Det er lov å feile

Rosabloggere vinner priser ved å innrømme sine menneskelige feil, mens planleggerne legger hodet på hoggestabben i et forsøk på å skape en bedre verden. Det som slår meg er at Brownies oppstod ved at en baker glemte å ha bakepulver i sjokoladekaka.

             Vilde Lofthus Rooth, student by- og regionsplanlegging, Wageningen University

”Sometimes accidents happen and beauty is born” – William Gass

Professor og blogger Paul Roncken drar mer eller mindre engasjerte studenter gjennom Rotterdams trange gater, nybygd etter andre verdenskrig. Noen av byggene er så merkelige at det første som slår meg er at Nederland burde revurdere ruspolitikken sin. Andre er fantastisk enestående, og jeg lurer på hvor lenge jeg må jobbe for å kunne bo i en 20 kvadratmeters leilighet i en by som beskrives som ”Nederlands Detroit”. Det uperfekte og det unike går hånd i hånd. Det er grusomt og det er vakkert. Jeg hater det og jeg elsker det.

Oslo gjenoppstod med ny fasade da Barcode ble reist mot himmelen. Hadde planleggerne hørt alle ordene som blir sagt om prosjektet hadde de grått av glede og smerte. Et vellykket prosjekt, eller en utrolig dyr tabbe? Kanskje er det nettopp på grunn av all diskusjonen prosjektet har skapt, at det kan ses på som vellykket? Eller er tiden den eneste sanne dommer der den neste generasjon vil fortelle vår historie, og det vil ta årtier før vi vet svaret? 

I ytterkanten av de fleste Europeiske byer finner vi historisk viktige planleggingsprosjekter som i dag omtales som problemer. Etterkrigstiden løftet nesten hele Europas befolkning opp av utedoene og inn på vannklosett. I randsonen av Oslo strekker Lambertseter og Furuset seg mot himmelen. Prosjekter som gjorde at vi håndterte den enorme urbane immigrasjonen og folkeveksten, og gav folk en verdig levestandard. I dag omtales de nærmest som katastrofer fordi arkitekturen ikke kan måle seg med den i hjertet av Paris. Når vi forteller forrige generasjon sin historie omtaler vi den som en fiasko, selv om prosjektene løste de utfordringene de skulle. Har vi virkelig en rett til å dømme?

«Success is the ability to go from failure to failure without losing your enthuisasm» - Winston Churchill

Redselen for å feile graver seg dypere inn i dagens ungdom, de er så redde for å feile at de ikke tør å handle. I et forsøk på å riste oss ut av idéen om det perfekte dras vi rundt i Rotterdam og ser grusom og fantastisk arkitektur. Vi får høre at hele byen er et lappeteppe av ideer og prosjekter, hvor kun noe står igjen i dag. Hvis noe nytt og annerledes fungerer har vi kanskje løst et problem vi ikke viste vi hadde. De samme planene om igjen vil bare skape de samme problemene, om igjen.

Et av de vakreste stedene jeg vet om i Oslo er operaen. Ikke fordi jeg ser mye opera, men fordi det å sitte på taket og observere sollyset som gradvis forlater byen alltid fyller meg med glede og undring. Det at en utfordrende del av Oslo skulle gis tilbake til folket i form av høykultur dekket i marmor, høres på mange måter umulig ut. Likevel har operaen blitt en elsket og folkekjær park fordi noen turte å ta et vågalt grep, og å tenke nytt. Hadde vi bygget nok en pompøs murbygning på Oslo vest i stedet, hadde operaen forblitt gjemt og glemt. Det er lov å feile, så lenge man våger å tenke nytt.

Når jeg lurer på om jeg tørr å gjøre noe nytt, kjøper jeg en stor kopp kaffe og en Brownies setter meg på operataket og ser utover hovedstaden vår. Hvor mennesker har tenkt og planlagt i over tusen år. Kun små monumenter står igjen fra all denne tiden. Fra mitt ståsted er det en suksesshistorie. Som oss mennesker har også steder feil og mangler. Og som medmennesker vet vi at de ikke hadde vært det samme uten alle de små særegenhetene. Vi lærer og vi vokser, gjennom å feile.