Utvær. Foto: Sindre Bodvar

Sjøfronten forandrer seg. Hvordan møter vi havet?

Erlend Hanssen Sjåvik, Student by- og regionplanlegging NMBU / Nettredaktør

Norge har verdens nest lengste kyst. Bare Canada har mer. At landets byer og bosettinger ligger ved kysten, er da ingen overraskelse. Kysten har betydd transport og handel, rekreasjon og fritid, ved kysten finner man også landbruksjorda, da resten av landet er fjell og skog. Små lokalsamfunn driver med fiske, en finner brygger, bygder med industri, teknologiproduksjon og logistikk. I byene møtes land og vann i promenader, og kystens potensial forvaltes på en annen måte enn i distriktene. I byen blir fjorden og havet redusert til en utsikt og en utvidelse av ens egen bakgård. I flere byer, som Drammen, Trondheim og Oslo for å nevne noen, har vi sett en transformasjon av sjø- og havnefronten. Tidligere industri og logistikkområder har blitt bolig, handel og kontor, en tendens en ser i hele den vestlige verden. På den ene siden har en klart å åpne de stengte havneområdene for befolkningen og tilrettelagt for parker, plasser, handel og kultur, på den andre siden har byen mistet litt av sin karakter. Vi har redefinert vårt møte med vannet. Byen har blitt for forfengelig for industrien.

Den tradisjonelle industriarbeideren jobber ikke lenger i byen. Om du finner han/henne er du utenfor de største byene, i et av de store industri- og logistikkområdene, kanskje på Stord eller Mongstad. I distriktet fins det både plass og ingen klager på lukt eller støy. Naturen er industriens nærmeste nabo og klager ikke så høylytt som oss. Landskapet jevnes ned og verdier genereres. Folk bor langt unna og kjører bil. Der det tidligere var stille og rolig er det nå aktivitet og arbeidsplasser.