Den mest utbredte innfallsvinkelen når et parkomrade skal lyssettes er å sette opp armaturer montert i stolper langs områdets viktigste ferdselsårer; men selv om dette riktignok kan gjøre at rent tekniske minimumskrav oppfylles, fører det til en belysning som er dårlig tilpasset brukernes behov. Ved å ta mer høyde for hvordan det menneskelige synsapparatet egentlig oppfatter sine omgivelser kan man skape tryggere, mer innbydende og mer visuelt interessante belyste omgivelser, men det fordrer at lysdesignere kommer tidlig inn i prosessen og samarbeider tett med landskapsarkitektene.
Gard Gitlestad er lysdesigner, han har deltatt på en temporær intervensjon i Sagene park for å demonstere og registrere effektene av forbedret lyssetting av parker. Parken ble lyssatt en tilfeldig vinterkveld, og publikums oppfatninger om resultatet ble kartlagt.
Normalt vurderes et utendørs lysanlegg hovedsakelig etter belysningsstyrken det gir i bakkeplan og til en viss grad etter hvorvidt det forårsaker blending. Dette er imidlertid i seg selv utilstrekkelige kriterier for å evaluere belysningens kvalitet. Det ensidige fokuset på belysningsstyrken kan sågar være høyst kontraproduktivt.
I november 2011 kunne Osloby.no melde at Oslo sentrum fikk «bedre lys» [1] som et tiltak for å redusere risikoen for overfall i lite trafikkerte parkområder. Imidlertid skulle det vise seg at tiltaket innebar å simpelthen bytte til sterkere lyskilder i de eksisterende armaturene. Ideen om at dette skal gi tryggere omgivelser etter mørkets frembrudd er dessverre helt bakvendt.
Effekten av å øke lysstyrken på og i umiddelbar nærhet av gangveiene er at de mørke omgivelsene rundt framstår desto mørkere og farligere. Menneskeøyet har en god evne til å adaptere seg for å se godt i relativt lite lys, men når man må hanskes med både lyse og mørke omgivelser samtidig blir det mye vanskeligere. Med andre ord; jo lysere gangveien er, jo mindre klarer man å se av de ubelyste omgivelsene rundt, og jo vanskeligere blir det å orientere seg – og således blir det også enklere for en eventuell gjerningsmann å gjemme seg.
Dersom man vil gjøre en park eller et annet uteområde tryggere og mer oversiktlig må man heller se på forholdet mellom lysstyrkene i forskjellige deler av området. Det gir lite mening å etterstrebe den belysningsstyrken som normer og standarder dikterer dersom ikke lyset i området rundt står i forhold til dette. Det er selvfølgelig nytteløst å belyse et helt parkområde helt jevnt, men man bør i det minste sørge for å ha en eller annen form for belysning også utenfor områdets hovedferdselsårer.
Det trengs forøvrig ikke mye lys for at man skal kunne se godt nok til å føle seg trygg, men øyet trenger tid til å omstille seg ved en overgang til mørke omgivelser; dette er viktig å ta hensyn til i prosjekteringen av lysanlegget. I parker som ligger i umiddelbar nærhet til sterkt belyste urbane områder kan man med fordel lage en lys overgangssone ved parkens innganger, som blir gradvis mørkere jo lenger inn man beveger seg; på denne måten kan man spare energi og begrense lysforurensning ved å holde lysstyrken i parken lav, samtidig som man unngår at den subjektivt oppfattes som mørk. I tillegg vil den sterkere belysningen i overgangssonene bidra til å tydeliggjøre parkens innganger.
Sagene park med normal parkbelysning med grønnaktige kvikksølvpærer. FOTO: Gard Gitlestad
Samme sted, med midlertidig belysning av sitteplasser, trær og landemerker, som ble installert for å kartlegge publikums reaksjoner på forbedret belysning. FOTO: Gard Gitlestad.
En annen uheldig side ved normene og standardene er forøvrig at de ofte fokuserer mye på belysningsstyrken på horisontale flater (bakkenivå). For at det skal bli enklere å oppfatte størrelsesforhold, proporsjoner og avstander er det nødvendig å gjøre vertikale flater, som vegetasjon og fasader, mer synlige. Det er ikke på noen måte dermed sagt at hvert bidige tre i en park trenger lys, men det å belyse enkelte deler av vegetasjonen gir viktige visuelle holdepunkter å navigere etter; og det fjerner ubehaget man intuitivt kan oppleve når man er omgitt av store, mørke former som er vanskelige å skjelne.
En annen vesentlig form for vertikal flate som må belyses er personene som vandrer rundt i parken. Det er viktig å ta hensyn til hvordan lyset faller i folks ansikt; dersom lyskildene sitter i feil høyde og kaster unaturlige skygger vil det få hvem som helst til å kunne framstå fryktinngytende.
Men hva angår trygghetsfølelse og reduksjon av kriminalitet, er de viktigste tiltakene man kan gjøre med belysningen ikke først og fremst de som skal sørge for at folk får full oversikt og kan identifisere mulige gjerningsmenn på lang avstand; snarere er de viktigste tiltakene de som gjør parker og offentlige områder mer innbydende og estetiske og innbyr til bruk også på kveldstid. Ved å stimulere til aktivitet fjerner man grunnlaget for hele kriminalitetsproblemet, og samtidig kan man gjennom tiltalende lysdesign bygge stedskarakter og gi områdene særpreg.
Sagene park etter endring av belysningen. FOTO: Gard Gitlestad.
Det er med utgangspunkt i dette man bør ta fatt på å belyse utendørsområder, heller enn å basere seg på forestillinger om at det trengs store mengder lys for å avverge kriminalitet. Hvis man skulle latt denslags ideer diktere designet på offentlig utendørsbelysning ville man endt opp med karakterløse og flombelyste utemiljøer, som ikke nødvendigvis engang ville vært spesielt mye tryggere.
[1] http://www.osloby.no/nyheter/Oslo-sentrum-far-bedre-lys-6685608.html
For flere prosjekter besøk Gard Gitlestads hjemmeside - http://gardgitlestad.com