Trevarefabrikken er et prosjekt i Henningsvær i Lofoten, drevet av en vennegjeng med ambisjoner om å skape en kulturell drivkraft i et lite lokalsamfunn. KOTE har tatt en prat en en av ildsjelene bak prosjektet, Mats Alfsen fra Bergen.

Hvem er Trevarefabrikken?
Vi er to brødrepar fra Bergen som sammen har kjøpt Trevarefabrikken i Henningsvær.

Hvordan endte dere opp med denne gamle fabrikken?
Det som nå er blitt vårt nye liv, begynte som en ferie i Lofoten sommeren for to år siden. Planen var å kjøre til Jotunheimen, men siden det pissregnet der og solen skinte i nord kjørte vi i ett strekk opp til Lofoten. Etter å ha surret rundt i et klatreområde kalt Paradiset noen dager, dro vi inn til mer siviliserte strøk hvor vi møtte en del lokale unge folk som var hjemme på ferie. Nye kontakter førte til nye fester, og etter å ha våknet opp på et stuegulv i Henningsvær ble vi invitert med på fjelltur av Sondre Justad. Han pekte på den store grønne Trevarefabrikken vi så langt der nede, og mente vi burde se på den før vi kjørte sørover igjen dagen etter. Vi elsket Lofoten, og Trevarefabrikkens beliggenhet var nydelig. Med 2000 kvm var det nok armslag for alle fire. Da vi kom sørover igjen, tenkte vi at vi måtte få kjøpt bygget før noen andre gjorde det.

Hva var ideen bak prosjektet?
Ideen var forsåvidt ikke-eksisterende da vi kjøpte bygget. Vi var bare forelsket. Det første som dukket opp som konkret ide var et nervesanatorium av den gamle sorten, hvor man kan trekke seg tilbake og gjenopprette mental balanse gjennom nærhet til natur og frisk sjøluft. Dette viste seg å være en lite kommersialiserbar idé, og vi beveget oss videre mot et konsept som tilrettelegger for å kunne oppleve Lofotlivet på en god måte. Dette innebærer enkel servering, muligheter for å bo, og at det skjer så mye spennende i bygget at man ikke vil savne byen. Det har vært viktig for oss å kunne senke terskelen til å prøve Lofottilværelsen. Det skal for eksempel være mulig å kombinere Lofottilværelsen med å få jobbet litt, og bygget skal været lagt til rette slik at folk kan bruke det som kontor. Det skal ikke være nødvendig for alle andre å hoppe i det med begge beina først som vi har gjort.

Hvordan har dere gått frem i oppstartfasen?
Ettersom vårt utgangspunkt var så blankt har vi jobbet mye med å bli kjent i området og jobbet med konsept. Vi har snakket med mange mennesker i lokalområdet og folk som har kjennskap til aktuelle næringer. Vi fikk også veldig god hjelp av arkitektstudentene Espen Eide og Silje Ruud, som jobbet med veiledning fra arkitektgruppen Lille Frøen. Det ser ut til at det har vært lurt å la ting synke inn litt før man pådrar seg de store kostnadene.

Det ser ut som kultur- og naturopplevelser er en viktig drivkraft i prosjektet?
Det var vel sånn at vi hadde kommet litt i en slags 25-årskrise. Eller kanskje ikke en krise, men vi var ferdig med det som var litt lagt opp for oss som å fullføre en utdannelse og få en jobb. Vi ønsket komme oss vekk fra den vanlige kontorhverdagen og tenkte oss om, “hva betyr egentlig noe for oss?”. Vi liker å veldig godt å være aktive, spesielt klatring for min del. Da vi flyttet fra Trondheim etter å ha nerdet oss på NTNU i noen år, så vi at det også fantes andre type mennesker enn de som jobber med tall. Disse var eksotiske og interessante for oss. Det ville vært begrenset hvor lenge vi hadde holder ut på et “utkantsted” som Lofoten uten et kulturtilbud. Dette tilbudet er her allerede altså. Vi vil bare styrke og utvide det. Vi håper på å bli et møtepunkt hvor alle disse interessene møtes og kan fungere sammen. Som en noe svevende gjest sa i sommer “it’s about nature, culture, business and love”. Litt klissete, men det dekker ganske greit det prosjektet vårt handler om.

Hva er det ved de tidligere lokalene som passer til kulturformål?
Lokalene er store og åpne, med fint lys og fin utsikt. De er også helt autentiske. Det har ikke vært gjort større endringer der siden bygget ble oppført rett etter krigen, utenom at noe av det elektriske anlegget, som en gang tilhørte Tirpitz, er oppgradert.

Har fabrikken tilgjengelige uteområder, hva skal dette brukes til?
Bygget ligger på mange måter veldig godt til. Den ligger 50 m fra dagligvarebutikken, som kanskje er det nærmeste man kommer et samlingspunkt i Henningsvær. Samtidig er det en stor tomt hvor fokus er utover Vestfjorden og Lofotenveggen; den ville naturen som gjør Lofoten så spesielt. Det er viktig for oss å bruke dette uteområdet, som for Hennigsvær er ganske unikt, på en god måte. Her gjelder det å ta hånd om praktiske utfordringer som f.eks parkeringsmuligheter, innsyn og utsyn til naboer, å beholde utsikt til natur, bruke lyset, m.m.

Hvordan er deres forhold til Henningsvær og lokalbefolkningen der?
Forholdet til Henningsvær og lokalbefolkning er veldig bra. Vi har blitt godt tatt imot både av lokale myndigheter og folkene her, og de setter pris på at noen gjør noe ut av potensialet som ligger et bygg som Trevarefabrikken. Det er veldig gøy å bli en del av et mindre samfunn, hvor man får med seg alt det viktige som skjer, samtidig som man vet at alt man selv gjør blir lagt merke til. Det har vært mindre greier som ikke har vært utelukkende positivt, som kritisk mumling fordi vi ikke har klippet gresset, men dette ser vi på som en oppdragelse. Og det tror jeg vi trenger.

Hvordan bruke bevaringsverdige bygg som en positiv drivkraft i lokalmiljøet?
Alle i Henningsvær har et forhold til bygget. Enten har de jobbet der selv, eller så har de nære venner eller slektninger som har jobbet der. Det er vel heller denne viktige betydningen bygget har hatt for folks liv som gjør at lokalbefolkningen liker det vi gjør, heller enn at det har en vernestatus. Jeg tror folk på mindre steder er mer bevisst sin lokalhistorie, og det er fint at denne historien lever videre gjennom at bevaringsverdige bygninger tas i bruk. Jeg tror folk er stolte over at det er håndtverksproduksjon området er bygget opp rundt, og dette gjør at det kan leveres unike opplevelser. Her smelles det ikke opp noe stort nytt Thon-hotell. Man bruker de byggene og fasilitetene som er der. Dette er kanskje ekstra spesielt med Henningsvær, og det er nettopp derfor Riksantikvaren er interessert i å gi stedet en spesiell status.

Hva er de største utfordringene dere har støtt på?
Vi har vel fremdeles til gode å møte på noen skikkelige utfordringer. De tingene som kunne medført problemer når fire løker skal renovere en fabrikk har så langt løst seg. Det er jo selvfølgelig en utfordring å få banken med på å finansiere et såpass stort prosjekt som drives av unge folk uten lignende prosjekter å vise til. Men det virker som om også dette løser seg.

Har dere et tips til andre som ønsker å transformere gamle bygg? Hvordan kommer man i gang?
Et tips må vel være å ta seg tid. Først nå begynner vi å skjønne litt av hvilke kvaliteter som er i bygget, i tomten og i lokalmiljøet. Jeg tror også det er viktig å ikke glemme at prosjektet faktisk skal gå rundt økonomisk også, i hvert fall når kostnadene ved å klargjøre bygget for ny bruk er store i forhold til tilgjengelige midler.

Hva er ambisjonen for de neste årene fremover?
Vi fikk en teststart allerede i sommer med en enkel utebar som ble en stor suksess iløpet de ukene den var åpen. Vi har også fått lagt nytt tak gjennom et tett samarbeid mellom en enorm dugnadsgjeng og taktekker. Neste sommer satser vi på at første etasje er klar. Dette skal bli en storstue hvor man kan samles til forskjellige anledninger, om det er for å utveksle turplaner, smake lokalt øl, være på konsert, eller bare flykte unna dårlig klatrevær.

Beskriv drømmescenariet for Trevarefabrikken:
Drømmescenariet for Trevarefabrikken er at vi klarer å holde på den gode stemningen og variasjonen som er blant de som har kommer på besøk under de siste somrenes dugnad, og at Trevarefabrikken er det beste utgangspunktet for en fin opplevelse i Lofoten. Alle typer mennesker synes stedet er interessant! Trevarefabrikken er en greie som har beholdt den noe mystiske “auraen” som oppstår når planene ikke er spikret, men stadig utvikles.