Om minna som ligg att etter at du flytter frå ein stad. Korleis byen du bur i blir eit vitne til livet ditt og korleis ein del av deg alltid vil bli verande der.
Kristina Hjohlman Reed, studerer landskapsarkitektur ved NMBU
Eg vaknar av stemma i høgtalaren som fortel oss at vi er ved togets endestasjon. Eg reiser meg opp frå den samankrøpne stillinga eg har sove i og ser ut. Eit grått teppe heng ned i fjella og over byen. Eg tek på meg regnjakka og går av toget, ut i dei første morgontimane. Gatene er tomme, med unntak av ein og annan som traskar for seg sjølv, kanskje på veg til jobb, kanskje på veg heim? Bak meg humpar trillekofferten min seg framover på brusteinen og overdøyver dei andre lydane rundt meg. Eg tenkjer på dei titals gongane eg har kome med buss og tog hit og strevd meg bortover og oppover dette ujamne underlaget. Dagen eg flytta hit og hadde sekk på sekk på koffert og spanske turistar peika på meg og lo ”mira!”. Gongane eg kom tilbake frå juleferie med fleire par ski og altfor mykje klede på meg. Alltid like bestemt på ikkje å ta taxi, alltid like forbanna på meg sjølv for at eg ikkje hadde pakka lettare denne gongen. Men ikkje i dag. I dag vert eg fylt av ein melankoli over alt desse gatene var og framleis er for meg, og samtidig ein lykkekjensle over å vere her igjen. Minna straumar på idet eg går forbi den indiske restauranten på hjørnet der dei akkurat har pressa inn eit bord for mykje, forbi benken der vi ein gong sat og song for full hals på veg ut på byen, forbi den overfylte bruktbutikken der du kan bytte ut eit gamalt smykke med ein gamal sykkel og som neppe kan gå med overskot nokon gong, opp den altfor bratte bakken som eg alltid fortrenger kor slitsam er, særskilt i pøsande regn etter ein lang dag på lesesalen, forbi leilegheita med vindauga som berre blir meir og meir fylt opp av krimskrams for kvar gong eg går forbi, kebabsjappa der eg har kjøpt nattmat utallege gongar på veg heim frå fest, opp trappa som er så mørk om kvelden og gjorde at eg alltid småsprang opp medan eg kikka meg over skuldra, forbi Jokerbutikken på hjørnet der ein gamal alkoholikar og hunden hans har sin faste tilhaldsstad, benken under kirsebærtrea der vi brukte å ta med oss middagen. Og heile tida på denne brusteinen. Underlaget eg nokon gongar mislikte så sterkt, og andre gongar, som no, verkeleg elskar.
Det er rart å tenkje på korleis alle desse heilt konkrete tinga eg går forbi kan vekkje så sterke kjensler i meg. Eg kan bli heilt fylt opp av kjensla eg hadde då eg strevde meg opp Witchibitchibakken etter ein mislykka eksamen eller den befriande kjensla av å sitje på ein benk og synge alt eg kunne. Berre av å sjå benken, bevege meg oppover bakken, kjenne underlaget og lukte luktene som er der vert eg tatt med tilbake i tid. Det var ikkje mange år eg budde her, men likevel rommar denne byen så mange minner. Her hadde eg mine første vaksenår, her leste eg til min første eksamen, opplevde mitt første brot, tok eg permanent, hadde vi tidenes festar, hadde eg så mange gode vener, var eg einsam, sovna eg på sofaen med kebaben i handa, lo eg så eg grein, grein eg så eg ikkje fekk puste, dansa eg meg støl. Og alt dette ligg i byens krinklar og krokar, i brusteinens ruglete overflate, i trappane opp til universitetet.
Ein benk vil berre vere ein benk før du set deg på den, tek den i eie og gir den ei meining. Ein trapp vil berre vere ein trapp før du let den bli ein del av deg, litt etter litt for kvar gong du rører deg i den, i sol og regn, i godt og dårleg humør. Men det skjer så sakte, så gradvis at du ikkje merkar det før du har vore vekke frå det ei stund. Først då kan du kjenne kor mykje det er blitt ein del av deg.
Eg tek opp telefonen. ”Eg står utanfor”, seier eg lågt. Det går nokre sekund før døra går opp og eit trøytt andlet ønskjer meg velkomen med ein god klem. Eg går og legg meg for å få litt meir søvn. Eg smiler av å tenkje på at eg om nokre timar vil vakne opp her i mi gamle leilegheit i denne byen som eg kjenner at ein del av meg alltid vil bli verande i.