Tekst: Kristin Sunde
«Oslo forteller» er en visuell beretning der selve Oslo-arkitekturen kommuniserer sin egen utvikling gjennom historier og observasjoner fortalt av Oslo-beboere. Måten dette skjer på er via lydopptak fra intervjuer av ulike Oslo-folk kombinert med stiliserte videoklipp av blokker og hus. Kombinasjonen av bilde og lyd animerer bygningene slik at man opplever at det er bygningene selv som snakker; den maner frem en slags magisk realisme der byggene får karakter, ansiktstrekk og fakter på tross av det statiske bildet (med unntak av blinkende lys fra gatene og vinduene). Filmen er rett og slett en fantastisk morsom, søt og innovativ måte å formidle arkitekturhistorie på. Filmen skal få snakke for seg selv, men her er et par kjappe betraktninger fra regissøren bak filmen, André Chocron. André representerer Frokost Film, og er kjent for god musikkvideoproduksjon.
- Hvordan fikk du ideen til å lage denne filmen?
Ideen fikk jeg etter musikkvideoen jeg laget for Cold Mailmans ‘Time is of the essence’ - den gangen var det Groruddalsens drabantbyblokker som hadde hovedrollen.
- Hva var motivasjonen bak å lage en sånn film?
Kort fortalt ville jeg (også) lage et portrett av Oslo, en by jeg er veldig glad i. Tanken bak teknikken var å gjennom arkitekturen skildre noe tidløst og uforgjengelig; det handler ikke om enkeltmenneskene, men om de gjenkjennelige typene.
- Er det noe lærdom du vil trekke frem om Oslo og Oslo sin historie fra å ha laget filmen?
Folk er ekstremt lokalpatriotiske! Jeg visste at man var lojal til byen sin, men her snakker vi patriotisme til nabolag på noen få kvartalers omkrets. Det liker jeg – så lenge man er kul mot folk fra andre kanter også. Jeg la også merke til at Plaza og Holmenkollen er linselus som dukker opp i bakgrunnen nesten uansett hvor man filmer.
- Har du noen favorittøyeblikk, sitat, eller et tankekors du ønsker å trekke frem fra filmen?
Jeg elsker når de tre jentene fra Frogner snakker om fordommene de møter og legger til at det ikke hjelper hvis de har på seg pelskåpe. Og så liker jeg godt den gamle mannen på Adamstuen satt opp mot innvandrerkidsa fra Tøyen, der synes jeg det er en fin kobling. Favorittbildet er forøvrig den hvite blokka i Thorvald Meyersgate med stjernehimmel i bakgrunnen.
- Hva tenker du om spillerommet mellom film og arkitektur? Et ubrukt potensiale?
Ja, definitivt! Arkitektur brukes altfor ofte som generisk bakteppe, når det kan brukes mer bevisst som visuelt rammeverk. Jeg liker godt filmer som bruker spesifikke byer som karakterer, som Lost in Translation, Amarcord og Oslo 31. august (som forøvrig er idag!)