Den siste nasjonale kartleggingen av bostedsløse personer viste at om lag en fjerdedel av alle bostedsløse personer i Norge er under 25 år[1]. De utgjorde 1506 personer, og av disse var 515 under 20 år. I skandinavisk sammenheng er dette høye tall. Når vi sammenligner med våre naboland er andelen unge bostedsløse høyere i Norge enn den er i både Sverige og Danmark, som er de landende vi oftest sammenligner oss med i forhold til bostedsløshet.

Katja Johannessen, forsker ved Norsk institutt for by- og regionforskning

Unge bostedsløse er en heterogen gruppe, og bakgrunnen for deres bostedsløshet kan være mange. Noe forenklet kan vi dele unge bostedsløse personer inn i to hovedgrupper. For det første har vi som opplever bostedsløsheten som et tilbakevendende problem over flere år. Disse skiller seg lite fra eldre bostedsløse, og har ofte tilleggsproblematikk som rusavhengighet og psykisk sykdom. Den andre gruppa er unge som primært har boligmangel som et problem. Felles for de to gruppene er at de ofte er vanskeligstilt på andre områder også. De kommer ikke inn på boligmarkedet, har vanskeligheter med å komme inn på arbeidsmarkedet og har dårlig tilknytning til skole eller utdanning. I tillegg har mange kanskje dårlige eller brutte familierelasjoner. For disse unge blir NAV deres «hjelper». En stor utfordring er imidlertid at NAV på mange måter er et hjelpeapparat designet for voksne. En studie av unge vanskeligstilte viser at møtet med NAV for unge kan være vanskelig, og at de får ikke den hjelpen de trenger[2].

Sårbare overganger

De som har foreldre som kan hjelpe, får ofte både økonomisk og sosial støtte etter at de har flyttet hjemmefra. Det finnes imidlertid en del unge som ikke har mulighet for å få hjelp hjemmefra i overgangsfasen fra ung til voksen. Det være seg unge som har foreldre som selv har utfordringer i livet eller unge som vokser opp under barnevernets omsorg. For disse begynner voksenlivet ved fylte 18 år, og for noen enda tidligere. Det er mulig å få oppfølging fra barnevernet inntil fylte 23 år, men mange frasier seg dette tilbudet og går rett inn i «voksenapparatet». Denne overgangen er sårbar. For de som ikke har et nettverk som kan bistå dem på en positiv måte i denne overgangen, må hjelpeapparatet, i de fleste tilfeller NAV, ta den omsorgsrollen som foreldre ellers hadde hatt. Den største utfordringen med dette er at NAV ikke er omsorgsbasert, men tjenestebasert. I følge informanter i hjelpeapparatet er det ingen her som løper etter de unge med tilbud om omsorg[3]. Det finnes flere tilbud for unge enn for eldre, men i hovedsak er det slik at skal de ha noe, må de søke om det som alle andre. Og for personer som kommer rett fra foreldrehjemmet, eller fra barnevernets omsorg kan dette være en stor omveltning. I denne sårbare overgangen kan fallhøyden være stor. En ung gutt vi intervjuet i et forskningsprosjekt om unge i randsonen er et eksempel på dette. Han har et sted å overnatte, men må tilbringe dagene ute. Nettverket hans i Oslo er svært lite, og det er få han kan få hjelp fra. Han har kontakt med NAV i forhold til å få dekket en eventuell husleie, men han kommer ikke inn på leiemarkedet i Oslo. Han er i en sårbar situasjon, og sannsynligvis er det ikke mye som skal til for å velte korthuset. Det kan for eksempel være at han blir kastet ut fra stedet der han nå overnatter. Da har han ingenting og må sove ute eller på midlertidige botilbud som egentlig er ment for personer med langt større utfordringer enn ham. Flere studier av unge som lever delvis på siden av samfunnet viser at unge som ikke «får det til» i det ordinære samfunn finner sammen, og skaper et miljø som eksisterer på siden av storsamfunnet[4]. I situasjonen til gutten i vår studie er det ikke et usannsynlig scenario at han kan havne i et «dårlig» miljø der han kan føle en slags tilhørighet med andre bostedsløse, og at dette kan være starten på en lengre bostedsløshetskarriere.

Livet som ung i randsonen?

Flere studier viser at en stor utfordring med unge vanskeligstilte som får bolig er at de tar inn vennene sine, og lar dem bo hos seg[5]. Dette kan skje selv om de unge er vel vitende om at de kommer til å miste boligen på grunn av for mye uro. Når bolig er en mangelvare i en gruppe som lever et vanskelig liv på siden av samfunnet, blir den et felles gode som deles. At en person får bolig betyr at flere andre også får et sted å bo. Vedkommende som får bolig har kanskje bodd hos de andre «i gjengen» da han/hun selv var bostedsløs, og må derfor «tilbakebetale» tjenesten i sin egen bolig. Dette fører innen relativt kort tid til at den unge kastes ut av boligen. Men til den tid er det kanskje en annen i vennegjengen som har fått bolig, og fordi den personen bodde hos deg da du hadde bolig, kan tjenesten gjenytes i den nye boligen.

Hvordan hjelpe?

For unge skjer forandringer fort, og det er ikke annerledes for unge bostedsløse. Unge bostedsløse som er på vei inn i et negativt livsløp har muligheter for å reversere valgene de tar, hvert fall opp til en viss alder. Innenfor hjelpeapparatet peker flere informanter på at man må hjelpe de unge før de blir 25 år. Om man klarer å få til noe da har mange fortsatt ressurser i livet de kan spille på. De man ikke klarer å hjelpe går ofte en lang runde og «kjører seg helt ned» før de er klar for å motta hjelp. Veien tilbake har nå blitt lengre og behovet for hjelp kan ha blitt større.

De to gruppene bostedsløse som er beskrevet innledningsvis; de med store og sammensatte problemer, og de med boligmangel som sitt primære problem, er svært ulike og har forskjellige behov for hjelp. Felles for dem er at de mangler bolig. Bolig er et viktig grunnlag for livsutfoldelse og deltakelse i samfunnet. Et stabilt boforhold er også en viktig forutsetning for å jobbe med andre utfordringer i livet. Det er for eksempel vanskelig å finne jobb og beholde jobb dersom du ikke vet hvor du skal sove i morgen. For de som ikke har bolig, eller bor i dårlige boforhold, vil bolig være det de bruker krefter på, ikke å finne jobb eller slutte og ruse seg.

Innenfor hjelpeapparatet har vi sett en tendens til at man i hovedsak konsentrerer seg om de unge som har mange utfordringer i tillegg til bostedsløsheten[6]. De unge som primært sliter med bolig får ikke den samme oppmerksomheten. En konsekvens av dette kan være at den gruppa man kunne ha hjulpet med en bolig alene får mange andre tilleggsproblemer før de prioriteres i hjelpeapparatet. En kan tenke seg at vanskeligstilte unge står på toppen av en trapp. For hvert steg de tar ned trappa blir de mer og mer vanskeligstilte. Om hjelpeapparatet i hovedsak er innrettet mot den gruppa som har nådd de nederste trinn, de som har store tilleggsproblemer sammen med et behov for bolig, og som har lang vei tilbake, mister man alle de unge som primært mangler hjelp til bolig. Ved å hjelpe flere unge på et tidlig tidspunkt er det kanskje mulig å redusere det høye antall unge bostedsløse. Man kan selvfølgelig «risikere» å bruke offentlige midler på å hjelpe folk som ellers hadde klart seg selv. Om man ser på kostnadene i det lange løp er det nok likevel mye å hente på å snu tankegangen, og faktisk også gi mer intensiv hjelp til personer som gutten i vår studie.

[1] I Norge regnes en som bostedsløs dersom man ikke disponerer en egen leid eller eid bolig og befinner seg i en av følgende situasjoner: er uten ordnet overnatting for kommende natt, oppholder seg i midlertidig botilbud, oppholder seg midlertidig hos venner, kjente eller slektninger, er i fengsel/institusjon og skal løslates/utskrives inne to måneder og ikke har bolig. Personer som bor varig hos familie regnes ikke som bostedsløse (Dyb og Johannessen 2013). I kartleggingen av bostedsløse kartlegges kun personer som har kontakt med hjelpeapparatet.

[2] Johannessen (2013).

[3] Johannessen (2013)

[4] Se eks: (Sandberg og Pedersen 2006; Kuvoame 2005).

[5] Se eks: (Sørhaug, 1996; Flåto og Johannessen 2010).

[6] Johannessen (2013).