Tobias Ruus, studerer sivilarkitekt ved NTNU.

Berlin er på alle måter en hel by i endring. Et kvart århundre etter murens fall kan man fortsatt tydelig kjenne at byens tyngdepunkter, for kultur, infrastruktur og sosial betydning, er i endring. Gentrifiseringa av sentrale områder har mer moment enn noen gang, og hele kulturer skyves rundt mellom bydelene og ikke minst ut til «Randbezirke», utkantbydeler. Samlinga av Tyskland generelt og Berlin spesielt har ført mye godt med seg, ikke minst for berlinerne som endelig kan få oppleve byen sin som en helhet. Men i ettervirkningene dukker det opp stadig mer splittelse, ikke minst på grunn av den fortsatte korrupsjonskulturen, som vestberlinsk utvikling i sin tid var helt avhengig av. Avtaler, handler og avgjørelser tas langt over folks hode og gjerne på bakrommet. Når styresmaktene støtter opp under privates profittrytteri skaper det uro i befolkninga. At folket fikk stoppet eiendomsutviklinga på Tempelhofer Feld er en annen historie, men marker den første store seieren for et folk som selv vil ta del i utviklinga av byen sin. Likevel føler folk seg langt fra trygge.

Da jeg fortsatt er forholdsvis fersk i byen, vil jeg ta for meg bydelen jeg bor i, Prenzlauer Berg. Det er ikke bare for å gjøre det enkelt for meg selv, men også fordi den er et veldig interessant tilfelle av en bydel i endring, særlig med tanke på den stadig pågående gentrifiseringa.

T-banelinja U2 er områdets livsåre. Bare to stasjoner fra sentrale Alexanderplatz suser banen ut i dagslys ved Eberswalder Straße og går som høybane på gamle stålpæler nordover langs Schönhauser Allee. Området under stasjonen Eberswalder Str. kalles Ecke (hjøret) Schönhauser og fungerer som et møtepunkt mellom tre alleer med trikkespor i fem forskjellige retninger og ikke minst nevnte T-banelinje. Som man kan forstå framstår dette krysset mildt sagt som pulserende.

Nybygget står i sterk kontrast til den eksisterende bebyggelsen med små næringslokaler. Foto: Tobias Ruus

Arkitektonisk er Prenzlauer Berg noe unik i Berlin-sammenheng, da bygningsmassen er svært unison med enorme kvartaler bebygget med godt bevarte arbeiderboliger fra tida rundt forrige århundreskifte. Hele 85 % av bygningene er fra tida mellom 1889 og 1905. Da området besto av arbeiderboliger uten militære mål, ble det i stor grad spart fra allierte bomber under krigen.

Da røyken la seg og seierherrene skulle dele krigsbyttet, falt Prenzlauer Berg i sovjetiske hender. Grensa, og etter hvert muren, gikk parallelt med Schönhauser Allee bare et par kvartaler vestenfor i det som i dag er Mauerpark. Fra å være et relativt sentrumsnært område, gikk bydelen til å bli et gammelmodig grenseområde som ikke passet inn i DDRs hovedstadsdrøm med Moskva som forbilde. Det er litt kontraintuitivt at det av bygningsmassen som overlevde krigen i dag er den østlige som framstår som mest staselig og best bevart. Her rager kirkespirene fortsatt høyt over den øvrige bebyggelsen.

Årsaken til det er at områdene som helhet totalt ble neglisjert av den østtyske regjeringa, og dermed ikke ble åsted for store saneringsprosjekter. Fasadene forfalt, men ble heller ikke rasert, og det samme kan sies om boenhetene. Leieprisene i Vest-Berlin var forbundsrepublikkens laveste, og i øst kan nok det samme sies om de mer bakenforliggende og lite utviklede arbeiderstrøkene. Bygårdene inneholdt hovedsaklig relativt små og dårlige utleieleiligheter med falldass på gangen og tørkebåser i bakgården. Allerede i DDR-tida tiltrakk området seg, på grunn av de lave leieprisene, kunstnere og unge, selvom hovedvekten av befolkninga fortsatt var arbeidere.

Kastanienallee framstår i dag som en pen, travel og ikke minst variert handlegate. Foto: Tobias Ruus

Da muren falt hadde Berlin enormt lave leiepriser, og da Prenzlauer Berg plutselig ble et ganske sentralt strøk i en av Europas viktigste hovedsteder, tiltrakk området seg unge kunstnere og andre med bohemske visjoner fra hele verdensdelen. Ved siden av gamle møbelforretninger, slitne frisørsalonger, lokale slaktere og røyktunge kneiper blomstret det opp et mangfold av institusjoner som gjorde området levende, selvom det fortsatt var et voldsomt billig sted å bo og leve. En vinhandler jeg kom i prat med for noen uker siden kunne fortelle at: «For 20 mark, som i dag er omtrent 10 euro, kunne man gå ut på byen en hel kveld.»

Utover nittitallet tiltok imidlertid gentrifiseringa. Til å begynne med fikk man fylt igjen de fleste brakktomtene som sto igjen fra krigen, men flere og flere gårder ble også solgt til investorer. I dag framstår de sentrale delene av området, først og fremst tyngdepunktet rundt Ecke Schönhauser som et veldig tiltalende, rent og pent område med yrende folkeliv. Det har imidlertid hatt sin pris. De lokale sjappene er erstattet med kjedebutikker, ny-, til- og påbyggene forteller med klart formspråk om luksusleiligheter bak enorme, opplyste vinduer og prisene på barene og i designerklesbutikker minner nesten om hjemlige breddegrader.

Heldigvis er det fortsatt lett å få øye på de små og store tingene som i sin tid ga Prenzlauer Berg sin egenart. Okkuperte bygninger skiller seg ut med sine slitne, men rikelig utsmykkede fasader, små spesialforretninger finnes for det meste hvis man har et våkent blikk, hvis man veit hvor man skal gå trenger man ikke betale mer enn 2,50 for en halvliter i godt lag og i bydelens eldste bygning finner man bittelille Lichtblick Kino.

Her føres et nybygg opp i nærheten av Ecke Shcönhauser. Komplekset ser ut til å kunne ha gode arkitektoniske kvaliteter, men hvordan står det til med de sosiale kvalitetene? Foto: Tobias Ruus

Folk er redde. Når så å si ingen av de gamle beboende eier sin egen leilighet er redselen for at en utenlandsk investor skal overta gården til å ta og føle på. Det er ikke mangel på skrekkhistorier i media om investorer som bygger leiegårder om til selveierleiligheter med luksusstandard. Beboernes kamp for å beholde sin bolig og sitt levesett er et hett tema, som tidvis også splitter befolkninga.

I utkanten av området bor det fortsatt stort sett arbeiderklassefamilier, unge og studenter, og det er langt igjen før hele bydelen er gentrifisert. Selv om det nok aldri vil skje, er det et uomtvistelig faktum at leieprisene i hele det sentrale Berlin fortsatt stiger i et voldsomt tempo og at stadig flere lokaler stenges for så å dukke opp i ny, pen og dyr drakt.