Bygg som har blitt revet, bygg som står i fare for å bli revet, bygg som ikke fikk komme til live og bygg som kanskje blir reist. Med andre ord; vanlige prosesser i utvikling og arkitektur. Her er prosjektene som har generert debatt i +KOTE redaksjonen året 2018.
Tekst: Tina Lam
Det har ikke manglet på drama når det gjelder utbyggingssaker dette året. Sagaen om Nasjonalmuseet fortsatte gjennom 2018. Først var det den arkitektoniske debatten om selve bygget. Er det nye Nasjonalmuseet fint? Eller ligner den på et parkeringshus? Tar den nok hensyn til bebyggelsen rundt? Diskusjonen er langt ifra ferdig og fortsettelse følger i 2019 fram mot åpningen. Dramaet toppet seg forøvrig da materialet til alabasthallen som arkitekt Klaus Schuwerk ønsket seg viste seg å være ubrukelig under norske forhold. Da Statsbygg kom med industriglass-forslaget ble Schuwerk så sint at han trua med å droppe selve åpningen av museet. Det ser midlertidig ut til at saken har løst seg. Svaret ble marmor.
Det kanskje mest interessante prosjektet som fikk sitt endepunkt i år er kunst- og arkitekturprosjektet ”A House to Die In”, et samarbeid mellom Bjarne Melgaard, Selvaag og Snøhetta. Kort oppsummert: Melgaard og Snøhetta har i flere år jobbet med et Dødshus som han kan bo og jobbe (og dø) i, på Ekely hvor Edvard Munchs atelier, nå kunstnerhjem, ligger. Naboene protesterte kraftig. Saken fikk mye omtale; ikke bare på grunn av partene som var involverte, men også på grunn av selve verket. Utifra Snøhettas skisser så den ganske fjern ut; et utenomjordisk skulpturelt fartøy som hadde landet midt i et skogholt, komplett med Melgaardske skulpturer og skriblerier. I august ga byrådet i Oslo et endelig nei til prosjektet, og dermed blir det ikke Dødshus på Ekely. Det snakkes om å plassere den et annet sted. Men hele saken vekker et vedvarende spørsmål om vi i Norge er for konservative og pysete når det gjelder ukonvensjonell arkitektur. Hvorfor er vi så vanilla? Hvorfor tør vi ikke å være mer eksperimentelle her til lands?
Snakk om interessante bygg, vi må snakke om Røkkes blått fallostårn, eller som den pitches: Store Blå. I høst fikk man se modellen av tårnet Kjell Inge Røkke ønsker seg på Fornebu. Den er tiltenkt å bli 200 meter høy med over 62 etasjer. Tårnet skal bli hovedkvarteret til World Ocean, samt huse hotell- og næringsvirksomhet. Kritikken har haglet som det gjør i slike byggesaker. Forslaget anklages for å være prangende og vulgært, og at den kommer til å skygge for en rekke nabolag (som Nansens hus på Polhøyden). Og selvsagt den evige diskursen om hvorvidt de rike skal få lov til å prege utseende på byer i den grad som de gjør. Men kanskje Fornebu kan bli stedet der man kan eksperimentere med arkitektur?
Med fare om å bli for Oslo-sentrert, inkluderer vi Kunstsilo-dramaet fra Kristiansand. Saken dreier seg om lokaliseringen av kunstsamlingen til Nicolai Tangen som han har gitt til Kristiansand kommune. Et kriterium for å få denne samlingen var at det måtte ha et sted å være. Valget falt på den gamle kornsiloen. Dramaet dreier seg hovedsakelig om kostnader, da motstanderne mener at det kommer til å koste for mye å realisere og at det har vært for tette bånd mellom Tangen og støttespillerne for å bygge kunstsiloen. I bresjen for å stanse prosjektet er gründer Einar Øgrey Bransdal, som til og med har forsøkt å kjøpe siloen. Prosjektet har allerede fått penger fra statsbudsjettet og byggestart er planlagt neste vår. Sett bort fra kostnadsperspektivet og mulige habilitetsspørsmål, så er gjenbruk og transformering alltid et gledelig syn i en alder der vi river og bygger for mye nytt uten å tenke oss om.
Innenfor urbanisering og utvikling er det igjen bærekraft som gjelder, men kanskje med en annen vri denne gangen. I flere år nå har man lest om byer som er lei av masseturisme. Veksten av turistnæringen har gått på bekostning av lokalbefolkningen. Man har lest om byer som Barcelona og Venezia som har sagt seg lei. Nå er det norske byers tur. Allemannsretten får virkelig kjørt seg i vår hypermobilserte hverdag. Bergen har fått nok av cruiseskipene med tusenvis av turister. Det er både forurensningen og overbefolkningen som har bidratt til det drastiske, men kanskje nødvendige steget med å begrense cruisetrafikken. Bergen har riktignok ingen hjemmel til å håndheve kravet om maks 8000 turister hver dag og tre cruiseskip, men det jobbes med saken sier kommunen.
Vi fortsetter med cruise-tematikken, men vi er tilbake i Oslo. Der har to ulike fronter kommet sammen om å regulere cruisetrafikken langs Akershus festning. Det er urimelig at en av de fineste områdene i hovedstaden er okkupert av forurensende cruiseskip og at det er lite aktivitet på vinterstid. Og hvem har ikke irritert seg over utsikten til lugarvinduer mens de nyter sine østers på Solsiden? Høyre og MDG har nemlig blitt enige om å jobbe for å gjøre dette området til et sted som skal gagne lokalbefolkningen, og noe vi i +KOTE er opptatt av; bruk av offentlig rom som ellers i vinterhalvåret står tomme. De to partiene ser på muligheter for å gjøre noe med strekningen mellom Vippetangen og Rådhusplassen. Om forslaget blir realisert er det også i tråd med Byantikvarens ønske om å verne festningen med tanke på all utviklingen som skjer rundt og påfølgende fare for å bli innebygd. Vi gleder oss til å se hva som skal skje.
Det er tradisjonelt å avslutte årskavalkader med å minnes de som har gått bort. I år har flere ikoniske småsteder i Oslo satt kroken på døra. I sommer ble Underwater Pub på St. Hanshaugen lagt ned. De var av alle ting et sted for operafrelste, hvor man kunne man ta seg et glass og høre på opera, en lykkelig forening av høykultur og det folkelige. Døden for dem var at de ikke fikk skjenketillatelse etter klokka 01:00 noe som medfører at driften ikke kan gå rundt. 03:00 tiden er kun forbeholdt steder i sentrum. Farvel Underwater Pub. Litt lengre ned i byen finner vi snart ikke Mono lengre. Hva skal man kalle Mono? Dette lille stedet ved Youngstorget der man kunne unnslippe shuffleboards og IPA og bare høre på litt rockemusikk. Cause of death: konkurransen mot hippe ølsteder og høye leiepriser. Takk Mono for alle de fine stundene du ga oss.
Nå litt obligatorisk refleksjon fra redaksjonen. For 2019 ønskes det en utvikling som er enda mer modig enn den vi så i 2018. Man skal tørre å ta beslutninger som vil gagne fremtidens Oslo og de som skal bo der. Vi skal benytte oss av at Oslo er Europas miljøhovedstad i 2019 for å komme på flere gode idéer om hvordan vi kan bli innen miljøspørsmål. Dette er en sjanse også for andre norske byer fordi man løser problemer best sammen. Det sies at det beste stedet for forandring er byen, på grunn av dens fysiske geografiske størrelse og omfanget til dens politiske apparat. Gjennomslagskraften er mye større på dette nivået enn på nasjonalt nivå (med mindre man er et diktatur og ikke trenger å stemme over ting).
I 2018 så vi rivningen av flere bygg, inkludert Ruseløkka skole, og det ser mørkt ut for Y-blokka også. Det bør stilles strengere krav om å rive ned bygg som fortsatt er fungerende. Særlig bygg med historiske og arkitektoniske kvaliteter. Det er en stor skam for Oslo at bygg som Nationalteateret står og forfaller mens man forsøker å vise seg frem i vannkanten. Det bør også stilles strengere krav om å søke om å bygge noe nytt når man ennå ikke har bestemt seg for hva man ønsker å gjøre med det eksisterende man har. En av grunnene er fordelene ved gjenbruk og transformasjon. I denne prosessen unngår man å dømme et historisk bygg til et liv som museum, men heller til et levende bygg der mennesker får brukt den. For det andre er det en ansvarlig måte å drive med utvikling. Det tar kanskje lengre tid, men nytten kommer i lengden. Det tredje, man skal ikke undervurdere verdien av stedsidentitet og alt det den innebærer. Hva har man igjen når man mister bygg som ikke bare er fysiske steder, men også mentale steder? Man risikerer å miste stedsidentiteter og kanskje selve historien, grunnlaget vårt. Dette finnes det ingen kvantifisering på, dette handler om hvem vi er og hvem vi ønsker å være.
Rivning av bygg skjer hele tiden og noen ganger må man faktisk rive ned noe, enten det er fordi bygget er farlig eller for skadet for å bruke. Men å rive ned noe bare fordi man ønsker seg et skinnende nytt ”signalbygg” eller av merkevarebyggingshensyn, er vulgært og uansvarlig; særlig i vår tid der det kreves øyeblikkelig endring av atferd med hensyn til forbruk og konsumering. Det må mer refleksjon og mer planlegging mot langsiktighet. Vi sender en liten tanke til bygg som Økernsenteret- som kunne blitt studentboliger med klatretårn og handel men som i stedet skal rives for å erstattes av et kjøpesenter. Å stadig bytte inn den gamle for en ny kan virke forlokkende, men det er også verdi i et langt, variert og minnerikt liv.
Litt tung avslutning der altså, men vi lever i ekstreme tider. +KOTE redaksjonen vil gjerne takke alle leserne våre og alle de som har dukket opp på våre arrangementer. Det har vært gode samtaler og interaksjoner. Takk og vi ses til neste år med mer spennende innhold.