Det bygges nye museer langs vannkanten i hovedstaden, men hva skal skje med de gamle fredede museumsbyggene?

Pernille Dammann, arkitekt fra university of Newcastle og AHO, jobber i Spor Arkitekter,

Emilie Schjetlein, arkitekt fra Edinburgh College of Art og AHO, jobber i Ratio Arkitekter.

Omgivelsene våre er under stadig forandring, inngrep og utbygging følger tidens mote - byen vil alltid eksistere gjennom sine hyppige transformasjoner. Siden 1930 har verdens befolkning økt med 330 %, byer har utviklet seg og urbanisme er blitt et veletablert begrep, Europa er stort sett utbygget 1. Rom for nybygg er ikke ubegrenset, 90% av framtidens bygg er allerede oppført, og oppgaven til framtidens arkitekter vil i stor grad dreie seg om transformasjon av det eksisterende 2.

To utfordringer vi ser gjør seg gjeldende i dagens utvikling av hovedstaden er fraflytting og fredning av flere monumentbygg i sentrum, samt mangelen på innendørs ikkekommersielle plasser. Et av byggene hvis fremtid er usikker er Nasjonalgalleriet. Nå som det nye Nasjonalmuseet er under bygging burde spørsmål som hvilken innvirkning fraflyttingen har på det omkringliggende området, og hvordan en kan tilrettelegge for en ny verdig bruk av bygget som blir stående igjen, diskuteres.

KONTEKST
Utflytting av offentlige kulturbygg fra sentrum til sjøfronten i hovedstaden har vært sterkt debattert i avisene de siste årene, og eskalerte etter at Trond Giske i 2008 fremmet beslutningen om å bygge det nye Nasjonalmuseet på Vestbanen. Her skal kunst fra Nasjonalgalleriet, Samtidskunstmuseet og Kunstindustrimuseet inn. Problemet er ikke nødvendigvis endringene i seg selv, men at det i flere tilfeller ikke eksisterer en plan for videre bruk av de historiske byggene. Fraflyttingen medfører potensielt store konsekvenser for bysentrum. Flere av kulturbyggene ble oppført i første halvdel av 1800-tallet da Norge som nasjon skulle bygges, og var viktige markører for at Norge også var en
del av Europa. I dag refereres dette til som Oslos historiske sentrum 3. For oss virker det som om det er en enighet blant Oslos politikere at det er ok å bruke kultur som en motor i utviklingen av nye byområder, uansett konsekvenser for det eksisterende bymiljøet som mister sine kulturinstitusjoner. Parallelt med fraflytningen blir den historiske arkitekturen fredet, i Nasjonalgalleriets tilfelle før ny bruk er fastslått.

“Hva flytter man inn i noe som har
fått så strenge retningslinjer?”

FREDNING
I dokumentet ”Forskrift om fredning, høring”, skriver Riksantikvaren at på bakgrunn av arkitektoniske og historiske verdier er det naturlig å frede Nasjonalgalleriet 4. Videre skrives det: ”Nasjonalgalleriet har som det ledende kunstmuseet i Norge lenge spilt en sentral rolle i formidlingen av norsk og internasjonal kunst. Bygningen er av den grunn et viktig kulturminne. Riksantikvaren ser Nasjonalgalleriets verdi som kulturminne ikke bare isolert, men i sammenheng med alle de viktigste kulturminnene i området” 5. Fredningen dekker bl.a. eksteriør og alt originalt interiør. Men er det originale bygningselementer, kunsten eller kombinasjonen som utgjør kulturminnet Nasjonalgalleriet? Riksantikvaren påstår de ikke kan frede selve bruken av et bygg, men hva flytter man inn i noe som har fått så strenge retningslinjer? Ada L. Huxtable skriver i en artikkel om arkitektur og illusjon, at historien går tapt når stedet mister sin plass, identitet og mening. Hun
argumenterer for at fortsettelsen kun kan oppnås ved å integreres med samtidens omgivelser på en måte som fungerer og betyr noe 6. Vi er ikke prinsipielt imot fredning av bygg, men redde for konsekvensene. Bevaring av store offentlige bygninger i urbane situasjoner kan føre til en stagnasjon i tid, hvor realiteten blir en massiv skulptur, til hinder for byggets utvikling med byen 7.

OFFENTLIG ROM
I 2011 kåret det amerikanske magasinet Reader’s Digest Oslo til Europas nest mest grønne hovedstad. De grønne lungene er flittig brukt i sommerhalvåret og svært verdsatt av Oslos befolkning. Om høsten og vinteren derimot, er det stort sett for kaldt, vått eller mørkt til at det frister å tilbringe dagen i parken. Når det kommer til innendørs, ikke-kommersielle offentlige rom, har ikke Oslo stort å komme med. Nasjonalgalleriets beliggenhet, midt i byen med alt av offentlig kommunikasjon, kafeer, kontorer og butikker i umiddelbar nærhet, har stort potensial og synes for oss å være et meget egnet sted å introdusere ideen om en innendørs plass, tilsvarende en helårs park, i Oslo.

MULIGHETER
Det å gi en ny bruk til et fredet bygg er en kompleks utfordring. Nasjonalgalleriets tidligere funksjon gjør det riktig at fortsettelsen også inkluderer offentligheten. Helt fra begynnelsen har bygget hatt en sentral rolle hos befolkningen, noe som støttes opp av medias utallige debatter. Man kan bygge nye bygg og nye rom, men man kan ikke bygge tilhørighet, det er noe som utvikles over tid.

I et forsøk på å finne et passende program til sted og bygg, er det mulig å etablere en ikke-kommersiell innendørs plass i kjelleren til det gamle Nasjonalgalleriet. Åpent mot byen rundt, og delvis på samme plan som Tullinløkka og Universitetsgata. I etasjene over burde det være et program som kan fungere parallelt med plassen, både på dagtid og på kveldstid. Arthaus og Dok*land, som fremmer uavhengig film og teater, søker lokaler i hovedstaden. Disse to kunne på en verdig måte videreført Nasjonalgalleriets arv som formidler av kunst til Oslos befolkning.

En bevaringsstrategi bør dreie seg om å identifisere byggets egenskaper, annet enn hva individet mener er fint eller stygt, og bevare eller fremheve dette. For eksempel et hvelv i kjelleretasjen med en konstruksjonsmetode nesten ingen behersker i dag, eller Den Franske Sal som ble gjenfunnet under gipsvegger i 2002. Det er viktig at fasadene står igjen, nærmest urørt, for å opprettholde et kjent element i bybildet og for å vise Oslos historiske utvikling som Nasjonalgalleriet nå representerer.

Nasjonalgalleriet har muligheter og kan bære radikale inngrep. En mulighet kan være å fjerne gulvflater for å fremheve byggets tre kjerner som representerer dets tre byggefaser. Der gulv er fjernet kan spor beholdes slik at lagene leses av veggene. De tre kjernene i Nasjonalgalleriet er henholdsvis hovedtrappen i midtre del og salene på høyre og venstre fløy som i dag inneholder auditorium og hovedsaler. Her kan man se for seg at publikumssalene til det nye Arthaus og Dok*land etableres. Nytt sirkulasjonssystem bygges videre på den originale hovedtrappen. Samspillet mellom publikum, bygg og ny bruker forsterkes gjennom trappekjernen. Der den eksisterende trappen ender kan sirkulasjonen fortsette ut på broer som spenner mellom kjernene. Her kan publikum føres gjennom saler, ut i åpne rom med spenn fra bakkeplan til glasstak, gjennom
trappekjernen og ut på den andre siden, hvor man ender i et utsiktspunkt. Sirkulasjonen gjennom bygget bør bevares, besøkende kan gjennom denne oppleve bygget på en ny måte, men samtidig bevares følelsen av å bevege seg i et museum.

Ved å åpne opp på bakkenivå og løsrive rommet fra faste former kan bygulvet forlenges inn. I dette nye rommet kan man se for seg et sted med stoler og bord som fritt kan flyttes rundt, hvor man kan jobbe, lese, møtes og leke med barna så lenge man vil uavhengig av vær og vind. Det kan være internett og strøm, men ingen serveringssteder. Her står man fritt til å ta med mat og drikke fra områdes mange kaffer og matsteder, ellers kan man rett og slett ta med matpakka.

HVA NÅ
Det første spadetaket er tatt på Vestbanen og det nye museet er helt klart en realitet, men vi kan enda ikke se en klar fremtid for bygget som i dag huser den nasjonale kunstsamling. Dette er innspill hentet fra diplomen vi skrev høsten 2014 og ble til fordi vi mener at i Nasjonalgalleriets tilfelle er funksjon knyttet til bygg og at kulturminneverdien ikke utelukkende beholdes ved å frede bygget. Når kunsten flyttes ut burde det være mulig å se på bygget med nye øyne. Kanskje Nasjonalgalleriet kan bevares ved at nye minner skapes, og historien videreføres. Riksantikvaren argumenterer for at bruk er det beste vern, men om fredningen gjør det for komplisert for videreføring, bør vi ikke da sette et
spørsmålstegn ved om dagens situasjon er til hinder for utviklingen.

Teksten er basert på diplomen "OSLO OUTSIDE-IN", og vant Statsbyggs studentpris forfremragende arkitektur 2014.

1. Harlang, Christoffer ”1+1>2”, Arkitektur DK 03/2011, s. 8
2. Almaas, Inger H. ”Framtiden ligger bak oss”, Arkitektur N 01/2011, s. 10
3. Riksantikvaren. (2011). Nasjonalgalleriet, Universitetsgaten 13, gnr. 209, bnr. 394, Oslo kommune - Forskrift om fredning, høring - historikk, s. 24. Riksantikvaren. (2011). Nasjonalgalleriet, Universitetsgaten 13, gnr. 209, bnr. 394, Oslo kommune - Forskrift om fredning, høring, s. 1
5. Riksantikvaren. (2011). Nasjonalgalleriet, Universitetsgaten 13, gnr. 209, bnr. 394, Oslo kommune - Forskrift om
fredning med hjemmel i lov om kulturminner § 22a, s. 3
6. Huxtable, Ada Louise. (1997). The unreal America – architecture and illusions. New York: The New Press, s. 25
7. Otero-Pailos, Jorge. “Chance Architecture”. Future Anterior 02/2006, s. 2-8