Ny tilnærming til farger i arkitektur og design?

Helt siden jeg var arkitektstudent har jeg undret meg over fascinasjonen for hvitt og grått og med det fargens manglende status. Jeg har viet mye av mitt yrkesaktive liv til dette spørsmålet uten å finne resonans i mitt fagmiljø. At det endelig (muligens) skjer en oppvåkning er strålende og håpet er at debatten om fargebruk skyter fart med disse aktivitetene og holdes ved like framover.

Mette L´orange, Professor i farge ved KHiB og KHiO

En vedvarende "Kromofobi" (redsel for farger) har i flere tiår karakterisert moderne arkitektur og design. Til tross for økende internasjonal interesse for farge gjennom ny teknologi, nye materialer og mulighetene, blant annet lavenergi LED-lys, er fremdeles 80% av den maling som selges over disk her i landet grå og hvit. Selv om en ny generasjon fagfolk kan forventes å kaste seg på teknologiens bølger vil menigmann lide av fargevegring i uoverskuelig framtid dersom de ikke tilbys kvalifisert hjelp.

En fornyet debatt om arkitektonisk og designfaglig fargesetting er derfor helt nødvendig. Marginalisering av denne diskursen fram til nå har ført til sterkt redusert bevissthet om fagområdet. Det mest alvorlige er bortfallende kontemporær fargeundervisning ved en rekke undervisningsinstitusjoner. Fascinasjonen for ny teknologi og nye materialer må følges opp av et kunnskapsløft og en bevisstgjøring om fargens dimensjoner, dens påvirkningskraft og symbolverdi samt dens evne til å markere identitet og tilhørighet.

Kravet om relevant undervisning kommer nå også fra studentene selv. Hanne Dyrlie Løhre tok nylig master på farger i arkitektur ved HIOA. Vel og bra, men hun avslørte en alarmerende statistikker. Hennes gjennomgang av 2008-2012 årbøker av tidsskrifter "Form" og "Arkitektur N" viste ingen spor av hverken fargedebatt eller artikler, bortsett fra undertegnedes essay: ”Redsel for farge”. Hennes undersøkelser avslørte at fargen ikke har vært viktig for arkitekter og designere de siste årene, og det går lenger tilbake enn dette. Hun hevder også i sin avhandling at ny bevissthet for arkitektoniske farger må forstås ved å innføre en rekke praktiske, ”realtime” øvelser under utdannelsen. Teori er ikke nok. Alt for lenge har det vært stagnasjon i utviklingen av verkstedstanken fra Bauhausperioden, der store pedagoger og kunstnere forvaltet fargens plass i kunst, design og delvis arkitektur. Dette hullet må nå fylles med fargeundervisning som fokuserer på både teori, og materialitet, og ikke minst teknologi og kvalitet i fargegjengivelse. Vi må også studere fargens kulturhistorie og malerkunstens erfaringsverden for å kunne gjenvinne fargemagi.

Denne kunnskapen må så formidles til forbrukere, til folk i styre og stell og til industrien. Jeg mener det er opp til fagfolk å ta fornyet ansvar for fargen, både når det gjelder eget arbeid og andre aktørers påvirkning.

Det er særlig viktig å sikre forståelse for en personlig og original tilnærming til fargebruk og, og ikke minst når det gjelder arkitektur, et blikk for det lokale nivå. Stedsspesifikk tilnærming til farge er nødvendig for å hindre at globale trender blir allmenngyldige, med påfølgende tap av miljø-og stedsidentitet. Det finnes i dag en skremmende tendens til neglisjering av dette aspektet, med holdninger som ikke inkluderer nabolagstankegang og helhetsforståelse. Vi er en del av en moderne verden, der forbilder skapes av internasjonalt kjente fagfolk som tegner og fargesetter omtrent likt enten det er i Helsinki, Oslo eller Saudi-Arabia. Vi har et annet lys her hjemme enn for eksempel ved Middelhavet, og ikke minst et annet klima som krever spesiell omtanke for bebyggelsen. Det er jo derfor Dombås og Kongsvinger ikke er tjent med å se ut som hvite sørlandsbyer. Våre omgivelser har vokst fram over tid og har utviklet særegenheter som ikke må sveipes ut med noen penselstrøk. Alle har et ansvar.

View fullsize

foto: Jake Bell CC BY 3.0 via Pixelbay.

Men noe er altså i ferd med å skje. Internasjonalt snakker man om et paradigmeskifte i synet på farger. Temaet ”Kromofobi” fikk også i fjor mediefokus her i landet med debatter og innspill, blant annet med en kronikk fra NRK2 s kulturkommentator Agnes Moxnes: ”Norge i grått hvitt og beige.” 
Kronikken kom som en respons på billedkunstneren Kristoffer Rådlunds utspill: ”Ny norsk arkitektur er grå, trist og mangler sanselige kvaliteter.”
Rådlund er medforfatter av «En sort bok om arkitektur», som har den beskrivende undertittelen «Hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg». Han påpeker fargeløsheten i arkitektur og design og støttes av Moxnes som sier: “Hvem i all verden har bestemt at fargen på husene våre skal vitne om mild sorg? “

Debatten ble videreført i sosiale media og i flere radioprogram med fokus på syndebukker i denne tristessen. Industrien? Fagfolk? Utdanningsinstitusjonene? Folk flest? Trendskaperne?

Alle har et ansvar. Moxnes påpeker at arkitekter, entreprenører og byplanleggere lenge har sverget til de lyse og nøytrale fargene. “Dermed blir det dem som masseproduserer nøytrale bygningsartikler som kommer best ut når det gjelder leveringsdyktighet og prisanslag. For kjapt skal det gå, det skal koste minst mulig og det skal være praktisk så det holder. “

Samtidig med denne funderingen over det grå og triste kom Bergens Tidende i høst med en annen vinkling:

I artikkelen “Gåmann kor kulørt” satte artikkelforfatteren fokus på nye fargetrender i Bergen sentrum, der en del bygg er blitt vel fargesterke. Heftige kulører som danner rene “syretrippen” oppfattes av mange som visuell “overkill.” Såkalt "pixelert fasadegrafikk" er for noe designere blitt en løsning og et mottrekk mot det fargeløse.

Debatten her gikk på hvorfor dagens  fargesetting enten må bli grå og trist eller så heftig at omgivelsene skjelver. Er det datateknologiens 3D rom som forfører utøverne bort fra en edru befatning med de faktiske forhold på stedet? Overføringen fra skjermfarger til materialfarger i stor målestokk er dessuten et langt og vanskelig sprang.

Et sentralt spørsmål blir: Finnes det ikke et sted mellom gråskalaen og denne “narcissistiske” praksisen der fargene er seg selv nok? Med andre ord mellom grått og rått? Hvilke problemer må gjennomtrenges for å få et mer finstemt fargenivå som tar hensyn til helhet og kontekst? Et annet spørsmål er selvfølgelig hva som er grunnen til det internasjonale paradigmeskiftet? En reaksjon mot tiårs neglisjering? Eller har man gjenoppdaget fargen som et rimelig og effektivt virkemiddel til identitet og trivsel i en verden der økonomi styrer det meste. I så fall må vi ri på bølgen, men i edru tilstand. Fargen skal heller ikke bli et alibi for begivenhetsløs arkitektur. Håper kurset kan drøfte disse spørsmålene og at energien tilføres arkitekt-og designkontorene rundt omkring. Små skritt framover, men dog…

Innlegget er skrevet i forbindelse med et oppdrag fra Norske Arkitekters Landsforbund, med å sette opp kurs for arkitekter med fokus på fargebruk. I tillegg er Mette
L´orange medarrangør når det nyetablerte forsningsnettverket Forum Farge holder hus samme sted med et fullspekket program der også arkitektur står sentralt. .

 Lytt og les:

http://www.nrk.no/ytring/norge-i-gratt_-hvitt-og-beige-1.11852821

http://radio.nrk.no/serie/nyhetsettermiddag/NPUB51012614/28-07-2014#t=44s