Skildringer fra byer i Sør-Amerika.

Tekst og foto av Mia Thun, landskapsarkitektstudent i permisjon

Jeg går gjennom byen og kjenner at jeg ikke får puste, som om en usynlig håndholder et løst kvelegrep rundt halsen min. Jeg begynner å se for meg at det ikke bare er høyden som gjør at det vanskelig å trekke inn luft, men også den svarte røyken som tyter ut av de eldgamle bybussene som raser gjennom byen. Når jeg kommer hjem på kveldene er papiret i hvert fall sort når jeg snyter meg.

Det fremstår som vanvittig å plassere en by her. På toppen av Andelsfjellene, midt i en dal av vulkanske fjell, klatrende oppover langs de bratte fjellsidene så langt de fysiske lovene tillater det. Det hele ser nesten like utenkelig ut som om noen skulle plassert Oslo i Jotunheimen, selv om norske fjell er å regne som miniatyrer i forhold til disse. Dette er så himla utilgjengelig og så utrolig høyt, nesten 3000 meter liksom. Som om den denne byen vil holde vekke alle som ikke takler den tynne lufta, sånne som meg, som blir røde i fjeset etter å ha spasert opp en helt vanlig bakke.

Med mine 165 centimeter over bakken opplever jeg denne verden som en kjempe. Både kvinner og menn rekker meg til brystet og sender meg forundrede blikk. Størrelsen på fortauene er tiltenkt de lokale og jeg må ut i veibanen for at de små menneskene kan komme seg forbi meg. I Sør står den gamle kolonibebyggelsen igjen, til tider dekket av nydelig graffiti. Mens i nord reiser hurtigoppsatte høyhus seg og er tilholdssted for landets rike oljeelite. Jeg hopper på en av skranglebussene, blir sittende og ser hvordan vi kjører, fra det gamle til det nye . Fra fargede murhus med taksten og balkonger fylt med pelargonia, til høye, hvite bygg av glass og stål som måper tomt mot meg.

Bussen bråstopper og jeg brøyter meg ut døra. Når jeg krysser gatene løper jeg for livet. Fotgjengerfeltene har virkelig ingen funksjon og Ecuadorianerne er som søramerikanere flest, noen svin bak rattet. Flytter du deg ikke, dør du. En mor med et lite barn flykter over veien og jeg følger etter. Kjenner at jeg er lei, at en følelse av klaustrofobi er i ferd med å feste seg i meg. Jeg kan verken bevege meg eller puste, jeg begynner å få nok og tenker at det snart er på tide å reise videre.

Men, jeg har funnet et sted i byen jeg reiser tilbake til igjen og igjen, og jeg er på vei dit nå. For å komme dit krabber jeg meg opp langs en av de bratte bebyggelsene, mens jeg puster og svetter. Bare litt igjen så har jeg nådd toppen, og målet, nemlig den fineste utsikten byen muligens har å by på. For bak denne toppen, som ser ut som den ikke skal by på noe annet enn en fortsettelse av den kjedelige bebyggelsen, her begynner plutselig terrenget å stupe ned i en bratt og skogkledd dal. Den store byen er plutselig borte, erstattet av små hus og et par bratte brosteinsbelagte gater. Plutselig føles det som jeg sitter å stirrer utover en liten landsby, omringet av skogkledde åser så langt øyet kan se. Jeg sitter på en benk i en park, er helt alene, andpusten og fornøyd.

Det er ingen tvil om at byen har en av tidenes mest kronglete plasseringer, men uten den hadde man aldri fått oppleve utsikter som den her, som jeg får ha helt for meg selv til tross for at jeg befinner meg i en millionby.