Bebyggelse langs eksisterende armaturer. Foto: Olav Stikbakke
«Desakota» er et uttrykk som benyttes overfor en viss type asiatiske byer. Uttrykket ble først introdusert av den canadiske geografiprofessoren Terry McGee ved University of British Columbia tidlig på 1990-tallet[1]. Ordet kommer opprinnelig fra Indonesia, og er en sammensetning av ordene desa, som betyr «landsby», og kota, som betyr «by». Uttrykket beskriver en rural, men samtidig urban «landsby-by», og desakota karakteriserer den opprinnelige formen til mange store byer i dagens Asia. Innad i disse byene finnes store rurale områder, samtidig er befolkningstettheten høy. Hovedårsaken til denne byformen er den arbeids- og mannskapskrevende risproduksjonen som foregår i disse områdene. Menneskene bosetter seg tett og lineært langs armaturer som veier, kanaler og elver, og alt land som kan bli dyrket, blir dyrket. Desakota kan ikke sammenlignes med vestlige sub-urbane områder som forsteder eller andre landlige områder rundt vestlige byers periferi, desakota er by og land sammensveiset.
Bevisstheten min rundt desakota-fenomenet økte betraktelig etter at jeg ble vekket av en hane klokken halv seks om morgenen, i fjerde etasje på et helt kurant hotell, etter første natt i Cà Mau, Vietnam. Cà Mau er en mellomstor by i vietnamesisk sammenheng med over 200 000 innbyggere. Byen er relativt moderne, allikevel holdes det fjørfe i nesten samtlige av byens bakgårder, også i hotellets. I Cà Mau er jordbrukslandskapet og matproduksjonen trukket inn i kjernen av byen.
Sammen med mine medstudenter fra AHO-studiokurset Hyper (landscape) Urbanism har jeg vært på en til sammen fire ukers studietur til blant annet denne hurtigvoksende byen i Mekongdelta-regionen i Sør-Vietnam. Målet med studieturen var å gjøre seg kjent i området via feltarbeid, og samle inn data til studiokursets hovedoppgave; designe en mulig fremtidsvisjon for Cà Mau.
I tillegg til å være en by som i dag er et utmerket eksempel på McGees desakota, er også Cà Mau en by i endring. Ikke bare vokser byen i størrelse og i befolkningstall, også jordbruket omformes. Regionen som tidligere var Vietnams største og viktigste område for risproduksjon er gradvis blitt endret til å gå fra risproduksjon, agrikultur, til mer lukrativ, men mindre bærekraftig reke- og fiskeoppdrett, akvakultur. Økt saltvannsinntrengning i regionen, på grunn av havnivåstigning og elveoppdemning (mindre vannføring), har gjort det mulig for bøndene å endre produksjonen. Det trengs salt (brakkvann) for å drive rekeoppdrett, og bøndene tjener opp til 20 ganger så mye på denne produksjonen, men langtidsvirkningene kan fort bli katastrofale. I verste fall kan produksjonsområdene tørke ut og bli ubrukelige etter få år. Det ser imidlertid ikke ut som at de lokale bøndene bekymrer seg så mye for langtidsvirkningene enda, for stadig flere ferskvanns- og risproduksjonsområder blir transformert. Det graves stadig nye kanaler, og stadig blir mer saltvann blir pumpet inn på risåkrene.
Saltholdig vann pumpes inn i eksisterende risåkre. Foto: Olav Stikbakke
Er dette fremtiden for Cà Mau? Foto: Olav Stikbakke
Denne og andre Cà Mau-problematikker skal fjerdeklasse-landskapsarkitektstudentene på AHO sette seg inn i og jobbe med frem til sommeren. Forhåpentligvis vil arbeidet resultere i en bærekraftig visjon for byen.
Olav Stikbakke, landskapsarkitektstudent AHO
[1]{cke_protected_1} Ginsburg, Norton S., Bruce Koppel, and T. G. McGee. The Extended metropolis settlement transition in Asia. Honolulu: University of Hawaii Press, 1991.