TreStykker kan vise til flere gode prosjekter med hovedfokus på prosessen. At prosjektet også fokuserer på mer avsidesliggende steder og mindre lokalsamfunn er spennende.
Sindre Bodvar, Arkitektstudent AHO / Nettredaktør
I starten av august, da KOTE besøkte Brekstad i Ørland kommune på Fosenhalvøya, var det stor aktivitet blant studentene som deltok på TreStykker 2014. Workshopen har tidligere gjort seg bemerket med flere vellykkede prosjekter både i Oslo (I) og i Bergen (II) i fjor. Det er 6. gang workshopen gjennomføres, og dette viser at workshopen har blitt annerkjent blant studenter og profesjonelle.
TreStykker er en uavhengig workshop for landskapsarkitektstudenter fra NMBU og studenter fra de tre arkitektskolene BAS, AHO og NTNU. I år ble det ledet studentene Anders Bjørneseth, Mari Ertsås Øverli, Thomas Skinnemoen, Kristina Grøndahl og Trond Bjarne Pettersen ved NTNU, og med 31 medvirkende studenter. De har etter medvirkningsprosessen, som startet rundt påsketider, utarbeidet forslag til reguleringsplan for byparken, samt renovert det eksisterende bygget på Meieritomten. Gjennom prosessen har workshopen hatt som mål å knytte kontakter på tvers av institusjonene i teamarbeidet, og at det opparbeides en forståelse av prosjektets faser fra design til bygging. Det har også vært et mål at prosessen skal være en inspirasjon for studentene til realisere egne prosjekter.
At TreStykker tok turen til Brekstad skyldes blant annet fokuset på sentrumsutviklingen som skjer der nå. Dette er ikke uten grunn, da den militære hovedflystasjonen ble bestemt flyttet hit, og dermed økt behovet for urbanisering. LALA tøyen og Helen & Hard er aktive aktører i sentrumsutviklingen på Brekstad, og var derfor veiledere i workshopens tidlige fase. TreStykker er et av bidragene som setter fokus på denne prosessen. Selve prosjektet tar utgangspunkt i grønn akse i reguleringen. At TreStykker har en aktiviserende effekt i Brekstad sentrum er tydelig. Mye skal skje på Meieritomten og tilstøtende områder i forvandlingen til en bypark. Kommunen har allerede ytret ønsker om en utescene på området.
Blant de lokale hadde det gamle huset på meieritomta fått tilnavnet “spøkelseshuset”, noe som også gir en påminnelse om at Brekstad sentrum hadde stort behov for oppmerksomhet. Da KOTE besøkte workshopen, noen dager før prosjektet skulle være ferdigstilt var det høyt fokus på de tilegnende oppgavene studentene hadde fått tildelt. De lokale har fulgt nøye med prosessen og har kommet med både kritiske spørsmål men også en utstrakt hånd når tidspresset har blitt for stort, forteller Trond Bjarne Pettersen.
3 grupper har fått ulike oppgaver med byggingen, samt at landskapsarkitektstudenter fra NMBU utarbeidet et forslag til reguleringsplan og kartlegging av bytomten som overtas av kommunen etter prosjektets slutt. Workshopen har et ønske om å fokusere mest på prosess fremfor resultat, noe som kan gjøre samarbeidet mellom de ulike institusjonene mer interessant. Å utfordre studenter til å tenke mer helhetlig og se på Meieritomten med ulike øyne, kan fremme kvaliteten på prosjektet, og skape større sammenheng mellom landskap og bygg.
Materialer til konstruksjonens innside ble hentet fra gjennvinnnigsstasjonen på Ørlandet – Kråka, og den ytre kledningen er fra sponsorer. At gjennvinningsstasjonen ble innkludert i prosjektet har gitt en tydelig karakter til byggets interiør. 4 sirkulære lyskilder - “lanterner” av brukte materialer, skal gi trekonstruksjonen et lysspill ved hjelp av slagskygger. Ideen kom til etter en idèfase, og med kriterier om medvirkning fra ungdom på Ørlandet. Bjelkelaget og skuret var eksisterende, og ble ønsket bevart videre inn i prosjektet. Den eksisterende tømmerkledningen ble inspirasjon i forvandlingen.
Selv om det stort sett er NTNU studenter som er med på workshopen denne gangen, har ønsket vært å knytte institusjonene tettere sammen i selve prosessen. At studenter tar seg tid til å være med på slike initiativ kan være viktig for å bevare og syneliggjøre et mangfold innen fagdisiplinen, det er derfor synd at denne typen workshops ikke blir godkjent som en del av praksisen på BAS og AHO. Annerkjennelsen av denne typen workshops gjør at flere NTNU studenter tar seg tid til, og ønsker å bidra. At vi er inne i en “workshop boom” (Les; for tilgjengelig) er nok et faktum mange steder, men for enkelte institusjoner er dette en av få måter å komme i direkte kontakt med andre gjennom praktisk arbeid.
For å høre mer om prosessen har KOTE intervjuet Anders O. Bjørneseth.
Kan du kort fortelle om prosjektets konsept, og overgangen fra prosjekteringsfase til byggefase?
- Det er en utfordring å jobbe frem et strengt konsept når man er over 30 arkitekter samlet for én ukes designworkshop. I stor grad bestod arbeidet av å undersøke stedets potensialer og brukernes behov, for deretter å gi dem formsvar. Viktig har det likevel vært for oss i ledergruppen å forsøke å videre forfine, konkretisere, og samle de idéene som skapte engasjement i løpet av designuken. Prosjektet omfatter rehabiliteringen og møbleringen av et rivningsklart skur, en adkomstrampe som knytter parken til hovedgaten i Brekstad, og en generell aktivitetsflate, i tillegg til flyttbare og stasjonære benker og tauleker. Sammen er elementene tenkt å utgjøre en bypark, et møtested som er gøy for de unge, men som er tilgjengelig og appelerer til alle.
Hvordan har samarbeidet mellom de ulike institusjonene vært i prosjekterings- og planleggingsfasen, og i byggefase? Hva har vært de største utfordringene i overgangen fra prosjekteringsfase til byggeperiode?
- Jeg tror alt snakket om ulikheter institusjonene i mellom har veldig lite for seg. Generelle forskjeller blir alltid overgått av individuelle. Det er et inntrykk jeg også står igjen med etter TreStykker. Alle som blir tatt opp har den samme lidenskapelige utstrålingen og interessen overfor arkitekturen og faget. Sånn rent praktisk har det vært vi i ledergruppen som har ført arbeidet fremover i tidsrommet mellom idé- og byggefase, og i år er vi alle fra NTNU. (Det rullerer fra år til år.) Vi har alle vært deltager på flere workshoper tidligere, og har litt erfaring med det. Likevel skjer det alltid uforutsette ting: bare uker før byggestart fikk vi feks. et plutselig skifte av entreprenør. Når byggingen først begynte var den største utfordringen kanskje det å ha gode arbeidsoppgaver til alle hele tiden.
Hvordan har Ørland som lokalsamfunn inspirert prosjektet, og har dette gitt bestemte retninger for hvordan prosjektet har blitt utarbeidet? Har det blitt tatt hensyn til lokal byggeskikk og byggeteknikk, samt materialbruk?
- Da vi ble invitert av Ørland kommune til å lage et prosjekt på Brekstad, hadde man allerede hatt flere medvirkningsrunder med barn og ungdom. Der kom det fram et sterkt ønske om en sentral park eller møtested; man ville ha et sted å være mellom skole og ettermiddagsaktiviteter, et sted der man kunne nyte sola og samtidig få ly for vind og regn, en slags allværspark. Så allerede der ble det lagt en sterk føring for prosjektet. Vi trakk også medvirkning inn i designuken, og hadde workshoper med skolebarn i alle aldre for ytterligere å prøve å forstå deres hverdag, konkretisere behov og ønsker, osv.
Med den nye forsvarsstatusen går Brekstad en del forandringer i møte, og jeg har inntrykk av at det kan være viktig for mange å se noe av det gamle bli revitalisert og tatt med videre, oppi alt det nye som er planlagt. Det vi har gjort er å si: hei! Her er en fantastisk tomt. Den er sentrumsnær, full av historie, og med fjorden rett inn. Med noen enkle grep kan vi gjøre den tilgjengelig, redefinere flatene, og få et skur fullt av moro.
Vi skulle nok gjerne fått et bedre innblikk i lokal byggeskikk, men vet ikke hvor relevant det ville ha vært for prosjektet. Jeg tror vi ønsket å jobbe med et gjenkjenbart uttrykk, samtidig som vi utfordret oss selv som naive studenter på en ganske fri plattform.
Hvordan har det vært å prosjektere i et lokalsamfunn som er under betydelig utvikling?
- Det har vært kjempeinspirerende. Så mange er positive og tillitsfulle.
Har det blitt stiftet bekjentskap med nye materialer og metoder underveis?
- Som navnet tilsier ligger det et gjennomgående trefokus i TreStykker, det kan man se både av tidligere prosjekter, og av årets byparkprosjekt. Det er ikke noen nedskreven regel, men heller treets fleksibilitet og potensiale som sammen med miljø-, tilgangs- og kulturelle aspekter gjør det til et naturlig valg. Av hensyn til bestandighet ble alt eksponert trevirke utført i malmfuru fra Alvdal, mens det i all hovedsak ble benyttet gjenbruksmaterialer innomhus. Gjenbruksmaterialene ble hentet fra forfalne skur og brygger, og brukt både i forsterkning, sekundærkledning og i det vi har kalt for lanterner. Lanternene er hengende sittegrupper, sylindriske og introverte i formen, med transparente vegger av kubbverk. Vi har også jobbet en del i møtene mellom stål og tre, forsøkt å få til noen fine detaljer, bl.a. hvor fundamentstålet slisses inn i trekonstruksjonen. I tauskogen er det brukt treslått hamp.
Hvordan vil du beskrive retningene i prosjektet, den visuelle strukturen og hvordan påvirkning det har hatt for de fysiske omgivelsene på stedet?
- Nysgjerrighet er nok et ord som passer godt for den visuelle strukturen. Nysgjerrighet er en følelse vi har hatt lyst til å vekke, og som man tematisk kan spore opp i de fleste elementene i prosjektet, både i hvordan deler av fasaden på skuret er løst opp og skøvet inn, hvordan lanternene gir deg en halv følelse av skjul, og hvordan rampen stikker opp over muren og går videre i et sekvensielt forløp.
På hvordan måte diskuterer årets prosjekt det offentlige rom?
- Det vi har forsøkt å gjøre med Meieriparken er å etablere et offentlig rom ut i fra noe som til nå har vært et ikke-sted. Tomta bar på mange kvaliteter allerede før vi satte igang, både historisk, kulturelt og gjennom en direkte henvendelse ut mot fjorden, men lå likevel brakk, ubrukt og utilgjengelig. På tross av at den ligger langs Brekstads hovedgate, var den adskilt med en høy steinmur, og best tilgjengelig gjennom en privat oppkjørsel. Som sagt har det viktigste for oss vært å gjøre tomta tilgjengelig, sekundært å skape gode situasjoner for bruk. Vi har også jobbet en del med lys, og hvordan det kan forsterke og bli en integrert del av konstruksjonen både i adkomstrampa, og spesielt for lanternene. Jeg tror det er viktig, både i kraft av at det utvider brukstiden, og som et redskap for annonsering og tiltrekning.
Hva har vært den mest avgjørende fasen i prosjektet, for å frembringe de kvalitetene som dere har utarbeidet?
- Det er vanskelig å peke på én bestemt fase. Blir kanskje mest riktig å peke på den fasen hvor kvalitetene hadde sitt utspring. (designuken holdes på våren, der alle 30 deltakere får følelsen av tomt, kontekst og program, og deltar i workshops for å til slutt ende opp med en overordnet plan for det som seinere skal bygges.) Alle faser har sine faglige utfordringer og sin viktighet. Det er jo selvfølgelig også viktig å ha rom og fleksibilitet i byggefasen, men min erfaring er at man som ansvarlig tør gå mye lenger i eksperimenteringen dersom man har jobbet med ting på forhånd, dersom man har en plan B.
På hvilken måte har Helen & Hard og LALA bidrat/veiledet gjennom prosjektet?
- Iwan Thompson (LALA) deltok som mentor over noen dager i designuken vi hadde tidligere i vår. Iwan er utrolig flink på workshops, medvirkning og prosess, og hjalp oss med å tvinge frem avgjørelsene som må tas i idéfasen. I denne sammenhengen er det viktig også å nevne August Schmidt og Steffen Wellinger fra NTNU. De har fulgt oss gjennom hele prosjektet, helt fra oppstart på prosjektet til ferdigstillelse på byggeplass. Vært utrolig dyktige sparringspartnere og pådrivere for prosjektet.
Hvem følger opp HMS gjennom prosjektet, og for tryggheten ved overtakelse?
- Kristina Grøndahl var HMS-ansvarlig under byggingen, og Fosenhus er ansvarlig søker overfor Ørland kommune.
På hvilken måte ønsker dere at prosjektet skal bli benyttet i ettertid, hva er tiltrekningskraften ?
- Ambisjonen for prosjektet har hele tiden vært, både fra vår og kummunens side, å skape et offentlig rom som virker spennende og tilgjengelig for alle i Brekstad. Når det er sagt, er det vel ofte sånn at barn virker som en katalysator for bruken av offentlige rom. Parken ligger ikke langt unna verken skole eller barnehage, og er dessuten i origo for den kommende sentrumsutviklingen. Forutsetningene er altså på plass. Det har bare vært for oss å lage et godt prosjekt. Og det tror jeg vi har. Det virker som om folk i Brekstad trykker parken til seg. Det så vi allerede på åpningen, da det kom 200 spente folk i alle aldre, og skuret ble fylt opp av en hel barnehage. Småbarn som løp i tauskogen, hang i lanternene og klatret i det gamle reisverket; det var intenst. På kvelden kom også ungdommene for å kline og prate skit.
(I) http://www.trestykker.com/2012/08/ferdig-2/
(II) http://www.trestykker.com/2013/10/flere-bilder-av-knabben/