Gjerder, trær, funksjonsdeling og folkeliv. Tanker omkring Dronning Eufemias gate.

Erlend Hanssen Sjåvik, Student by- og regionplanlegging NMBU / nettredaktør

Det virker som det er to rådende praksiser å se i vei og gateplanlegging i dag. Den ene dreier seg om å funksjonssegregere, den andre om å blande alt. Hva som er riktig handler om kontekst, visjon og hensikt. At en motorveg har andre utformingsideal enn en bygate er helt åpenbart. Utfordringer oppstår derimot når en skal lage en aveny av en gammel veimaskin, slik det gjøres i Bjørvika. Med en estimert ådt på rundt 10 000 biler, blir Dronning Eufemias gate smykket med gjerder og trær, samtidig som en gir alle som ferdes i gaten et eget felt. Fokus på sikkerhet har definitivt vært styrende i utformingen, men speiler designet målet om et levende byrom?

Det er mange elementer i Dronning Eufemias gate som minner om parallellgaten Schweigaards gate, som er en livløs, funksjonsdelt gate med innadvendte fasader. Til forskjell fra Schweigaards gate er det heldigvis snakk om å anlegge kafeer i Dronning Eufemias gate, samtidig som den i blir grønnere. Trerekker og beplantet trikkefelt rammes inn av gjerder. Sammen deler de opp gaten i flere tynne flak som skilles fra hverandre. Fartsgrensen er satt til 40 km/t og det er mange trafikklys med fotgjengeroverganger. Det er en gate hvor bilene ikke skal trenge å stoppe opp for fotgjengere, med mindre det er rødt lys. Fortausrommet, hvor gatelivet får sin plass, kan hende nyter godt av å bli skjermet fra bil, buss og trafikk, men strømmen av folk må bane seg vei gjennom kanaler av gjerder og beplantning, på hver sin side av vegen. En kan spørre seg om gjerdene er betinget i en gate med fartsgrense 40 km/t? Det er som en frykter at det skal komme for mange folk, slik at en trenger gjerder for å holde dem unna veibanen. Om hastigheten hadde vært høyere og fokus på gateliv nedjustert ville gjerdene vært forståelig, for da har de kjørende får en klar prioritert. Nå virker det som om hovedfokuset i prosjektet har vært transport, med en tvangstrøye av folkeliv.

I går så jeg en bestefar ignorere gjerdene ved trikkestoppet ved Jernbanetorget. Han luntet over veien og smøg seg gjennom sprekken mellom gjerdet og trikkeskuret, for å rekke 11-trikken mot Majorstua. Mine tanker gikk deretter til alle personene som har blitt stoppet av gjerder og mistet bussen eller trikken som følger av det gjeldende gjerderegimet. Det er klart en må planlegge for å unngå ulykker, men fins det ikke andre tydeligere (og ikke minst hyggeligere) måter å bygge vei på?

Kan en ikke heller senke trafikkintensitet ved å planlegge for gående? Få bort gjerdene og la de gående, syklende eller kjørende agere som tenkende vesen og forholde seg til hverandre som folk. Om en i Dronning Eufemias gate for eksempel fjernet trafikklysene, gjerdene og latt de kjørende få dele kjørefelt, ville det ha gitt et tydelig signal om at gata ikke lenger var en veimaskin. Jeg har full forståelse for at en i Norges desidert viktigste knutepunkt fokuserer på kollektivløsninger, men hvorfor kan ikke forgjengeren, som faktisk skal på den bussen, bli tilbudt en smidigere ferd til busstoppet?

Kunne ikke Dronning Eufemias gate blitt lansert som Norges første «0-vekst-gate». En gate som ved hjelp av klare grep har tatt målet om 0-vekst i personbiltrafikk på alvor. De kunne ha strammet inn ådt og latt Bjørvikatunellen vært eneste åpenbare bindevei fra øst til vest, eller definert gaten som en sykkel- og kollektivgate. Selvfølgelig er dette et håpløst forslag, men hvordan skal vi nå målet om 0-vekst i personbiltrafikk når en ikke har klare visjoner for prosjektet og ikke prøver å tenke nytt i de nye gatene en anlegger? Kan vi ikke lære av Schweigaards gate og aldri lage den igjen? Spesielt når en lager en gate der "folkelivet" står i fokus......