Tekst og foto: Jørgen Kaupang-Marthinsen

Sukkerbiten klokken 08:57. Vi står og skuer utover plassen som den siste tiden er blitt kraftig diskutert. Kritikken har haglet, forslagene har vært mange og interessen har vært stor for nok en stor kulturinstitusjons i Bjørvika. Vi står og ser utover Oslofjorden og plutselig går det opp for oss «Har ikke vi et Nasjonalt Fotomuseum?»

Oslo S klokken 09:18. Vi har akkurat satt oss på toget – retning Moss. Vi kikker innom fotografihusets nettside og finner dette sitatet:

“Fotointeresserte fra hele Norge har lenge drømt om et internasjonalt senter for fotografi. (...) For å gjøre en slik satsning levedyktig på sikt må Fotografihuset ligge i hovedstaden (...). ”

Vi tar en slurk av kaffen vi har skaffet oss på NSB-folierte Vy-tog og det eneste vi snakker om den neste timen er; må virkelig alle store kultursatsninger – og institusjoner ligge i Oslo? Finnes det virkelig ikke rom i Norge for å spre kunsten? Er det slik at mye vil ha mer, verdi- og kulturskapning utenfor hovedstaden skal oppleve en sakte død og vi skal ha en sentraliseringspolitikk i kultursektoren? Dette kan umulig være sunt. Og har ikke fotografi nok av steder fra før av i Oslo? MELK, Cyan studio, Henie Onstad (ikke i Oslo, men nærme nok), Fotogalleriet og Fotografiens Hus, er bare de stedene vi kommer på i farten som driver med foto som medium i ulike kapasiteter.

Moss klokken 10:08. En rask rusletur fra togstasjonen fører oss ombord på Bastøferga – Norges mest trafikkerte ferjesamband. «Gratis for gående og syklende». Etter et obligatorisk svelestopp slår vi oss ned og fortsetter diskusjonen. Er det virkelig helt umulig å trekke folk ut av hovedstaden for å oppleve kultur? Har Oslofolket blitt så bortskjemt og skaffet seg så store forventninger at private investorer og Staten ikke lengre evner å se utenfor Markagrensa? Hva skjedde med opplevelsen? Det å reise til et sted for å oppleve noe. Reisen i seg selv er jo en opplevelse og inntrykk du sitter igjennom med. Reisen tillater deg å sette livet litt på pause, vekk fra tjas og mas – ut av hovedstaden noen få timer. Returreisen tvinger deg nesten til å reflektere litt over hva du har opplevd i løpet av dagen. Så hvorfor skal man på død og liv plassere alle kulturinstitusjoner i Bjørvika?

Horten klokken 10:38. Fra ferjeleiet er det en rolig gåtur gjennom gjestehavna, fordi den nydelige Kanalen i Horten og inn på Karljohansvern – et mektig syn for en som ikke har vært der før. Det står en ubåt her. Det står faktisk en svær ubåt her. Vi vet ikke lengre hva vi skal forventet – men der er det, Preus Fotomuseum. Norges Nasjonale Fotomuseum – i Horten, 1 times kjøretur og 1,5 time med kollektivtransport fra Bjørvika.

Fotomuseet klokken 10:56. «En bred samling av internasjonale foto – og fotohistorie». Vent var det ikke dette Fotografihuset viste til når de begrunner behovet sitt? Var det ikke nettopp dette som det kun ville være marked for i Oslo. Vi må se engang til. «Et fagbibilotek av internasjonal standard». «Permanent utstilling». «Aktuell utstilling». Det kan da umulig være riktig? Et stort bygg, viet til fotografi, utenfor Oslo? Nei. Vi tror det nesten ikke.

Fotomuseet klokken 13:49. For en opplevelse. For et bygg. For et interiør – tegnet av Sverre Fehn. For en utstilling, for en kunnskap, for en kjærlighet for fotografi. Dette må jo treffe midt i blink for alle «fotointeresserte fra hele Norge som har drømt om et internasjonalt senter for fotografi». Det er bare ett skjær i sjøen for de interesserte fra hele Norge: det ligger ikke i Bjørvika.