Foto: Iván Erre Jota CC 2.0 via Creative Commons
Skildringer fra byer i Sør-Amerika.
Tekst og foto: Mia Thun, landskapsarkitektstudent i permisjon
T-banen i Medellín må være den fineste T-banen jeg har sett. Skinnende ren og helt uten riper eller påskrevne sitater, som om den nesten ikke er blitt brukt. I tillegg til den bemerkelsesverdig plettfriheten oppfører folk seg helt annerledes enn på bussene som vanligvis står for den offentlige transporten i Sør-Amerika. Folk stiller seg i perfekte rekker når de skal av og på, og venter høflig på at sistemann kommer seg av vogna. Kommer det på en eldre tar det bare sekunder før nærmeste ungdom reiser seg og gir fra seg plassen. Man prater ikke for høyt og for en gangs skyld blir det ikke spilt musikk fra en eller annens mobiltelefon. En vennlig kvinnestemme spilles med jevne mellomrom fra høytalerne og minner oss på at her oppfører man seg pent, man er tross alt på T-bane. Til og med guttene er mindre jaktende i blikkene og jentene får stå i fred. Det er som om vi befinner oss på hellig grunn til en religion alle er enige om.
I begynnelsen føltes det rart å suse gjennom byen og samtidig vite at for under 20 år siden var Medellín å regne som en krigssone. Kåret til en av verdens farligste byer og hovedarena for en blodig narkokrig med lik i gatene hver uke. Nå virker krigen så fjern og tankene mine beveger seg til hvor vakker byen ser ut her oppe fra. De fleste husene i Medellín er konstruert i rødlig murstein, og fra avstand ser det hele ut som et rødt teppe som sprer seg utover landskapet, og blir gyllent og skinnende når sollyset treffer det.
Det er kanskje ikke så rart at T-banen får en nærmest hellig behandling, for folka i denne byen er nok smertelig klare over hvor mye byutvikling har hatt å si for dagens Medellin. Ikke bare har gode kollektivtilbud i form av gondoler, også til de farligste strøkene, og T-bane gjort det mulig for fattige å skaffe seg jobb utenfor sine egne bydeler. Nedlagt industri har blitt omgjort til flotte parker for å forhindre at det oppstår ubrukte og utrygge soner, i tillegg har byen fått en haug av fine biblioteker og offentlige plasser som trekker til seg folk og skremmer vekk ugang.
Tilbake på T-banen blir jeg sittende litt for lenge i det en eldre kvinner stabber seg på og blir smålig rød da jeg oppdager litt for sent at jeg skulle ha reist meg. Men tre andre passasjerer har allerede rukket å tilby henne plassen sin før jeg rakk å samle meg.
Foto: David Peña CC 2.0 via Creative Commons