Sverre Austnes, arkitektstudent ved NTNU
På min andre kveld i Trondheim sitter jeg på min flaskegrønne sykkel på vei mot Gløshaugen. Trondheim er en liten by, så en sykkel er alt man trenger for å komme seg fram. Jeg kommer meg til slutt ut av en jungel av småveier og trehus, før veien åpner seg foran meg. Den store steinbygningen i enden av veien er ikke til å ta feil av, med sine spir og middelalderinspirerte arkitektur. På denne veien har kloke hoder vandret med matpakka i sekken i hundre år. Jeg får en følelse av å være med på noe stort. Selvsagt er glorifiseringen av studenttilværelsen kortvarig, kanskje som følge av at jeg i skrivende stund spiser knekkebrød av typen husman med kaviar til middag. Veien ender i parken foran Hovedbygningen, hvor det sitter et par mindre grupper. Jeg låser sykkelen og går bort til mine framtidige medstudenter. Som en tvangsgiftet brud på bryllupsdagen er i dag den dagen jeg skal møte menneskene jeg skal dele min framtid med. Hjernen er satt til minglemodus og jeg har på forhånd tenkt ut en kreativ måte å si «jeg startet på arkitektur fordi jeg ville skape noe og være kreativ» på. Det hadde resten av gjengen og.
I løpet av de neste ukene etter møtet på plenen blir klassen på 80 studenter introdusert for faget. Mens våre naboer, ingeniørene, starter semesteret med intense uker fylt med matte og fysikk, er våre introuker fylt med praktiske oppgaver som må løses med kreativ list. Vi tok derfor med hakke og spade og reiste ut til en strand like utenfor byen, der vi fikk i oppgave å skape et møte mellom vann og land i sand. For nybegynnere i faget virker oppgaven absurd. Likevel kan få motstå fristelsen av å leke i sanden. Leken blir til et produkt med en historie vi kan formidle til våre medstudenter, og kan på en måte være en parallell til studiet i seg selv. Vi ble samtidig inndelt i hver vår gruppe som vi skulle samarbeide med resten av semesteret. I tradisjon tro består introukene også av å bygge drager, som helst skal fly. Uvitende om at jeg allerede da lærte om styrke, stivhet og vekt, konstruerer vi en enorm stjernefrukt basert på intuisjon og optimisme. Det viste seg at de underligste ting flyr, bare man løper fort nok.
Introukene går parallellt med fadderukene. Disse er arrangert av Broderskapet, arkitektenes linjeforening her i Trondheim, som sørger for at studentene alltid har noe å glede seg til. Fadderukene består av daglige arrangementer, med alle slags aktiviteter rundt omkring i byen og på fakultetet. Man får tidlig et sammensatt inntrykk av nærmest samtlige medstudenter, ettersom fysisk og psykisk tilstand har en tendens til å variere under slike ekstreme omstendigheter. Ikke bare blir vi tidlig godt kjent med klassen, men også representanter fra både andre og tredje klasse. For å nevne et av mange gode minner, ble fadderperioden avsluttet med «dafting» nedover Nidelva. 50 gummibåter, 100 studenter. Slapp av, mamma. Jeg hadde redningsvest.
I motsetning til de fleste arkitektskoler i Europa, har vi vår egen tegnesal med tilegnede tegnepulter, sentralt plassert midt på Gløshaugen. I et stort, åpent rom sitter hele klassen gruppevis. Har man et spørsmål eller behov for konstruktiv kritikk, er det kort vei til nærmeste medstudent. Tegnesalen fungerer som et konstruktivt landskap for å produsere arkitektur, som forelesningssal eller som kaffistove. Man glemmer fort resten av de 9000 studentene på campus.
De fleste er vant til å forholde seg til pensum og et fasitsvar. Arkitektur mangler nettopp dette. Omstillingen fra grunnskole til et arkitekturstudie er dermed stor. De i klassen som så for seg arkitektur i Trondheim som et liknende alternativ til bygg- og miljøteknikk, kontra AHO eller BAS, fikk seg et lite sjokk. Det er ingen ting som tilsier at dragebygging og sandslott krever at du har brukt flere år på å ta opp fag for å møte det høye snittet og realfagskravene. Noen var redde for at det var forgjeves. Kanskje det er noe sant i det? De andre arkitektskolene i landet opererer med andre opptakskrav, og skolene står mer frie til å bedømme kandidater på annet grunnlag enn karakterer. Tross diskusjonen rundt opptaksmønsteret her i Trondheim, resulterer dagens ordning i studenter som er vant til å jobbe hardt. Etter introukene kastes vi nemlig inn i prosjekteringens verden.
Uten nevneverdige forkunnskaper skal vi bygge konstruksjoner i tre i 1:1. Kulturfestivalen UKA trenger blest rundt sitt intim- og barneteater, og vi får dermed i oppgave å konstruere noe som skal lede publikum inn mot hovedinngangen til teateret. Vi skal også ha i mente at barn bør kunne ha glede av konstruksjonene. I løpet av de to første ukene bygger hver gruppe en modell og tegner de nødvendige tegningene. Mandagen uken etter stiller jeg opp med nyinnkjøpte snekkerbukser og knebeskyttere, som jeg prøver febrilsk å skitne til, slik at jeg virker mer erfaren for skuelystne som går forbi. Etter to uker med hamring, saging, drilling, grubling, frustrasjon og åpenbaring, står seksten konstruksjoner ferdige, og UKA er i gang. Et par uker senere er jeg tilbake ved konstruksjonen, og ser flere barn klatre rundt i boksene våre mens bekymrede foreldre står klare til å ta dem i mot når de faller. Følelsen av å se noen andre ha glede av noe jeg bokstavelig talt har blødd for å lage, er ubeskrivelig.
Uken etter reiser vi til fiskeværet Titran på Frøya. Snekkerbukser er byttet ut med skalljakker, som dekorerer det forblåste kystlandskapet som nonstop. Oppgaven er denne gangen å gruppevis måle opp og registere parseller på henholdsvis 25 x 150 meter, før snitt og plan for hele tomta skisseres. Alt vi har til rådighet er et titalls bambuspinner, målebånd, tegnesaker og en horisont. Det er noe spesielt med å tilbringe mye tid på et begrenset område i et så stort og åpent landskap. Omgivelsene blir mer distansert og tomta blir intim. Etterhvert begynner man å kjenne igjen de samme steinene og dammene, og man forutser hvor man kommer til å snuble. Dagene tilbringes ute i det værutsatte området, før vi trekker inn om kveldene for å innta lokale råvarer med allerede gode venner. Et knippe av våre lærere var med oss under hele turen, og representerer den viktige tilstedeværelsen av lærere på studiet. Våre lærere er ikke distanserte forelesere, men engasjerte pedagoger som brenner for å hjelpe oss med prosjekter og husker våre navn.
Registreringene vi foretar oss på Titran er grunnlaget for oppgavene resten av semesteret. Tilbake på tegnesalen blir skisser og mål bearbeidet, før en utstilling av arbeidet settes opp. Semesteret avsluttes med en siste oppgave, «Rom for undring». Her skal vi konstruere et rom på tomta der opplevelsen av de fire elementene uttrykkes. Ved bruk av arkitektoniske elementer skal vi tydeliggjøre opplevelsen av stedet, samtidig som konstruksjonen skal fungere som et vern mot naturkreftene som herjer på området. Oppgaven er åpen, så den kan løses på utallige måter. Framgangsmåte og resultat ble dermed svært variert blant studentene. Felles for oss alle var at vi fikk erfare de mange faktorene en arkitekt må forholde seg til: sol/skygge, vindretninger, flo/fjære, vegetasjon, materialitet, åpent/lukket osv. Byggeklosser i tre og elementer i papp blir i ukenes løp erstattet av ferdige modeller, og skisser blir til detaljerte tegninger. Seks uker flyr av sted, før de siste timene før innlevering nærmer seg. Jeg står i en dam av min egen svette, mens klokken tikker ekstremt raskt ned mot deadline. Printeren har bukket under for presset, og flere av oss er på vei til å gjøre det samme. Plutselig står en utstillingsklar plansje ferdig, og mitt første av ti semestre som arkitektstudent er over.
Synd det bare er ni igjen.
