Anita Leirfall, Førsteamanuensis, Institutt for filosofi, Universitetet i Bergen.

Du er fullstendig omsluttet av en fantasiverden der tyngdekraften er opphevet, der du navigerer i rom utspent i uendelige dimensjoner, og der du på helt nye måter kjenner på din egen måte å være i rommet på. Mens denne romlige flukten pågår, er kroppen din i rommet der du sitter eller står, men bevisstheten din navigerer rundt i en multidimensjonal verden du aldri før har erfart. Hvilke rom snakker vi om her, og, hva er det som betinger vår evne til å gå ut av virkelige rom, og inn i slike, til dels ukjente, virtuelle rom?

Én av de som forsøker å begrunne erfaringsrommet filosofisk, er Immanuel Kant. Jeg skal ikke gå inn på de tekniske detaljene i Kants romargumentasjon, men i stedet se på det jeg vurderer som det viktigste momentet knyttet til vår evne til å orientere oss i rom: romlige retninger. De fleste vil forklare hva rom er ved å henvise til gjenstander i rommet; bokhyllen står til høyre for bordet som står foran vinduet. Avgrenses rombegrepet på denne måten, vil vi tenke at rom uten gjenstander ikke er rom, men dette stemmer ikke med vår erfaring. Vi kan godt tenke bort gjenstander i rom, men ikke rommet selv. Rommet er altså noe gjenstandsløst, samtidig som det er en horisont for våre erfaringer.

Ser vi på virtuelle rom, er disse ikke-fysiske ved at de er datagenererte, og ved at de ikke rommer fysiske gjenstander. Men, som vi alt har sett, er det ikke den fysiske gjenstandsmessigheten som definerer det fysiske rommet. Nøkkelen ligger i den romlige retningsorienteringen.

Siden vi er i stand til å orientere oss i rom før vi trer inn i virtuelle rom, må vi se på vår evne til romlig orientering i erfaringsrommet. Hvis vi tenker oss et landskap med tett tåke, uten synlige forskjeller, kan vi spørre oss om mangelen på synlige markører fratar oss evnen til å orientere oss i rommet. Umiddelbart vil vi si at vi ikke er i stand til å orientere oss i et slikt landskap; fjelltoppen vi så foran oss tidligere på dagen er nå borte, og den merkede stien vi gikk langs er ikke lenger synlig. Vi har imidlertid ikke mistet orienteringsevnen selv om landskapet desorienterer oss. Vi kan fremdeles skjelne mellom de ulike retningene høyre og venstre, osv. Jeg vet at grunnen jeg står på er under meg; dette fastholdes gjennom min kroppslige innretning med ben til å stå på som holdes nede av gravitasjonskraften. Tilsvarende vet jeg at himmelen er over meg, og at mitt hode peker i himmelretningen. Jeg vet også hva som er skillet mellom høyre og venstre ut fra måten mine to hender er satt på min kropp. Jeg har altså bevart evnen til å retningsorientere meg i rommet. For å kunne gjøre dette, må jeg også være situert i rommet som sådant, siden alle retningene hver især peker fra meg og ut i rommet. Som kroppssubjekt utgjør jeg altså origo i et koordinatsystem som peker ut de ulike romlige retningene, og der rommet tenkes som uendelig (retningene tenkes prinsipielt å fortsette i det uendelige).

Kants begrunnelse for vår orienteringsevne går i korte trekk ut på at jeg gjennom min kropp blir affisert av mine motsatte kroppsdeler, for eksempel høyre og venstre hånd, slik at jeg kjenner en indre forskjell mellom dem. Følelsen av indre forskjell mellom høyre og venstre kan verken observeres utenfra eller abstraheres fra synet av posisjoner av gjenstander i rom. Det er altså ikke snakk om en følelse i vanlig forstand. I stedet er denne følelsen en form for propriosepsjon, det vil si en kroppsfornemmelse som gir oss en førstepersonsorientering i rommet ut fra den posisjonen vi er i i det romlige. Dette kan høres vagt ut, og mange har undret seg over at Kant begrunner vår evne til å retningsorientere oss ut fra en slik følelse av en indre forskjell mellom retninger.

Det er imidlertid interessant at nevrofysiologer som John O’Keefe og Edvard og May-Britt Moser, som nylig mottok Nobelprisen i medisin, alle viser til Kants begrunnelse for vår romforståelse i sine fortolkninger av evnen til romlig orientering. Disse nevrofysiologene har nemlig funnet ulike nevrale korrelater for romlig orientering. Deres viktigste poeng er det samme som Kant i sin tid formulerte: Mennesket har en medfødt ’indre GPS’ som aktiveres i og med vår utforsking av det romlige. Kant ser på denne evnen som en disposisjon som aktiveres idet jeg affiseres av vertikale og horisontale akser knyttet til min kroppslighet, og som i sin tur gjør meg i stand til å orientere meg romlig. Det kan her se ut til at den litt uklare følelsen av retningsforskjeller har fått sitt nevrale korrelat.

Vi kan oppsummert si at vår evne til romlig orientering er knyttet til at vi er fysiske kropper i virkelige rom, men når den indre følelsen av retningsforskjeller er etablert, gir den oss en evne til orientering både i virkelige og virtuelle rom. Uansett hvilke rom vi navigerer i, vil vi med andre ord alltid måtte trekke veksler på den grunnleggende tredimensjonale erfaringen vår hjerne, og i sin tur vår bevissthet, er impregnert med.

Litteratur

Aarseth, Espen. “Allegories of Space”, Space, Time, Play. Computer Games, Architecture and Urbanism: The Next Level. Basel/ Boston/ Berlin: Birkhäuser Verlag, 2007.
Abbott, Edwin A. Flatland. A Romance of Many Dimensions. New York: Dover Publications, 1992.
Dudchenko, Paul A. Why People Get Lost. The Psychology and Neuroscience of Spatial Cognition. Oxford: Oxford University Press, 2010.
Escher, M. C. (official gallery): http://www.mcescher.com/Gallery/gallery.htm
Kant, Immanuel [1768]: Von dem ersten Grunde des Unterschiedes der Gegenden im Raume. Frankfurt: Suhrkamp, 1974.
O’Keefe, John & Lynn Nadel: The Hippocampus as a Cognitive Map, Oxford: Oxford University Press, 1978.
O’Keefe, John: “Kant and the sea-horse. An essay in the neurophilosophy of space”, Naomi Eilan, Rosaleen McCarthy & Bill Brewer (eds.), Spatial Representation, Cambridge: Blackwell, 1993.
Novak, Marcos: Liquid architectures in cyberspace, Cambridge: MIT Press, Cambridge, 1991.
Von Borries, F., Walz, S. P. & Böttger, M. (eds.): Space, Time, Play. Computer Games, Architecture and Urbanism: The Next Level. Basel/ Boston/ Berlin: Birkhäuser Verlag, 2007.

Dataspill

Antichamber (http://store.steampowered.com/app/219890)
Fez (http://store.steampowered.com/app/224760/)
Portal (http://www.youtube.com/watch?v=TluRVBhmf8w)