Mellom botaniske hage og grønlandstorget ligger Urtegata. I Urtegata ligger Lala Tøyen, et relativt lite kontor med åtte ansatte - der alle tjener likt. Lala er et landskapsarkitekturkontor som ikke begrenser seg til bare det, da de har flere ansatte som er utdannete byggarkitekter.
Kote har snakket med landskapsarkitekt Iwan Thomson, som er en av grunnleggerne, og arkitekt Pernille Heilmann Lien, som har jobbet i Lala i flere år.
- Når og hvor fikk dere ideen om å starte Lala?
Iwan: Det var ikke aktuelt å gjøre noe annet enn å starte for seg selv da jeg var ferdigutdannet landskapsarkitekt. Jeg hadde en venn, Kyrre, som var hypp på å starte for seg selv, som allerede var i jobb. Vi hadde en slags intensjon om å skape en form for nytenkning i landskapsfaget, og da tror ikke jeg på det å skolere seg - så jeg er uskolert.
Pernille: Jeg kom inn senere, som arkitekt etter studiene, men fikk inntrykk av at dette var et sted hvor jeg ikke måtte inngå kompromisser.
- Hvor lenge har dere drevet Lala?
I: Jeg har drevet det i forskjellige former siden 2009, og mange av de som har hatt praksis hos oss har kommet tilbake for å jobbe her senere.
P:... og vi er en blanding av landskapsarkitektutdanna og arkitektutdanna ansatte.
I: Vi har en teori om at vi alltid bør ha minst én nyutdannet i gjengen. For å ha en som er uskolert. Da mener jeg ikke av skolen, det er uunngåelig, men man blir jo skolert av arbeidslivet. Innovasjon er et tamt ord, men det er viktig å være innovativ. Det betyr ikke bare å si at man er det, men å ha en strategi for hvordan man skal være det. Og da mener jeg at man trenger noen som tør å stille de "dumme" spørsmålene, som vi ikke stiller oss lenger - fordi de virker innlysende eller hva det skulle være.
- Hva betyr plasseringen deres for firmaet, dere har tross alt Tøyen i navnet?
I: Det betyr ikke så mye, det er en formalitet på grunn av noen navnrettigheter etter oppstarten. Samtidig var det litt greit å skille seg ut fra de fleste andre arkitektkontorer, som stort sett ligger på Frogner. Når det er sagt så er vi glad i bydelen, og den er i sterk vekst - eller transformasjon er kanskje riktigere å si.
P: Dessuten så er det veldig sentralt! Vi kan sykle overalt.
I: Vi lever i et samfunn som vi har lyst til å utvikle, her er det ikke snakk om å ha parkeringsplass.
- Litt vagt og stort spørsmål, men hva ønsker dere å realisere gjennom virksomheten?
I: (Ler) Nja, jo, jeg vil realisere herlighetsverdier til folk. Vi jobber i en bransje som er ganske ingeniørstyrt, og av kortsiktig økonomi. Det er ting som vi helst vil motarbeide.
P: Det er også noe ego ved det, vi vil prøve å lage noe fint som vi kan leve i selv, det handler ikke bare om å redde verden. Slippe å kjøpe en villa i Asker når man får kids, lissom.
I: Det er det vi prøver å realisere med arkitektur. Men, jeg kommer fra en familie der faren min driver et bakeri nede i Tyskland, midt i byen. Og det er et jævlig behagelig liv vi har levd der, hele bedriften er en sosial ting. Det er en god måte å leve livet sitt på, og sånn vil jeg at min arbeidshverdag skal være også. Vi skal være en gjeng! Jeg har ikke lyst til å jobbe på en annen måte.
- Så, har dere utviklet en slags ideologi for praksisen?
I: Ja, det går på det at det skal være en sosial arena, et bra sted for folk. Men det er også det at alt vårt arbeid skal ta utgangspunkt i menneskets behov. Det er opplevelsen og tilfredsheten hos mennesket som må direkte dimensjonere byrommet og strukturene vi lager - ikke via svingradiusen til en bil, som er et industrielt produkt. Det må ivaretas separat. Så det er vel det menneskelige!
P: Et godt eksempel er Småpudden i Bergen...
I: ... den har ikke merverdi i sin form. Selv om folk står og kysser der i solnedgangen.
P: Ja, men det er mer på tross av, enn på grunn av, bruas utforming.
- Litt som Barcode, som glinser i solnedgang, men ellers er stygt.
I: Mhm, men det tar meg tilbake til de gamle mesterne som lagde fantastiske rom som gikk inn på mennesket, i kontekst. Vi vil til de gode rommene og de gode romopplevelsene, men veien går via politikk og økonomi. Man må jobbe så utrolig bredt.
- Hvordan var oppstartsfasen, var det f.eks. stressende, eller husker du det som en fin periode?
I: For min del så har det vært en eksponentiell vekst, før var det et roligere tempo, der jeg kunne sitte på gaten og prate med folk over frokosten. Det har hele tiden blitt mer og mer jobb, det "slækker" ikke ut. Nå har vi kommet over en kneik hvor vi har fått organisere oss slik at noen tar økonomi, noen er prosjektledere osv.. Jeg har troen på at det flater ut litt snart, men det har jeg trodd mange ganger tidligere også. Det at det er så vanskelig i begynnelsen stemte ikke, for å være helt ærlig. Det var ganske hyggelig og fint, vi tjente ikke så mye, men det var heller ikke et stort mål. Jeg kjente mange kunststudenter i Bergen, og da de var ferdigutdannet, så jobbet de 50% på Rema1000 og drev med kunst på halvtid. Og noen drev etter hvert mer og mer med kunst, mens andre falt over i andre ting. Mens alle fra arkitekthøgskolen skulle ut i 500 000 i lønn første dagen de var ferdig, og det virket veldig rart for meg. Hvorfor kunne ikke vi gjøre som kunstnerne? Så vi tjente ganske lite, men så til at vi hadde gode rammer rundt jobben. Og det er fortsatt førsteprioritet.
- Hva har vært den største utfordringen ved driften av kontoret?
P: Vi har hatt en knekk nylig.
I: Jo større prosjektene blir, jo mer spiller juss en rolle i utformingen. Og vi har ikke en jurist på kontoret, så vi brukte lang tid på en kontrakt med Statens vegvesen som ikke ble noe av, fordi det var en juridisk mølje.
P: Vi spiller på et nivå nå hvor vi hadde hatt godt av å ha ansatte som tar seg av sånt, men det går ikke.
I: Og det handler om at vi vil inn på et marked som er anpasset store bedrifter, og da blir det et kræsj mellom den faglige spisskompetansen vi har på mobilitet og et system som ikke er bygget for det. Så det har vært en utfordring, men samtidig ganske spennende.
P: Det som er en utfordring for de fleste kontorer på vår størrelse er å finne balansen på arbeidsmengde, hvor du har nok å gjøre for å få lønn, men ikke for mye eller for lite. Og det er ganske tilfeldig hvilke jobber man får, så det er ikke lett å forutsi.
I: Og igjen vanskeligere når man vil levere gode ting, og ikke takker ja til alt uten videre.
- Ja, hva slags prosjekter vil dere unngå?
I: Vi tar bare prosjekter med høye miljø- og samfunnsambisjoner.
P: Vi har ikke et prinsipp om at vi ikke skal ta en viss type prosjekt, bortsett fra kanskje olje- og gassrelaterte ting (ler). Vi jobber f.eks. med veiprosjekter, fordi vi jobber med sykkel- og byinfrastruktur. Hvis man ser en mulighet til å gjøre noe bedre så tar man det.
I: Men vi vil ikke øke bilbruk. Vi sier fra oss en del.
P: På en del boligprosjekter så har vi sagt fra oss ting, selv et stykke uti. Det handler om at folk ikke står ved de opprinnelige ambisjonene.
- At utbyggere plutselig endrer på betingelsene?
I: Ja, at de ikke har noen ambisjoner om annet enn godt salg, i første rekke.
- Har dere en typisk arbeidsdag?
P: Folk gjør sitt og har ansvar for forskjellige prosjekter, så annet enn at vi prøver å holde mandagsmøtet på en mandag, så har vi ikke så mange rutiner.
I: Vi veksler mellom å arbeide selvstendig og møtes for å gå over ting i plenum. Og veksler igjen mellom en intern diskusjon og ekstern diskusjon med samarbeidspartnere eller kunder.
- Hva er den største fordelen ved å være et mindre kontor? Er det friheten?
I: Den friheten kan du bare avblåse myten om. Den eneste friheten vi har er at vi kan velge arbeidsoppgaver. Det at vi er så små betyr at vi er veldig bundet til de prosjektene vi tar, og må være tilgjengelig for kunder til enhver tid. Det er mye mer fleksibilitet i organisasjonen til en stor bedrift.
P: Men vi er jo litt friere til å komme litt senere om vi har sovet dårlig eller hva det skulle være, da.
I: Ja, det er fordi vi kjører en human personalpolitikk. Vi har en frihet som er veldig styrt av prosjektene våre, kan du si.
- Har det gjort dere noen erfaringer som dere tenker kan hjelpe folk som vil gjøre som dere, eller blir det vanskelig - fordi det er så individuelt?
P: Det er vanskelig, det er veldig forskjellig utfra hvor mange man er. Kanskje å ha passe med rutiner, men ikke for mange.
I: Vi har blitt eksperter på å finne ut av ting. Det er viktig å bruke hverandre som kontroll før man sender noe til en tredjepart. Man må ha lyst til å yte service til kunden, og ha forståelse for kunden.
- Er det noen kontorer eller mennesker som dere ser opp til eller har blitt inspirert av?
I: Da vi startet kontoret var målet å ikke se opp til noen som helst. Men jo lenger vi har holdt på, jo mer respekt har jeg fått for andre. Ikke sånn at jeg nødvendigvis vil gjøre som dem, men jeg forstår hvorfor de gjør som de gjør, og da vet jeg selv hvordan jeg kan gjøre mitt arbeid bedre. Så da er fagpersoner som Rainer Stange utrolig inspirerende på sin måte, selv om jeg er uenig med ham innimellom.
P: Men vi ville jo skape et brudd fra de eksisterende kontorene i oppstarten. Så da er det vanskelig å ha et forbilde.
I: Jeg vil jo si at bildene av Ralph Erskines kontor ombord en båt, som en flyttbar sosial ting, er en megainspirasjon. Og i Oslo er nettverkspersoner som Ola Bettum, som er overalt og har et voldsomt pågangsmot og nysgjerrighet, noe jeg etter hvert har fått veldig mye respekt for.
P: Og man får veldig respekt for folk man møter og jobber med, som Helen & Hard.
I: Og Einar Lillebye som er intenst interessert i en nisje som ligger mellom arkitektur og infrastruktur. Nysgjerrigheten til noen av disse menneskene er noe jeg ser opp til.
- Ok, siste spørsmål: har dere et drømmeprosjekt?
I: Jeg syns at man ofte får drømmeprosjektet i fanget. F.eks. sykkelplanen i Moss. Våre drømmeprosjekter ligger ofte ganske nærme oss og er derfor ganske realistiske. Men jeg kan si at ett drømmeprosjekt hadde vært å tegne ut en av disse armene fra #Oslofølelsen - å lage sammenhengende sykkelveier som ikke har noe med bilveier å gjøre.
P: Vi har et som kommer til høsten, men det kan vi kanskje ikke snakke om nå?
I: Nei, ikke enda (ler).
P: Drømmeprosjektet er under planlegging.
I: Ja, det er bra!
