En del av Ambrogio Lorenzettis freske Det gode styre (1338). Foto: Jim Forest (C) Creative Commons.
En varsellampe ble tent av Mike Raco på Norsk planmøte mandag 20. oktober. En økende privatisering av planleggingen og kontraktbasert utføring av offentlige tjenester reduserer det demokratiske aspektet i planleggingen.
Erlend Hanssen Sjåvik, student By- og regionplanlegging, Nettredaktør KOTE.
20-21. oktober ble Norsk planmøte avholdt i Lillestrøm. I forbindelse med grunnlovsjubileet var temaet for de to dagene demokrati og urbanisering. Siden grunnlovens ble skrevet har Norge gått fra å være et landbrukssamfunn til et urbant samfunn med andre behov, utfordringer og diskusjoner. Innledningsvis poengterte likevel Marius Grønning, og viste til fresken Det gode styre av Ambrogio Lorenzetti (1338), at det er noen faste prinsipper en jobber etter. I rådhuset i Sienna ser formannskapet hvilke dyder lederne må handle ut fra og de praktiske konsekvensene av et godt eller et dårlig styre. Rettferdighet, Visdom, Enighet, Tro, Håp, Kjærlighet, Freden, Tapperhet, Storsinnetheten og Måteholdet er representert i fresken.
Mike Raco, fra London University College, viste til en hverdag i England som virker dyster. Kutt i offentlig sektor og en negativ planleggingsretorikk fra regjeringspartienes side har man i «gjennomføringskraftens navn» tilrettelagt for privatisering av planlegging, utbygging og for offentlig tjenesteyting. «En skal la ekspertene gjøre jobben og ikke la det gå politikk i det», sa en oppgitt Raco. London-modellen, et privatoffentlig samarbeid, utviklet i forbindelse med byggingen av OL-anlegget har blitt en foregangsmodell for hvordan en effektivt gjennomfører prosjekter. Det som derimot er problemet med modellen er at store deler av arbeidet formaliseres gjennom kontrakter som forhandles fram mellom kommunen og den som leverer tjenesten. Her er det ingen transparente vegger, ingen mulighet til å komme med innspill. Det er en modell som reduserer medvirkningsmuligheten.
Til tross for at ekspertene i det private får tillitt, mener Raco at tillitten som gis er basert på en retorikk og ikke fakta. Private utbyggere leverer ikke slik de skal. I London må det bygges 250 000 boliger året for å tilfredsstille boligbehovet, men det bygges under halvparten, bare 114 000. Utbyggerne bygger heller ikke bare boliger for å bo i, men for et helt annet segment i samfunnet, som ønsker å investere i eiendom. Et fokus som burde være sekundært i et boligmarked hvor boligprisen har steget 18% det siste året.
I debatten som fulgte understreket August Røsnes, tidligere professor ved NMBU, at planlegging er tapt om en ikke kan svare på problemer eller involvere innbyggere. Planlegging som ikke er gjennomførbar er ikke verd noe, for problemer fins det alltid. Dag Tvilde, forsker ved Chalmers tekniska högskola, mente en ser problemer med husbygging, ulikheter mellom bydeler og investeringer. Å ekvilibriere byene våre blir den viktigste oppgaven fordi bydeler blir bare mer og mer homogene.
Selv om det til tider kunne høres dystopisk ut, mente Kjetil Jacobsen fra Humboldtuniversitetet i Berlin, hvis foredrag handlet om den norske forståelsen av medborgerskap og demokrati, at man med en balanse mellom et demokrati og et teknokrati, ispedd en kritisk debatt, vil kunne unngå den ekstreme utviklingen en ser i England. Avslutningsvis poengterte også Røsnes at det er et gjensidig forhold mellom de private og det offentlige, for hvem er det ikke som i krisetider kommer de private banker til unnsetning?
«the Era of Austerity» er ikke bare realiteten i England, vi ser det også her hjemme. Det nye statsbudsjettet kutter bevilgninger i offentlig sektor. Byene våre er mer mangfoldig, men likevel kommer det fra av et søk på nett at bare 5 av 10 nordmenn har kontakt med innvandrere. Høye boligpriser og en lav boligbygging holder boligprisene i de store byene oppe og kan føre til en større segregering av byene våre. Om vi skuer tilbake på fresken fra Siena, hvilke av dydene følger vi når vi planlegger? Rundt i salen i Lillestrøm satt en samling akademikere og yrkesudøvende planleggere i offentlig og privat sektor. Hva kan vi lære av utviklingen som har skjedd i England, og hva kan fresken si oss om hva god planlegging egentlig handler om? Etter planmøtet kan en spørre seg om flere fresker bør males rundt om i norske (og engelske) rådhus, departement og kontorer for å minne oss på oppgaven vår.