Byutviklingen i Kristiansund går i to retninger. Er byen stor nok til å ha to senter som drar i hver sin retning?

Erlend Hanssen Sjåvik

Student ved NMBU, By- og Regionalplanlegging, Nettredaktør KOTE

I enden av Kaibakken, midt i Kristiansund sentrum, ligger Kongens plass full av biler. Vi er i en av Norges best bevarte gjenreisingsbyer, signert Sverre Pedersen. Det blåser og været skifter fra sol til regn til sol på få minutter. Her ønsker politikerne folkeliv. Det er gryende optimisme å se i øynene på byplanlegger Odd-Arild Bugge. Han gestikulerer livlig og engasjert. Folk i byen skal få et bedre og mer levende sentrum nå som kommunen har satt i gang arbeidet med sentrumsplanen. Kaibakken kan være så mye mer enn en firefelts bakke. «Hva om en tenker anderledes og for eksempel legger gangvegen i midten, som i Barcelonas Las Ramblas. Vi må sette forgjengerne i sentrum». Ambisjonene er det ingenting i vegen med, bare så synd for ham og de andre planleggerne at vegen er full av biler...

Helt siden ladestedet Lille- Fosen ble opprettet på 1600-tallet har handelen og industrien funnet det naturlig å ligge i ly av byens fire land (øyene i byen), langs ved sundet. I tur og orden har klippfisk-, såpe- og verftsindustri satt sitt preg på byen og ført innbyggerne inn og ut av økonomisk sikkerhet. Og som så mange andre småbyer har ikke Kristiansund vært stor nok til å ha flere enn en hovednæring å støtte seg på. Nå er byen igjen på opptur og foten den står på er oljen. Vestbase, som ble opprettet en gang på 1980 tallet, spiller en viktig rolle som logistikkhavn for oljenæringen i nordsjøen og er motoren i byens næringsutvikling. Det er ikke lenger innenfor de fire «landene» bedriftene og arbeidsplassene etableres, men på Løkkemyra i tilknytning til Vestbase. Her er det også etablert et kjøpesenter og andre større kjedebutikker. Dette har gjort byen til en to-polsby, der en enten jobber i sentrum eller på Løkkemyra, og ført til at byens innbyggere møtes i bilen hver morgen og ettermiddag. Med en bilandel på over 60%, som er ganske vanlig for mindre norske byer, dannes det en rushtrafikk som står og stamper i begge retninger. Det er faktisk så ille at politikerne har vedtatt å bygge en firefelts veg for å bedre situasjonen.

Parallelt med den fire felts vegen er det som nevnt et ønske om et sterkt og levedyktig sentrum; et handelssted med et tilstrekkelig tilbud hvor folk flest kan å handle og tilbringe tid. Det er planer om å bygge ny operabygning og bibliotek. Dessuten skal det legges til rette for syklister og gående, og kollektivtrafikken skal bedres. For en skal ut i gaten og leve i dagens by. Men ambisjonene om et slikt sentrum er vanskelig å forene med bilbaserte kjøpesenter og bredere veger. Handelslekasjen til Løkkemyra er allerede stor og tomme forretningslokaler samler støv i sentrum. Er fritidsbyen, med sine fortauskafeer og Gehlske prinsipper, det som skal til for at småbyen klarer å stimulere til folkelivet, og vil det styrkes ved at tilgjengeligheten for bilen bedres?

«Ja», sier en lokal mann i femtiårene, «og mer parkeringsplasser trenger vi óg». Det er påfallende mange småbyer som er i samme situasjon som Kristiansund. Handelslekkasje til kjøpesenter utenfor sentrum og mye bilkjøring, samtidig som det fra statlig hold stilles det krav om satsning på sykkel og kollektivløsninger. Vi er i en situasjon der det i praksis dyrkes fram to ekstreme planleggingsideal: Byen for bilen og byen for mennesket. Disse idealene lar seg ikke kombinere så lett. Samtidig har funksjonsdelingen, med rendyrkede bolig- handels- og industriområder medført at Kristiansund og andre byer får det vanskelig med å fylle sine gater og plasser med liv. Det bor innbyggerne for langt unna til å gjøre, samtidig som kjøpesentrene ligger lettvint til i en travel hverdag. En må anerkjenne at folk gjør det som er enklest mulig, så da må planleggerne stimulere til, og legge til rette til for at folk velger å sykle, gå eller ta bussen dit en skal. Det er etter mitt skjønn viktigere enn å forskjønne sentrum og bygge nye kulturhus.

Om vi går tilbake i tid var det mer liv i gatene i Kristiansund. I Sundet var det båter og i sentrum fant man butikker, kafeer, næring og industri. Og er det ikke denne blandingen av funksjoner som en bys ryggrad? Fritidsbyen må evne å få olje på skjorta og invitere industrien inn på ny. Ja, det kommer til å bråke! Og ja, det kommer til å lukte, men det blir ikke folkeliv uten folk og da må man bo, jobbe og leve på samme plass. For planleggerne blir det forhåpentligvis på Kongens plass.