Tekst: Sigurd Oland Nedrelid, nettredaktør

Om det er trikken som dundrer av gårde. Bysyklene som kjører slalom mellom trikkeskinner og duer. At du kan sette deg ned i vinduskarmene og nyte verdens beste kaffe på Stockfleths. Punkerne på No. 53. Den slitte asfalten og de skjeve gamle husene. At alt går både rolig og fort på samme tid. At du kan se ut som du vil. Lillebjørns vise om Tanta til Beate. Det britiske expat-miljøet på Oslo sportspub. Vaskeriet fra en annen tid. Tatoveringssjappa ved siden av verdens beste kaffe. Kjedepizzarestaurant. En mainstream Joker-butikk. Verdens koseligste mest genuine italienske restaurant. Goth eller metall eller hva-det-nå-heter plateselskapet Neseblod rett ovenfor vaskeriet. Delikatessebutikken med godt brød og ost. Grønnsakshandelen. At jeg aldri føler meg overvåket her, men samtidig alltid sett. Nabolagspuben uten andre ambisjoner enn å være en nabolagspub, med brettspill, quiz, og billig øl som ikke serverer annet vanlig norsk burgermat og tacos. Nabolagspuben ovenfor der igjen med verdens hyggeligste betjening. At du kan bare være. Uten å gjøre noe. Og du kan se. Og sitte ned. Uten å betale. Om det er at jeg venter på at gentrifiseringen alltid skal komme nærmere, mens Scweigaards gate ”løftes”, og Grønland ”løftes”, og alt ”løftes” bortsett fra menneskene som bor her, og eiendomsmeglernes egne løfter, til seg selv. Men så skjer det aldri, og stedet blir bare kulere for hver sommer som går.

Om det er alle disse tingene

Som gjør at jeg liker det lille men store krysset der Grønland møter Gamlebyen, det vet jeg ikke.

Men det jeg vet er at det funker. Bedre enn noen andre hadde fått til med frie tøyler og ubegrenset budsjett.

Her finner du essensen av urbanitet. En ujålete. Ekte. Nedpå. Oslosk. Urbanitet.