Den verdenskjente Carlos Garacioa åpnet forrige helg utstilling; rommets politikk og poesi. Utstillingen betrakter urbane landskap og arkitektur og knytter det opp mot konflikter i samfunnet. En gjennomgående problematikk er konflikter som oppstår mellom autoriteter og innbyggere, og hvordan man benytter arkitektur som redskap for å utøve makt og kontrollere handling.
Nasjonalmuseet for samtidskunst 17. april 2015 til 23. august 2015.
Mia Thun, landskapsarkitekturstudent ved NMBU, nettredaktør.
Mye av kunsten bærer tydelig preg av kunstnerens cubanske opphav og de totalitære kreftene under Castro-regimet. Men utstillingen belyser også konflikter som pågår i vestlige land, for eksempel de kapitalistiske markedskreftene som stadig får en sterkere makt over bylandskapet. I tillegg til den økonomiske krisen i Europa. Samtidig som kunsten betrakter to vidt forskjellige samfunn med svært ulike styresett kan mange av konfliktene som representeres relateres til begge. At Cubas situasjon kan se ut til å være i endring gjør utstillingen ekstra interessant og aktuell. Hvordan vil endringer påvirke det fysiske landskapet?
Utstillingen er sammensatt av mange ulike uttrykksformer: perspektiver av arkitektur konstruert med tråd, fotografier, konseptuelle installasjoner og arkitektmodeller er noen. Uttrykkene beveger seg fra ren fiksjon til mer eller mindre realistiske fremstillinger av eksisterende arkitektur, mens noen av verkene består av en umerkbar blanding. Denne glidende overgangen sørger for en elegant inkludering av kunstnerens egne synspunkter og inspirasjon. Man følger han på en reise der rom og arkitektur bearbeides med inspirasjon fra litteratur og film og nye forståelser for omgivelsene vekkes til live. Kunstneren selv beskriver arbeidet sitt slik:
” Dokumentasjonen av rom, en by, eller et bestemt samfunn, en dokumentasjon som senere blir utarbeidet intellektuelt, lingvistisk, poetisk, og politisk. Det er hva jeg liker å kalle møtet mellom fiksjon og virkelighet” (forfatters oversettelse).
Et av de første verkene man møter i utstillingen er store tepper som avbilder fortauer fra Havana. Under Castro-regimet var det vanlig at butikkeiere fikk navnet på butikken nedfelt i fortaussonen, og det er disse skiltene som har blitt gjenskapt i full størrelse i teppene, men med endret tekst. Teppene er vevd med så stor nøyaktighet at man forventer å tråkke på stein, for så å overraskes av teppets mykhet. ”Uten frykt –LEVE- Uten rival – DØ”, står det skrevet i ett av de, som en blanding av satire og poesi. Tekstene kan oppleves som henvisninger til den kommunistiske propagandaen som var en sentral del av bybildet, kanskje så sentral at man mistet bevisstheten for dens tilstedeværelse. På samme måte ser teppene naturtro og realistiske ut, inntil man leser budskapene, som oftest dystre og oppfordrende til kamp.
En av installasjonene i utstillingen består av en buktende bro som går over i en slags berg-og dalbane, oppstilt høyt over bakken på en vaklende trekonstruksjon. Trekonstruksjonen er inspirert av de mange trestilasene som holder falleferdige byggverk på Cuba oppreist. En midlertidig løsning som ofte er blitt permanent på grunn av manglende økonomiske muligheter for opprusting. Kunstneren kunne fortelle at ideen om installasjonen var over ti år gammel, men hans enorme frykt for berg- og dalbaner har hindret han fra å få den gjennomført. Blant stillasene er det filmsnutter fra berg- og dalbaner og en stumfilm av surrealisten René Claire. Verket gir en følelse av svimmelhet og uro og kan visstnok ses i sammenheng med den vaklende europeiske økonomien. Samtidig som det kan knyttes til forfall og tiltaksløsheten man opplever på Cuba. En rekke fotografier viser hvordan cubanske bygg holdes oppreist og kunstneren kan fortelle at hans kamerat bor i et av de avbildede byggene der hele inngangspartiet er hindret fra å rase ved hjelp av kun noen enkle treplanker. Ganske utrolig.
Dokumentarfotografiet var formatet som ledet Carlos Garacioa til kunsten og fotografier utgjør en sentral del av utstillingen. Noen av bildene er umanipulerte, mens andre har blitt satt sammen med andre teknikker. En serie bilder viser ruiner av gamle bygg som er blitt gjenkonstruert av kunstneren med trådperspektiver. Andre viser nye bygg som aldri har blitt fullført, som han har ferdigkonstruert. Med dette gjenspeiler han på en enkel måte tomrommene som oppstår i skiftet mellom gammelt og nytt. Fremstillingen av utopier og dystopier er gjennomgående i verkene og disse fotografien gjenspeiler hvor lett et bylandskap kan endre seg, fra utopi til dystopi.
Alt arbeidet i utstillingen er preget av solid håndverk og en perfeksjonistisk utførelse, der hver minste detalj er justert og finpusset. Dette gjør utstillingen til en ekstra fornøyelse å bevege seg gjennom og vekker en ærbødighet for temaene som belyses.
Et av rommene i utstillingen består av arkitekturplaner og modeller utformet på et tilsvarende nivå som reelle arkitekturprosjekter. I realiteten kunne disse blitt konstruert, selv om dette ikke er planen. I sitt studio har kunstneren to arkitekter og en modellmaker som jobber sammen med han. Kunstneren tegner og arkitektene bearbeider materialet i Autocad og lager renderinger. I utstillingen vises tre modeller som hver for seg belyser tre aspekter ved det kommunistiske samfunnet; utdanning, helse og sosial kontroll. For arkitekturinteresserte er nok dette et av de mest interessante rommene i utstillingen. Både fordi kunsten utformes som ekte arkitektur, slik at grensen mellom kunst og arkitektur nesten viskes ut. Men også på grunn av at man presser kjente arkitektoniske konsepter mot det ekstreme.
Verket Public Buildings as Greek Agora er en av arkitekturmodellene og viser et glasshus helt åpent for innsyn. Områdene rundt bygget er både privat og offentlig, gjerne kalt semi-public. Det hele kan oppleves som en kommentar til moderne arkitektur som mer og mer streber etter å være permeabel og sosial. Samtidig som det er en kommentar til kontrollen innbyggerne utsettes for på Cuba.
Et annen interessant del av utstillingen er flere sølvmodeller av ulike bygg, alle forbundet til maktutøvelse og grusomhet. Pentagon, Guantanamo og Villa Marista er noen. Mange av de modellerte byggene er hemlighetsstemplet og man vet ikke hvordan de ser ut. For å lage modellen av Villa Marista måtte kunstneren sette sammen mange ulike, og skurrete flyfoto. Modellen er altså en antakelse av byggets utseende. En rar følelse vekkes når man ser steder forbundet med lidelse vakkert utformet, som medaljer i sølv.
Kunstneren har en tilnærming til by og arkitektur som er ganske annerledes den tilnærmingen man gjerne har som arkitekt. Å bli representert for problemstillinger man jobber med på uvant måte er inspirerende og morsomt. At mange av verkene hyppig benytter referanser til arkitekturhistorie, litteratur og film, gjør at de med solid kunnskap om de ulike temaene muligens vil ha mer å gripe fatt i og se kunsten på en ”grundigere” måte. Men kanskje blir referansene noen steder litt for plasskrevende? For de fleste av verkene er nokså direktetalende og åpner opp for egne refleksjoner og tolkninger. Vi mindre beleste kan med andre ord også hente mye ut av kunsten.
Carlos Garacioa benytter det urbane landskapet til å belyse samfunnstendenser på en glimrende måte. Skal vi tro kunstneren ser ikke fremtiden lys ut. Verken for Europa eller Cuba.
I forbindelse med utstillingen avholdes det en paneldebatt om byutvikling i Oslo den 7. mai. Se info her.