måte kan være nok til å mane frem noe som hjemsøker deg på godt eller vondt. Eller lyden av en vannkoker som blir satt på, en kaffekopp som treffer bordet, et dørhåndtak som knirker, et sukk, en gardin som blir dratt fra, en avis som blir slengt på bordet, lyden av et par tøfl er, rar elektrisk støy fra kjøleskapet. Det er som om disse lydene minner deg på og tvinger frem spøkelser. Er dette på ekte eller noe du innbiller deg? Ingen topptrent sjaman kan drive ut hjemmets gjengangere. De lever i menneskene, i lydene, i nervebanene.
Hjemsøkt III: Det spøker for fremtiden
Samfunnet som helhet er også selvsagt et spøkelseshus, eller kanskje mer som et massivt hav av seig spøkelseslava. Flere stemmer har i etterkant av Derrida undersøkt begrepet hauntologi på en samfunnsskala, som kritikeren Mark Fisher. Fisher bruker begrepet til å forklare hvordan samfunnet er hjemsøkt av en rekke ideer og lovnader om en fremtid, fremtidsvisjoner som aldri har blitt realisert, men som likevel ikke forsvinner. For eksempel lovte modernismen oss fremskritt og evig liberal lykke, men har vist seg å være mer som en kvikksand som sluker ting levende. Samtidig har modernismens etterfølgere ikke levert nye, troverdige bilder av fremtiden, og dermed hjemsøkes vi stadig av ønsket om fortidens fremtider. Drømmen om svenskenes Folkehem og de norske drabantbyene forsvant. Men deres reisverk spøker. Selv om vi ikke nødvendigvis får byggestilen tilbake, er det trolig at optimismen de ble bygget med kommer til å hjemsøke oss. Ingen varme hender kan drive ut samfunnets gjengangere heller. De lever i bygg, i atmosfære, i luftpartikler.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i den 10. utgaven til +KOTE, som hadde heimkunnskap som tema. Teksten hjemsøker det kommende 11. nummeret som skal undersøke fremtiden. Velkommen til lansering 8. oktober på Rom galleri.