Utstillingen Barn ingen adgang! åpner på DOGA 4. februar.
Emnet «Bylandskapet som sosial arena» tilbys annenhver høst ved institutt for landskapsplanlegging på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Høsten 2015 fikk masterstudentene i landskapsarkitektur og by- og regionplanlegging utforske hvordan man kan bruke barn og unges medvirkning som utgangspunkt for å skape gode sosiale arenaer i byer og nabolag.
Ingvild Bodsberg Stræte, studerer By og Regionalplanlegging ved NMBU.
Emnet ble gjennomført i samarbeid med norsk design- og arkitektursenter (DOGA) som en del av deres pilotprosjekt om bruk av digitalt barnetråkk som verktøy i planleggingen. Vi samarbeidet med tre forskjellige kommuner – øykommunen Giske på Sunnmøre, Nordlands fylkeshovedstad Bodø og stasjonsbyen Ski i Osloregionen. Dette er kommuner med ulike utfordringer, men fellesnevneren er at de alle har potensial til å bli enda bedre steder for barn og unge å vokse opp i.
Barn formidler sin bruk av nærmiljøet på workshop i Bodø september 2015 Foto: Ingvild Bodsberg Stræte
Kunnskap om hvordan barn og unge bruker byen og nabolaget er viktig for å forstå hvordan man bør planlegge for gode oppvekstsvilkår. Det kan gi økt innsikt i hva som er viktig for barn og unge å bevare, hvordan man kan forsterke kvaliteter som betyr mye for dem, hvilke utfordringer de har i nærmiljøet sitt og hvor det er viktig å gjøre forbedringer. Å la barn og unge være med i planleggingen er dessuten svært viktig for at de skal utvikle sine demokratiske ferdigheter og lære om ansvaret som ligger i å være en engasjert borger.
I Norge er det lovfestet i plan- og bygningsloven at hensynet til barn og unges oppvekstsvilkår skal ivaretas i all planlegging, og kommunen har dessuten ansvar for å sikre aktiv medvirkning fra barn og unge i planprosessene. Det er flere måter å løse dette på, men det har blitt stadig vanligere å ta i bruk verktøyet digitalt barnetråkk. Det går ut på at barn og unge registrerer i kart hvilke steder de liker og ikke liker, hvilke steder de møtes og gjør aktiviteter, og hvilke steder de ønsker endringer. Utfordringen i mange planprosesser er å analysere disse registreringene på en god måte og finne ut hvilke grep som bør gjøres i planene, og deretter beholde disse tiltakene i møtet med sterkere økonomiske interesser.
I emnet «Bylandskapet som sosial arena» fikk vi bryne oss på hvordan medvirkning kan påvirke det endelige resultatet av et prosjekt. I tre intensive uker i starten av semesteret delte vi oss inn i grupper og satte oss inn i kommunen vi skulle jobbe med. På bakgrunn av dette identifiserte vi hvilke temaer og problemstillinger vi ønsket å fokusere på og som vi vurderte som særlig viktige å få belyst med tanke på barn og unges situasjon i kommunen. Vi lærte om medvirkning generelt, og metoder for medvirkning med barn og unge spesielt. Deretter planla og gjennomførte vi workshops med en rekke engasjerte, imøtekommende og kreative barn og tenåringer i Giske, Bodø og Ski.
I workshopene fikk vi testet en rekke medvirkningsmetoder for å få fram hva barna mente om nærmiljøet og kommunen sin. De ulike metodene ga oss kunnskap om forskjellige aspekter. Ved å ta med barna ut i skolegården og la de være guider i nærmiljøet fikk vi se med egne øyne hvordan de forholder seg til sine fysiske omgivelser. En ting var det de fortalte oss med ord, noe annet var det de fortalte oss med kroppen – de balanserte, klatret, løp, stod på hodet, spilte fotball og viste i det hele tatt at de ønsker og trenger å ha steder som er egnet for fysisk utfoldelse av ulike slag. Innad i klassen brukte vi flere ulike metoder for å få fram barnas visjoner for stedet sitt, for eksempel ved å la de tegne postkort fra framtidas Bodø, eller velge bilder som de ville at skulle representere Ski i framtida. Andre metoder var nærmere knyttet opp mot barnetråkk-metodikken, ved å ta utgangspunkt i kart for å få fram hvilke steder de bruker, liker og ikke liker. Det var nyttig for å knytte meningene deres til konkrete steder. I min gruppe brukte vi en historiefortellingsmetode for å få kunnskap om hvordan barna bruker nærmiljøet i løpet av hele døgnet og til ulike årstider. Det gjorde at barna ble nødt til å tenke bredere enn akkurat «her og nå».
Workshop i Bodø september 2015. Ved hjelp av postkort skulle barna tegne sine visjoner for framtidas Bodø. Foto: Ingvild Bodsberg Stræte
Det viste seg nemlig at en av de største utfordringene med å bearbeide resultatene fra workshopene var det at mange av barna forholdt seg svært konkret til sin nære virkelighet og dermed kom med spesifikke utsagn – for eksempel at «det er farlig å være i Breivika fordi en jeg kjenner falt i vannet der en gang.» Det er forståelig at barna kommer med slike utsagn, men det er likevel krevende å tolke spesifikke uttalelser og finne ut hvordan de passer inn i en større kontekst. Sånn sett er det kanskje forståelig at henvisninger til barn og unges medvirkning ofte er svært vage i plandokumenter. I det videre arbeidet måtte vi derfor prøve å forstå hva barnas utsagn var et uttrykk for, uten å legge meninger i munnen på dem. Men det var også en del ting de uttrykte ganske klart og tydelig – for eksempel at de er skeptiske til for mye fortetting og bygging, samtidig som de verdsetter en del former for byliv og urbane kvaliteter. Både direkte og indirekte forstod vi at de ønsket seg gode sosiale møteplasser som egner seg for deres aldersgruppe, hvor det er rom for både organiserte og uorganiserte aktiviteter.
Etter workshopen gikk vi i gang med å lage egne prosjektoppgaver hvor vi brukte barnas medvirkning som utgangspunkt for å utvikle gode sosiale arenaer. Resultatet av høstens arbeid var 22 prosjekter som ble vist fram med utstilling og presentasjoner på DOGA i desember 2015. Tilbakemeldingene fra kommunene var at vi i stor grad hadde truffet spikeren på hodet når det gjaldt å identifisere utfordringer, og at vi kom med mange gode ideer for å ta tak i problemene og gjøre stedene bedre – ikke bare for barn og unge, men for resten av befolkningen også. Vi hadde neppe fått samme forståelse for stedet dersom vi ikke hadde lært av ekspertene, nemlig de som bruker stedet hver dag som arena for aktiviteter, sosiale møter og ferdsel. Brukerperspektivet gir kunnskap om hva det er viktig å verne om og hva det er viktigst å ta tak i. Designerens og planleggerens fagkunnskap er viktig for å forstå hvordan man kan utvikle et bedre sted, men det er også svært viktig at vi som landskapsarkitekter og planleggere ser verdien av medvirkning i arbeidet med stedsutvikling. Derfor er det bra at vi får prøve det ut i praksis i utdanningen vår, selv om det ikke blir en fullkommen medvirkningssituasjon. Det er planlagt at enkelte studenter skal reise tilbake til samarbeidskommunene i løpet av våren og presentere prosjektene våre. Det blir spennende å høre om barna syns vi klarte å fange opp og ta hensyn til deres synspunkter.
Utstilling av studentarbeidene på DOGA, desember 2015.
Til slutt: Takk til de som gjorde emnet mulig å gjennomføre – NMBUs lommebok, dyktige emneansvarlige, DOGA, imøtekommende ansatte i kommunene Ski, Bodø og Giske, samarbeidsvillige lærere ved skolene og ivrige barn og unge i Ski, Bodø og Giske.