Kurset Entropi & Intet på Bergen Arkitekthøgskole lot studentene utforske potensialene og skape endringer i sitt daglige landskap.

Av Preben Holst, arkitekturstudent ved Bergen Arkitekthøgskole.

Inngangen til silokjelleren på BAS Foto: Preben Holst

Termodynamikkens andre hovedsetning sier at i et isolert system kan entropien aldri svekkes, den kan kun forbli konstant eller øke. Jo større uorden som eksisterer i et system, desto større er dets entropi. Ordet entropi stammer fra gammelgresk, ἐν (med, evne til) og τροπή (forandring). Med utgangspunkt i dette kan man begynne å snakke om et iboende potensiale. Det er med denne vinklingen at entropi har blitt teoretisert i sammenheng med arkitektur, og rammeverket til masterkurset, Entropi & Intent, var definert.

Entropi & Intent ble ledet av Tristan Boniver fra Rotor, et arkitekturkollektiv med en interesse for materialflyt under omkonstruksjon av bygg. Ved siden av design og arkitekturprosjekter utvikler Rotor kritiske stillinger til materielle ressurser og gjenbruk gjennom forskning, utstillinger, publikasjoner og konferanser.

Silokjelleren
Kursbeskrivelsen dikterte at vi skulle utbedre et selvvalgt område av skolebygget. Vi ble alle tidlig enige om at et område med stort forbedringspotensiale var silokjelleren, og særlig hvordan silokjelleren forholdt seg til resten av bygget. Tilgangen til silokjelleren, som fungerer som den primære utstillingsarenaen for skolen, har lenge vært problematisk. En smal vindeltrapp og en bratt rampe har over lengre tid eksistert som temporære løsninger. For å bøte på denne situasjonen søkte og mottok skolen midler for å installere en rullestolheis fra de lokale myndighetene. Gjennom diskusjoner konkluderte vi med at universell utforming handler om mer enn å gjøre det mulig for rullestolbrukere og egenhendig bevege seg gjennom et bygg. Det er en holistisk måte å utforme rom på som inviterer flere brukere, på en inkluderende og verdig måte. Dette gjelder ikke kun de med nedsatt bevegelsesevne, selv om dette for arkitektstudenter kanskje er den mest åpenbare implikasjonen for utformingen av et prosjekt. Reguleringene endte opp med å fungere som en driver for hele studentprosjektet og vi lærte oss å se verdien av reguleringer og ikke kun begrensningene de medfører. Vi mente dermed at midlene kunne bli benyttet på en bedre måte enn å installere en mekanisk innretning i bakkant av utstillingslokalet. I tillegg mente vi at silokjelleren fortjente en mer tilgjengelig og generøs ankomst. Vi utforsket derfor mulighetene for hvordan vi kunne konstruere en rampe som ledet ned til silokjelleren fra det uutnyttede potensiale i det oversette området på baksiden av skolebygget.

Gradvis forfall
Det smale området mellom skolen og nabobygget har i lengre tid befunnet seg i en tilstand av gradvis forfall. Blindgaten har fungert som et isolert system hvor entropien, ifølge termodynamikkens andre hovedsetning kun kan forbli konstant eller øke. Vårt inngrep ville derimot bryte opp det isolerte systemet og skape en ny orden, en situasjon med et lavere nivå av entropi. Området har blitt anvendt til midlertidig lagring av gamle studentprosjekter, som etterhvert har utviklet seg til en permanent, uoversiktlig situasjon. Vi ønsket å koble området sammen med resten av den øvrige sirkulasjonen på skolen. Gjennom å aktivisere området bak skolen ved å gi det et tydelig program vil ikke området lenger ende opp som en lagringsplass for materialer og gamle prosjekter.

Blindgaten hadde oppnådd en høy grad av entropi Foto: Preben Holst

“Vårt kurs søkte å ta en kritisk stilling til den uformelle holdningen skolen har til studentprosjekter, og søker å være et prosjekt av subtraksjon snarere enn addisjon”

Studentprosjekter
BAS har en stolt tradisjon for å la studentene bidra til å utbedre skolen. Dette har i de senere år ført til et nytt bibliotek og en forbedret kantine, samt flere andre mindre prosjekter. Problemet med disse prosjektene har ofte vært at de ikke alltid blir fullstendig ferdigstilt og det er ofte lite vilje blant studentene å fortsette å jobbe med andres studentprosjekter. Dette har ledet til en fragmentarisk situasjon som ved første øyekast kan virke uoversiktlig. På BAS blir man ofte fortalt at friheten til å utvikle egne, små prosjekter er blant skolens største styrke. Vårt inntrykk var at denne holdningen ikke alltid er like heldig. Vårt kurs søkte å ta en kritisk stilling til den uformelle holdningen skolen har til studentprosjekter, og søker å være et prosjekt av subtraksjon snarere enn addisjon, i et forsøk på å koble sammen spredte fragmenter til en større helhet. Vi ønsket å åpne opp en lang, smal betongsjakt som ledet fra silokjelleren og ut mot sjøen. I tomrommet som ble dannet av å fjerne taket på sjakten ønsket vi å feste metallrister til en rampe som ledet direkte inn i silokjelleren.

Realisme
Vi inngikk i begynnelsen av semesteret en samtale med et lokalt firma som spesialiserer seg på betongsaging og inviterte de på befaring. Den tidligere funksjonen til skolebygget resulterer i en struktur i robust betong med kraftig armering som gjorde det nødvendig å inkludere eksterne entreprenører. Kommunikasjonen med firmaet var mer anstrengende enn vi hadde forventet og førte til noe forsinkelser og frustrasjoner. Vi erfarte at vi måtte lære oss å akseptere at en nøyaktig strek på en tegning ikke så lett lar seg overføre til en elegant detalj i virkeligheten. En annen viktig lærdom studentene tar med seg videre er hvordan betong kan være et tveegget sverd. Det er enkelt å velge å støpe i betong, men veldig tidkrevende og dyrt å fjerne i etterkant. Materialvalgene og utførelsen til studentprosjektet har en mye større fleksibilitet og kan om nødvendig enkelt forandres om det skulle være ønskelig.

“Prøving og feiling er en stor del av læringsprosessen, og konsekvensene dette kan få når man engasjerer entreprenører for store summer fremfor når man tegner en linje i AutoCad, er veldig ulike”

Ferdigstilling
Tilliten fra skolens administrasjon til å la oss egenhendig styre prosessen gav oss verdifull erfaring og tilførte et element av realisme som ikke eksisterer i vanlige studioprosjekt. Å forstå hvordan man organiserer et byggeprosjekt på en mest mulig rasjonell måte, kommunikasjon med entreprenører og økonomistyring var alle ting vi hadde begrenset av erfaring med. Det finnes et uttalt ønske fra BAS om å eksponere studentene for den virkelige verden og ikke la de bli fanget av tryggheten på tegnesalen. Prøving og feiling er en stor del av læringsprosessen, og konsekvensene dette kan få når man engasjerer entreprenører for store summer fremfor når man tegner en linje i AutoCad er veldig ulike. Vi brukte mye tid på å fatte beslutninger fordi vi aldri følte oss helt sikre på om det vi hadde bestemt oss for var godt nok. Vi erfarte at det beste middelet mot denne beslutningsvegringen var å besøke byggeplassen og løse utfordringene gjennom diskusjoner på tomten. Disse diskusjonene førte også at vi benyttet oss flittig av materialer som befant seg på skoleområdet, først som temporære løsninger deretter som permanente svar. Trebenkene som også fungerer som rekkverk er et godt eksempel denne arbeidsprosessen hvor man tenker i plenum på byggeplassen, fremfor på papiret.

Vi endte til slutt med en rampe, samt en bredere, mer tilgjengelig rømningsvei som vil øke kapasiteten for ulike arrangementer som kan avholdes i silokjelleren betraktelig. Skolen er allerede i diskusjoner med flere arrangører som ønsker å benytte seg av det unike utstillingslokalet. Målet er at dette kan være et første skritt mot en mer inkluderende utformet skole som kan invitere utenforstående på en verdig måte og la de oppleve hvordan studentene ved BAS utforsker arkitektur.

NAVN PÅ STUDENTER:
James Barber, Agata Bonislawska, Bent-Ståle Brørs, Jessica Chang, Pål Henrik Eikås, Mira Glowinkowska, Preben Christian Holst, Roy Husevåg, Jor Jacobsen, Monika Jasioková, Ling Lee, Susanna Lindvall, Goda Luksaite, Wei-Hsiang Tseng.